Åpent sinn

av Susan Blackmore

Ti år med negativ forskning i parapsykologi

Hva gjør en psykolog som har hatt en ekstraordinær opplevelse. Setter opp et forskningsprogram til testing av muligheten for psi. Lærdommen er forbløffende.

Alle mener å ha et åpent sinn. Spesielt vitenskapsfolk liker å mene at de har. Men fra psykologien vet vi at dette bare er én av de atributter folk ønsker åtillegge seg selv. Kanskje burde vi ikke bry oss med det i det hele tatt, bortsett fra at parapsykologien tvinger en til å spørre. “Tror jeg på dette, tror jeg ikke på det, eller har jeg et åpent sinn?”

Det er den kjente engelske psykolog og parapsykolog Susan Blackmore, som innleder slik i sin artikkel i Skeptical Inquirer nr. 3, Spring 1987. Artikkelen er basert på hennes innlegg ved CSICOPs internasjonale konferanse i 1986 ved University of Colorado. Det er all grunn til å se nærmere på Susan Blackmores solide erfaringer, basert på grundige og langvarige studier av paranormale anliggender.

SB forteller at hun ble oppfanget av temaet da hun kom til Oxford for å studere fysiologi og psykologi. Hun besøkte the Oxford University Society for Psychical Research (OUSPR), hvor hun fant hekser, druider, medier, synske og sågar noen få livs levende forskere på området, som kom for å ta en prat. De hadde Quija-bord-innslag, de dro på oppdagelsesferd til kirkegårder og gjorde endel eksperimenter med ESP og psykokinese (PK).

I løpet av noen få uker hadde jeg ikke bare lært en hel del om det okkulte og paranormale, men jeg hadde en opplevelse som gjorde varig inntrykk, en utav-kroppen-opplevelse. (Out-of-body-experience – (OBE). Det skjedde mens jeg var lys våken – satt og snakket med noen venner, forteller Susan Blackmore. Det varte ca. tre timer og omfattet alt fra en typisk “astral projeksjon”, komplett med sølvtråd og duplisert kropp, til fritt-svevende flyving, og til slutt en mystisk erfaring.

“..jeg hadde en opptevelse som fikk varig effekt – en ut-av-kroppen-opplevelse “

Det ble klart for meg at doktrinen om astral projeksjon, med sitt astrallegeme flytende omkring på astrale plan var intellektuelt utilfredsstillende. Men å avvise opplevelsen som “bare innbilning” ville være umulig uten å opptre uærlig overfor hvordan det hadde føltes da det skjedde. Det hadde vært en reell følelse. Alt syntes klart og levende og jeg var i stand til å snakke og tenke ganske klart.

Du kan forestille deg den intellektuelle konflikten jeg opplevde (og selvfølgelig hadde jeg ingen ide om at den bare var et forspill til langt verre mentale konflikter!) De psykologene og fysiologene som underviste meg hadde temmelig forskjellige oppfatninger av menneskenaturen fra de jeg traff ved OUSPR. Sistnevnte antok som regel at det finnes “en annen dimensjon” hos mennesket, – at vi kan kommunisere direkte fra sinn til sinn, at der er “andre verdener” som venter på å bli oppdaget innen andre bevissthetstilstander og sågar at bevisstheten er adskillelig fra sitt fysiske sete og kan overleve kroppens død. Konflikten var en utfordring til meg, og jeg unnfanget den ideen (heller naiv enn rent arrogant) at mine lærere tok feil, eller i det minste å vise at psykologer er forutinntatte når de ignorerer det mest verdifulle hos det menneskelige potensial: det paranormale.

Allerede på et meget tidlig stadium gjorde jeg en avgjørende feil – eller en serie av slike mistak. For det første så antok jeg at alle disse merkelige og uforklarlige tingene – ESP, PK, OBE, mystiske opplevelser, spøkelser, poltergeister og nær-døden-opplevelser – var relatert og at én forklaring ville gjelde for dem alle. For det andre så antok jeg at det måtte være en paranormal forklaring – at vi søkte etter PSI. For det tredje, i stedet for å gå rett på det som virkelig interesserte meg – OBE – mente jeg at det var mer “vitenskapelig” å begynne med PSI. Det hadde tross alt forekommet endel forskning på PSI, PK og, selv om det vanligvis er blitt tilbakevist, dette hadde en viss basis i vitenskapelig forskning. Det syntes langt enklere og tryggere å starte der. Jeg tenkte ikke særlig over det, jeg regnet ganske enkelt med at PSI var nøkkelen til mysteriene og jeg ville studere parapsykologi.

Det første jeg foretok meg var åutvikle min egen teori om PSI. Denne teorien omfattet den antakelse at PSI og minnet er aspekter av samme prosess, at minnet er en spesifikk del av den mer generelle ESP-prosessen. Med tiden fikk jeg plass ved Surrey University for å ta en filosofisk doktorgrad, og det var da at jeg satte i gang for å teste min teori.

Mens jeg var ved Surrey var jeg så heldig å få en sjanse til å undervise en parapsykologisk klasse. Den tiltrakk seg mer enn hundre studenter, så jeg hadde plenty av subjekter for mine eksperimenter. Jeg startet med tre testtyper. Jeg begynte med å forutsi en positiv korrelasjon mellom ESP og minne. Dvs. hvis minnet og ESP er sider av samme prosess, skulle de samme menneskene være gode i begge av dem. Jeg utførte denne testen (Blackmore 1980a). Deretter forutså jeg at det beste materialet for ESP ikke burde være de som oppfatter godt, men de som husker godt; har lett for å huske. Jeg foretok en serie av eksperimenter med forskjellig målmateriale (Blackmore 198la). Så forutså jeg at de feil og forvirringer som forekommer innen ESP burde ligne mer på de som gjøres i minnet enn de som gjøres hos sanseoppfatningen. Jeg hadde store forhåpninger til denne metoden, siden studiet av feil alltid har vært så nyttig innen psykologien, f.eks. ved studiet av visuelle illusjoner. Jeg utførte også mange eksperimenter for å teste dette (Blackmore 1981b). Likevel, det eneste nevneverdige ved alle resultatene var antallet uten significans.

Etter en lang serie med eksperimenter hadde jeg ingen gjentagbare oppdagelser, bare en stor samling av negative resultater. Selvfølgelig kunne disse ikke gi svar på mine opprinnelige spørsmål eller teste min spesielle teori. Noen vil kanskje allerede protestere: For en idiot. Hvorfor kunne hun ikke gi seg med dette og heller gjøre noe nyttig i stedet? Men jeg ville ha svart: Dette kunne bli nyttig! ESP eksisterer, det kunne bli en av de mest verdifulle oppdagelsene for vitenskapen; og i alle tilfelle kan du aldri på forhånd si hva som vil bli nyttig til slutt. Eller kanskje tenker du, slik mange mennesker sa den gangen: “Ah, men dette er akkurat hva du hadde ventet. Hun har bare vist at det ikke finnes noe PSI”. Men selvfølgelig hadde jeg ikke gjort det, og kunne ikke gjøre det. Ingen mengde av negative resultater kan bevise ikke-eksistensen av PSI. PSI kan alltid befinne seg like rundt neste hjørne, og der var mange hjørner å kikke rundt.

“Etter en lang serie med eksperimenter hadde jeg ingen gjentakelige oppdagelser bare en stor samling av negative resultater.”

Der var også plenty med parapsykologer ivrige etter å foreslå hjørner jeg ennå ikke hadde rundet, og grunner til at mine eksperimenter ikke hadde fungert. Og jeg var ivrig etter å fortsette forskningen. Noen mente at det måtte være forsøkspersonene; studenter er erfaringsmessig ikke de beste. Så, i stedet for å teste klassen testet jeg folk som kom til meg og påsto at de hadde spesielle evner. Jeg forsøkte å konstruere eksperimenter som kunne teste det de påsto å være i stand til å gjøre og som ville sikre meg skikkelig kontroll. På en måte så hisset dette meg mer enn noe annet, fordi jeg møtte en mengde ekte og velmenende mennesker som var overbeviste om at de kunne kommunisere ved hjelp av telepati, eller finne underjordiske rørledninger eller skjult vann, inntil de forsøkte å gjøre dette under forhold som utelukket normal sensorisk informasjon. Da ble både de og jeg alltid skuffet.

“der var plenty av parapsykologer som var ivrige etter å foreslå hjørner jeg ennå, ikke hadde rundet, og grunner til at mine eksperimenter ikke hadde virket “

Nå forsøkte jeg å bruke barn som subjekter. På den tiden hadde Ernesto Spinelli oppnådd meget gode resultater med førskolebarn i ESP-tester (Spinelli 1983). Derfor begynte jeg å lage eksperimenter med sikte på å bruke en metode lik hans (dog ikke en direkte kopi) for å teste min minne-teori. Dette var langt hardere arbeide enn det tidligere, men også langt mer morsomt. Barna var 3-5 år gamle i lekegrupper, og de gikk inn for ideen med liv og sjel, sikre på at de kunne overføre bilder til hverandre. Men resultatene var helt klare. Andelen av “ikke-signifikante” var like stor som før. De overveiende resultatene var ikke-signifikante og det samme var korrelasjonen med alder (Blackmore 1980B ).

Hvorfor? Spinelli hadde mange forslag. Det kunne ha vært at jeg benyttet fargebilder, mens hans var i sort/hvitt; eller at sukkertøyet jeg brukte til belønning (basert på andres nylig suksessfulle eksperimenter) var likt for godt av ungene og nedbrytende; eller at jeg ganske enkelt ikke hadde den rette personlighet overfor ungene. Jeg kunne bare si at jeg lot til å gå godt sammen med dem, men kanskje det ikke var godt nok.

En annen antakelse var at problemet kanskje ikke lå hos subjektene selv, men deres psykiske tilstand under eksperimentene. På den tiden var ganzfeld-eksperimentene siste nytt, og resultatene hos Carl Sargent (1980) ved Cambridge, og Chuck Honorton (1977) ved Princeton, var inntrykksfulle. Så jeg satte i gang med et ganzfeld-studium. Hver av mine forsøkspersoner hadde en halv ping-pong-ball over hvert øye, lå i en liggestol og hørte bare støy gjennom høretelefoner. Jeg skrev ned alt de sa. Så fikk de se på fire bilder, og velge ut det de mente at vedkommende hadde sett på.

Jeg hadde i noen måneder ledet en øvelsesgruppe i billedspråk, hvor vi trente i avslapping, ledsaget bildespråk og en rekke forestillinger hentet fra Buddhistiske øvelsesteknikker. Jeg valgte nå ti testobjekter fra denne gruppen til mine ganzfeld-studier, og ti kontroll-objekter.

Dette studiet lærte meg en hel del. Ganzfeld er i seg selv en interessant opplevelse. Bilder kommer glidende inn og forsøker å forestille deg at du plukker dem opp fra et eller annet sted utenfor deg selv. Jeg hadde også en meget inntrykksfull opplevelse hvor jeg var subjektet og min bror eksperimentator. Jeg “så” folk som fisket, sjøer, fjell, sveitserhytter, og da jeg så målobjektene plukket jeg straks ut det rette. Jeg underet om jeg til sist hadde funnet nøkkelen! Men, i løpet av eksperimentene sa jeg mange forbløffende overensstemmelser, men til de gale bildene. Min bemerkelsesverdige oppdagelse forsvant raskt blant sjansetreffene.

Dette burde ha lært meg noe viktig, noe jeg burde ha visst hele tiden; og det er at man ikke skulle stole på subjektive vurderinger av muligheter (Se Blackmore and Troscianko 1985). Man skulle utelukkende stole på statistikk, og de fortalte meg at det ikke fantes noe der. Selvsagt forsøkte jeg igjen med min bror, men denne andre gangen virket det ikke. Over alt var resultatene helt nær det tilfeldige.

Hvorfor slo også dette studiet feil? Jeg hadde benyttet trenede forsøkspersoner i PSI-tjenlige forhold, og en metode som andre hadde funnet suksessfull. Den endelige antakelsen hos de fleste parapsykologer var at dette måtte bero på en forsøksleder-effekt – eller mer enn det, det måtte være en PSI-hindrende eksperimentator-effekt. Dvs. at enten brukte jeg min negative PSI, eller jeg hadde en eller annen personlighetsdefekt, eller defekt i troen som hindret PSI hos andre mennesker. Jeg var en PSI-hindrende eksperimentleder, slik at uansett hva jeg gjorde så ville jeg alltid få negative resultater. Jeg begynte å føle at jeg hadde en eller annen snikende sykdom. Jeg var mislykket, et hinder; det var noe i meg som undertrykket den sanne spirituelle natur hos andre mennesker. Jeg forsøkte ikke å la det gå inn på meg, men jeg må tilstå at det er noe fryktelig uflatterende ved å bli benevnt som “PSI-hindrende”!

“Jeg ble fortalt at jeg ikke fikk resultater fordi jeg ikke trodde sterkt nok på PSI, fordi jeg ikke hadde et åpent sinn.”

Vel, hva kunne jeg gjøre med det? Det er ikke en fullstendig utestbar ide. Men Sargent hadde allerede testet personlighetene med suksessfulle og ikke suksessfulle eksperimentatorer og funnet at de suksessfulle var utadvendte, tillitsfulle, ikke-nevrotiske osv.. Men faktum er at jeg svarte til denne beskrivelsen bortsett fra mine resultater.

Den andre nøkkelen til min svikt lot til å være tro. Jeg ble fortalt at jeg ikke fikk resultater fordi jeg ikke trodde sterkt nok på PSI, fordi jeg ikke hadde et åpent sinn! Men hva kunne jeg vel gjøre med det? Jeg kunne ikke akkurat endre min tro over natten eller teste ti subjekter mens jeg trodde og ti når jeg ikke trodde! Jeg fremholdt at jeg i begynnelsen hadde trodd på PSI og likevel ikke fått noen resultater, men jeg kunne ikke bevise dette overfor motargumentet at jeg hadde aldri virkelig trodd i det hele tatt.

Likevel, jeg hadde en ide. Der var fremdeles ting jeg trodde på. Jeg kunne teste Tarot. Under min tidligere befatning med alt okkult hadde jeg lest Tarotkort i 8-9 år. De lot virkelig til å fungere. Folk fortalte meg at jeg kunne beskrive dem helt nøyaktig ved å bruke kortene, og dette var naturligvis stimulerende. Jeg trodde til og med at det måtte ha en paranormal basis. Så jeg satte i gang med testing av kortene, gjorde registreringer for ti personer, og holdt prosedyren så nær opp til den normale Tarot-tydning som mulig, men isolerte meg selv som leser, fra subjektene. De fikk så sortere alle ti fortolkningene for å se om de plukket ut sin egen oftere enn hva slumpen skulle tilsi. (Blackmore 1983).

Det virket! Resultatet var virkelig signifikant. Du kan forestille deg min opphisselse – kanskje hadde jeg funnet noe. Kanskje var det ingen PSI å finne i standardiserte laboratorieeksperimenter, men at noe paranormalt kunne dukke opp når forholdene ble lagt nærmere til det virkelige liv. Men så hadde jeg en prat med Carl Sargent. Han pekte på at alle mine testpersoner kjente hverandre, og dermed kunne ikke deres resultater bli uavhengige.

Dette syntes så trivielt. Det at de kjente hverandre kunne ikke hjelpe dem med å plukke ut den rette tolkningen, kunne det vel? Nei, men det innebar at vurderingen av sannsynlighet var unøyaktig – og, når alt kom til alt, resultatet var bare marginalt signifikant. Så jeg gjentok eksperimentet to ganger til med personer som ikke kjente hverandre. Jeg regner med at du kan forutsi de resultatene jeg fikk – fullstendig ikke-signifikante.

Du kan velge å oppfatte disse resultatene på forskjellig måte. Noen parapsykologer har påstått at det første eksperimentet fant ekte PSI og at de påfølgende ikke fremviste den samme attityde, den samme nyhet, entusiasme, som gjorde PSI mulig -eller sågar at PSI selv ikke liker å bli gjentatt. Men jeg tror at jeg til slutt hadde nådd det stadium hvor jeg mente at det ikke lenger var verd å imøtegå slike argumenter. Jeg benyttet anledningen til å si: “Jeg tror at uansett hvor mange eksperimenter jeg gjør med PSI, så vil jeg sannsynligvis ikke finne noe.”

Nå kommer vi omsider til spørsmålet: “Hva kan disse negative resultatene fortelle oss?” Det de selvfølgelig ikke forteller oss er at PSI ikke eksisterer. Uansett hvor lenge jeg fortsatte med å lete etter PSI uten å finne den så kunne det ikke fortelle oss det. Men det ble klart for meg at jeg dog ikke trodde på PSI mer. Jeg hadde blitt en ikke-troende.

Men jeg var utilfreds. Der var en mental konflikt enten jeg trodde eller ikke trodde. Jeg hadde mange spørsmål og et av dem var dette: Hvor langt kunne jeg generalisere disse negative resultatene? Situasjonen var den omvente av den normale situasjonen innen vitenskapen når noen får positive resultater og må spørre hvor langt de kan generaliseres. Her måtte jeg spørre om mine negative resultater hadde gyldighet bare for de eksperimentene som ble utført av meg, på de bestemte tidspunktene, eller om de gjaldt for hele parapsykologien. Det finnes ikke noe åpenbart svar på dette spørsmålet. Hvis det fantes gjentakelighet kunne man ha svart på spørsmålet slik man gjør det på andre områder av vitenskapen. Men uten gjentakelighet er det umulig.

Det neste spørsmålet var: Hvordan kunne jeg veie mine egne resultater mot resultatene hos andre menneskers, når en tenker på at mine tenderte til å være negative mens alle andre lot til å være positive? Jeg måtte finne en eller annen ballanse her. Jeg kunne jo ikke tro på mine egne og ignorere andres. Det ville gjøre vitenskapen umulig. Vitenskapen kan ikke fungere uten at folk generelt godtar andres resultater. Vitenskapen er og må være et kollektivt foretak.

Som en annen ytterlighet kunne jeg tro på andres resultater og ignorere mine egne. Det ville være enda mer hensiktsløst. Det ville ikke være noen hensikt i alle disse årene med eksperimenter hvis jeg ikke tok mine egne resultater alvorlig. Det er et fundamentalt prinsipp i vitenskapen at man tar hensyn til de resultatene noen kommer frem til.

Så det er ikke noe svar på hvordan man skal veie de mot hverandre. Og disse problemene er bare aspekter av det grunnleggende dilemma i parapsykologien, dvs. å tro eller ikke tro på PSI. Uansett vil man støte på en konflikt, tror jeg.

Den troende vil si: “Jeg tror der er et eller annet negativt definert, definert som kommunikasjon uten bruken av registrerte sanser, eller handling uten bruken av kroppens muskler. Jeg har tro på at fremtidens eksperimenter vil finne dette, selv om vi hittil har mislyktes i å få frem en gjentakelig effekt.” Hvis man inntar denne holdningen er man ikke bare nødt til å akseptere den usikre utgangen på denne forskningen, man må også se i øynene den store mengden av negative resultater.

Men hva med den ikke-troendes posisjon? Den ikke-troende sier bare: “Jeg tror ikke at disse negativt definerte tingene finnes. Jeg tror ikke at forskningen vil få suksess. Jeg har den tro at alle eksperimenter med positivt resultat kunne bli skikkelig tilbakevist.” Så den ikke-troende er i en slags speilbildeposisjon av den troendes posisjon. Men det er klart at man aldri kan tilbakevise alle eksperimentene, og det vil alltid være flere i fremtiden. Forskningen er dermed åpen. Og den ikke-troende må ta hensyn til de positive resultatene. Jeg tenker spesielt på resultatene til Carl Sargent, Charles Honorton, Helmut Schmidt og Robert Jahn. Jeg antar at hvis vi tror at disse lett kan avvises vil vi bare villede oss selv. Man kan ikke levere enkle motforklaringer og kaste alle disse resultatene over bord. Jeg sier ikke at disse resultatene i fremtiden ikke kan reduseres til en eller annen normal forklaring, det kan de meget vel. Men i øyeblikket har vi ingen slik forklaring.

Enten du er en troende eller en ikke-troende vil du oppleve mental konflikt og kvaler. Så hva er løsningen? Enkelt, ikke sant? Ha et åpent sinn. Men den menneskelige skapning er ikke bygget for å ha et åpent sinn. Hvis de forsøker vil de oppleve en erkjennelsesmessig dissonans. Leon Festinger (1957) var den som først brukte denne termen. Han mente at folk strever etter å få deres tro og handlinger konsistente og når det oppstår inkonsistens vil de oppleve denne ubehagelige tilstanden av “kognitiv dissonans”, og de bruker en hel del energi for å redusere den. Jeg må innrømme at jeg er blitt familiær med noen av dem.

Du kan plukke opp en teori og holde fast ved den mot alle odds. Men jeg kunne ikke gjøre det etter alle de årene. Det jeg kunne gjøre var en smule mer subtilt; dvs., jeg kunne velge en teori og ignorere de indisiene som går mot den. På den måten kan den troende avvise negative resultater ved å bruke alle de gamle argumentene: Tiden, stedet, den følelsesmessige situasjonen, eller “vibrasjonene” var ikke de riktige. Eller, den ikke troende kan nekte å se på de positive resultatene. Du tenker kanskje at jeg ikke ville avvise, men jeg må innrømme at når the Journal of Parapsychology dukker opp med rapporter om Helmut Schmidts’ positive funn begynte jeg å føle meg ubehagelig og var tilbøyelig til å legge det bort for å “lese det i morgen”.

Alternativt kan man ty til enkle motforklaringer, som “det er bare fusk og bedrag”. Vel, kanskje det er, men også dette skaper sin egen dissonans. Å gå omkring å tro at alle spøker eller narrer seg selv kan gjøre en til en permanent mistenksom person, og det kan

skade ens selvaktelse. A mistenke en eller annen effekt for å være falsk, og systematisk avsløre den er en ting. Men å nærme seg alt man hører om som om det var falskt er destruktivt.

Det finnes andre lettkjøpte måter. Du kan redusere den atraktivitet som motstanderen har oppnådd. Den troende kan finne det lett å jekke ned en berømt kritiker som en nedstøvet gammel professor uten reell kontakt med området lenger, eller som en yngre en med lumske øyne og altfor uryddig skjegg! Eller den ikke-troende kan avvise forskning med den begrunnelse at alle parapsykologer er scientologer eller altfor opphengte i religiøs tro, eller er altfor blåøyde og vage til å drive på med “ekte vitenskap”. Men intet av dette vil ha noe for seg. Og de fleste av oss vet at det ikke vil gjøre det. Men likevel fortsetter vi på denne måten fordi det er så uhyre vanskelig å ha et åpent sinn.’

Jeg har sagt en hel del om hva negative resultater ikke forteller oss, men er det noe de dog forteller oss? Jeg tror at vi nå er kommet til det punkt hvor vi ser at det er. Jeg antar at hvor enn du starter innen parapsykologi, hvis du baserer forskningen på PSI-hypoteser vil du bli tvunget til å gjøre undersøkelsene mer og mer restriktive, for å bakke opp for stadig mindre og mindre testbare posisjoner, og for å produsere stadig mer svake og flyktige fremstøt for å holde din teori sammen. Til slutt, uansett spørsmålet du startet med, er du tvunget til å stille flere og flere kjedelige spørsmål, inntil det er bare ett spørsmål tilbake: Eksisterer PSI? Det spørsmålet antar jeg er ubesvarelig.

Denne prosessen er ikke begrenset til de som får negative resultater. Helmut Schmidt er blant de beste forskere innen parapsykologi, og han er blitt tvunget til å stille spørsmålet: “Eksisterer PSI?” Charles Honorton er et annet eksempel. Han arbeider med bløff-sikre, fullt automatiserte prosedyrer, selv om han dog foretrekker, som de fleste innen parapsykologi, å utføre prosess-orientert forskning, slik jeg selv gjorde da jeg startet med mitt spørsmål: “Er ESP det samme som minne?”

Jeg tror at problemet med parapsykologi er nettopp dette, og det er et problem som har sitt utspring i den bestemte hypotesen om PSI. Strukturen og definisjonen av parapsykologi er kritikkverdig. Den negative definisjonen av PSI, de hundre år med støtte til feilslåtte teorier, og den sterke viljen til å finne at noe er galt. De ikke bare tvinger oss til å spørre om PSI eksisterer, men også til å svare i termer av tro. Der hvor det ikke finnes noe rasjonelt og overbevisende svar, der tar troen over, og det er grunnen til at det finnes to sider og slike misforståelser.

“Hele parapsykologiens historie ligner en tråd av gale spørgsmål”

Her, ser det ut for meg, ligger sakens kjerne. Alle disse negative resultatene lærer oss bare én ting, nemlig at vi har stilt de gale spørsmålene. Og hele parapsykologiens historie ligner en tråd av gale spørsmål. Parapsykologi er, hvis den baseres på PSI-hypotesen, en mangesidig feiltakelse; ikke fordi PSI ikke eksisterer, men fordi den stiller ubesvarelige spørsmål.

Et fullstendig forskjellig aspekt av min forskning ble tilskyndet av min personlige ut-av-kroppen-opplevelse. Jeg glemte den aldri helt. Jeg fortsatte å ønske å forstå den og eventuelt forsøkte å takle den direkte.

Det første spørsmålet jeg stilte var det innlysende: “Er det noe som forlater kroppen under en OBE?” Dette spørsmålet synes å ligge nært opp til det ubesvarelige: “Eksisterer PSI?” Men jeg tror at det er forskjellig nok, eller kanskje jeg var hensynsløs i forsøkene på å besvare det. Fra mine egne eksperimenter og lesing av litteratur konkluderte jeg med at vi har et svar.Og det er “Nei”. Du har kanskje hørt om et isolert tilfelle av OBE, hvor en eller annen leser korrekt et femsifret tall (Tart 1968), eller hvor en katt reagerer på sin eiers ut-av-kroppentilstedeværelse (Morris et al.1978), men jeg foretrekker å se på den totale bevismengden (se Blackmore 1982). Jeg konkluderte med at dette ikke var gjentakbart, og at vi generelt har nok av beviser for at det ikke finnes PSI innen OBE. Det er ingen beviser for at noe forlater kroppen og det er ingen beviser for effekter forårsaket av personer som er ute av kroppen.

Det neste spørsmålet jeg stilte var: “Hvorfor virker OBE så ekte?” For noen som ikke har opplevet OBE kan dette synes som et tåpelig poeng, men de av dere som har vil trolig forstå hvorfor jeg stilte spørsmålet. Dette fikk meg til å spørre: “Hvorfor synes alt virkelig?” Her gav jeg meg selv et svar som synes å gjelde for OBE (Blackmore 1984).

Her fremholdt jeg at erkjennelsessystemet ikke kan felle en avgjørelse av hva som er “virkelig” eller “der ute” på det lave planet med stumpete inntrykk. Snarere, det treffer sine valg på et høyere nivå av globale modeller av verden. Dvs. at det konstruerer modeller av verden, og velger en, og bare en, til å representere “verden der ute”.

Deretter måtte jeg spørre: “Kan dette valget gå galt?” Og svaret er åpenbart “Ja”. Når der er et inadekvat input – skade på systemet, droger, trauma eller hva som helst av de mange tingene som kan fremkalle OBE – vil det kunne. Men hva ville skje hvis det fungerer galt, at systemet mister kontakten med virkeligheten? Jeg ville si at en sensibel strategi ville være å forsøke å erstatte den tapte input-modellen med den nest beste omtrentlighet – en bygget opp fra minnet. Og vi vet en hel del om slike minne-modeller. F.eks. som Ronald Siegel har pekt på, (1977) de er ofte bygget på et fugleøye-syn. Vi vet at de er skjematiserte, forenklede og ofte feilaktige. Faktisk så ligner de nettopp OBE-verdenen.

Jeg foreslo at OBE dukker opp ganske enkelt når systemet mister input-kontroll og erstatter dens normale “modell av virkeligheten” med en som er konstruert av minnet. Den virker reell fordi den er den beste modell systemet har for øyeblikket, og det er derfor valgt for a representere “der ute”.

Dette svarte på en hel del om OBE; spesielt vedrørende fenomenologien ved opplevelsen. Det førte også til noen antakelser som jeg med suksess hadde testet. F.eks. hvis OBE inntrer når den normale modellen av virkeligheten er erstattet av et fugleøye-syn konstruert av minnet, da burde de personer som har OBE være bedre i stand til å benytte slike syner i minnet og i fantasien. I adskillige eksperimenter fant jeg at OBE-personer var bedre på skiftende synspunkter, var spesielt gode til å forestille seg scener fra en posisjon over hodet på dem, og hadde lettere for å gjenkalle drømmer i et fugleøye-perspektiv. Jeg fikk altså noen positive resultater til slutt (Blackmore 1986a)!

Denne teorien ledet også til en ny tilnærmelse til forandrede bevissthetstilstander generelt. Til spørsmålet “hva er forandret ved en forandret bevissthetstilstand?” kunne jeg nå svare at en persons “virkelighetsmodell” er forandret. Jeg kunne se på forandringer fremkalt av meditasjon, droger, hypnose eller en mystisk opplevelse, i termer som gikk på forandring av virkelighetsmodellene (Blackmore 1986b). OBE kunne derfor betraktes som bare én av forskjellige opplevelser som er muliggjort når input-modellen av virkeligheten er tapt.

Interessant nok, denne modellen behandler OBE som en type feil i modelleringen av virkeligheten. Og så kan nok en gang feilen bli brukt til å kaste lys over den normale modellen i funksjon. Men jeg var bare i stand til å komme tilbake til denne innsikten så snart jeg hadde gitt avkall på letingen etter PSI. Det var ikke det at jeg hadde avvist muligheten for PSI, jeg hadde bare ignorert den.

“Jeg antar at OBE fremtrer når erkjennelsessystemet mister input-kontroll og erstatter sin normale “virklighetsmodell” med en som er konstruert fra minnet”.

Jeg nevner min OBE-forskning bare for a sette den i kontrast til mitt tidligere arbeide basert på PSI. Under mitt tidlige arbeide, som tok utgangspunkt i PSI-hypotesen, ble jeg nødt til å spørre: “Eksisterer PSI?” I denne forskningen måtte jeg aldri spørre slik. Den andre forskjellen er at jeg ikke lenger behøvde å bry meg med om jeg hadde et åpent sinn. Det får meg til å undres på hvordan dette forholder seg i annen vitenskap. Selvsagt er det alltid viktig å ha et potensielt åpent sinn. Dersom noens resultater viser at ens hypotese er feil, da må en være innstilt på å forandre den; men det behøver ikke skje ofte – i det minste hvis ens hypotese er ganske god, burde man ikke. Man behøver ikke å ha et permanent åpent sinn. Og slik var det med OBE-forskningen – og for en kontrast!

Jeg kan konkludere med at alle mine negative resultater lærte meg noe. Eller forsøker jeg bare å få noe for mine 50 cents? For noen få år siden leste jeg en artikkel i British Psychological Bulletin om “Royal Nonesuch of Parapsychology”. Forfatteren, H.B. Gibson (1979), beskrev Mark Twains’ vidunderlige historie om kognitiv dissonans, om showet som aldri ble. Mange mennesker ble lurt til å betale 50 cents for å se et ikke-eksisterende show, men i stedet for å fordømme bløffen dro de ut og forsøkte å overtale andre til å se det og betale 50 cents også. Gibson fortalte at han ble minnet om denne fortellingen ved et innlegg på en konferanse av en kvinne som hadde brukt to år på fruktløs forskning i parapsykologi. Han antok at parapsykologien bare er holdt i gang av den “meget menneskelige tendens til å få noe igjen for sine 50 cents etter å ha blitt misledet … av en uvennlig tro som har ledet en til meget kostbare anstrengelser i en blindvei.”

Jeg slo tilbake på trykk (Blackmore 1979), og argumenterte med at jeg slett ikke forsøkte å få noe igjen for mine 50 cents, at jeg var ute etter sannheten og en forståelse av naturen, livet, universet og alle ting. Men problemet er at det er meget vanskelig å forstå naturen, livet, universet og alle ting. hvis du starter med PSI-hypotesen.

Til syvende og sist tror jeg at mine negative resultater fortalte meg at PSI-hypotesen bare leder oss til det ugjentakelige (Blackmore 1985). Den tvinger oss til å stille stadig flere kjedelige spørsmål, og som kuliminerer med spørsmålet “eksisterer PSI?” og på det spørsmålet finnes det ikke noe opplagt svar. Hvor det ikke finnes noe rett svar er vi i uvitenhet; og, der vi er i uvitenhet burde vi gjøre bare én ting – stille med et åpent sinn. Men det er fór vanskelig. Etter alle disse årene med forskning, kan jeg bare trekke den slutning at jeg ikke vet hva som er mest unnvikende – PSI eller et åpent sinn.

Noter

• Blackmore. S. J. 1979. Correspondence. Bulletin of the British Psychologieel Society, 32:225.
• —- 1980a. Correlations Between ESP and Memory. European Journal of Parapsychology, 3:127-147
• —- 1980b. A Study of Memory and ESP in Young Children. Journal of the Sociery for Psychical Research, 50:501-520.
• —- 1981a. The Effect of Variations in Target Material on ESP and Memory. Research Letter (Parapsychology Laboratory, Utrecht); 11:1-26.
• —- 1981 b. Errors and Confusions in ESP. European Journal of Parapsychology, 4:49-70
• —- 1982. Beyond the Body. London: Heinemann.
• —- 1983. Divination with Tarot Cards: An Empirical Study. Journal of the Society for Psychical Research, 52:97-101.
• —- 1984. A Psychological Theory of the Out-of-Body Experience. Journal of Parapsychology, 48:201 -218.
• —- 1985. Unrepeatability: Parapsychology’s Only Finding. In The Repeatability Problem in Parapsychology, edited by B. Shapin and L. Coly, 183-206. New York: Parapsychology Foundation.
• —- 1986a. Where Am I? Viewpoints in Imagery and the Out-of-Body Experience. Journal of Mental Imagery (In press).
• —- 1986b. Who Am I? Changing Models of Reality in Meditation. In Beyond Therapy, edited by G. Claxton. 71-85. London: Wisdom.
• Blackmore, S. J., and Troscianko, T. S. 1985. Belief in the Paranormal: Probability Judgements, Illusory Control and the “Chance Baseline Shift,”- British Journal of Psychology, 76:459-468.
• Festinger, L. 1957. A Theory of Cognitive Dissonance. Evanston: Row Press.
• Gibson, H. B. 1979. The “Royal Nonesuch” of Parapsychology. Bulletin of the British Psychological Society, 32:65-67.
• Honorton, C. 1977. Psi and Internal Attention States. In Handbook of Parapsychology, edited by B. B. Wolman, 435-472. New York: Van Nostrand Reinhold.
• Morris, R. L., Harary, S. B., Janis, J., Hartwell, J., and Roll, W. G. 1978. Studies of Communication During Out-of-Body Experiences. Journal of the American Society for Psychical Research, 72: 1-22.
• Sargent, C. L. 1980. Exploring Psi in the Ganzfeld. Parapsychological Monographs No. 17. New York: Parapsychology Foundation.
• Siegel, R. K. 1977. Hallucinations. Scientific American, 237:132-140.
• Spinelli, E. 1983. Paranormal Cognition: Its Summary and Implications. Parapsychology Review, 14(5):5-8.
• Tart, C. T. 1968. A Psychological Study of Out-of-the-Body Experiences in a Selected Subject. Journal of the American Society for Psychical Research, 62:3-27.

Kilde: NIVFO bulletin 1987 nr. 4/5
Kan genfindes på dansk i: Er der mere mellem himmel og jord? København, Gyldendal, 1992.