Nazca-figurene igjen

av Joe Nickell

Nazca-figurene igjen: kunst i full størrelse – gjenskapning av en 130 meter stor Nazca-figur på et Kentucky-jorde viser hvordan tegningene mest sannsynlig ble laget …

“Gåten i sanden” (Discover 1982) som de er blitt kalt de berømte, enorme tegningene på bakken i Nazca som er tegnet over 50 kilometer på grusdekket i ørkenen ved Perus sørkyst. Den store tegnede padden ble kjent gjennom Erich von Dänikens bok Chariots of the Gods – en bok som konsekvent undervurderer evnene til tidligere “primitive” folk og tilskriver mange av deres verker til besøkende utenfra, von Däniken argumenterer (1970) med at Nazca-tegningene kunne ha vært “konstruert i overensstemmelse med instruksjoner fra et fly”. Han legger til: “Klassisk arkeologi godtar ikke at pre-inka-folket kunne ha hatt en fullgod, moderne teknikk. Og teorien om at fly kunne ha eksistert i antikken er ren og skjær nonsense for dem.”

Von Däniken kaller dette ikke humbug, men han forestiller seg åpenbart flygende tallerkener som svever der oppe og sender ned instruksjoner om markeringer til de ærede primitive på deres eget språk. Han ser de store tegningene som “signaler” (Däniken 1970) og de lengre og bredere linjene som “landingsstriper” (Däniken 1972). Men ville utenomjordiske utvikle meldinger til seg selv i form av edderkopper og aper? Og ville slike “meldinger” være mindre enn 25 m lange (som noen av de minste Nazca-figurene?)

Apropos “landingsstripe-forestillingen. Maria Reiche er en tyskfødt matematiker som i mange år har nedtegnet og forsøkt å bevare tegningene i sanden. Hun har merket seg at de inbilte rullebanene er fri for stener, og at den underliggende grunnen er ganske myk. Hun sier: “Jeg er redd de rommennene ville fått sjokk”. (McIntyre 1975.)

Det er vanskelig å ta von Däniken alvorlig. Særlig ettersom hans “teori” ikke er hans egen, men funnet på for spøk. Paul Kosok (1947), den første som studerte figurne, mente: “Når man først så figurene fra luften ble de liksom landingsbaner og spøkefullt sammenlignet med kanalene på Mars.” Mer enn ett foto av von Däniken (1970) som viser en ulik konfigurasjon “meget lik den av fly parkert på moderne flyplasser,” er faktisk av kneleddet i en av fuglefigurne (Woodman 1977.) Romskipet som parkerte der ville virkelig bli meget spinkelt.

Nærmere jorda, men fremdeles bare i fantasien, etter min mening, er Jim Woodman (1977) og kolleger fra International Explorers Society’s ide om at de gamle Nazcaere konstruerte varmluftballonger for “sermonielle turer” og hvorfra de skulle kunne vurdere de store tegningene på pampasen.” Hvis noen tror at også teorien er blåst opp med varmluft, må det i det minste gi Woodman kredit for den sterke troen. Ved å bruke tøy, tau og siv har Woodman og venner av ham laget en ballong og en gondol lignende den Nazcaene kunne ha fløyet med, hvis de da hadde det. Woodman og den britiske ballongflygeren Julian Nott risikerte sine liv i 100 meters høyde over Nazca-sletten. Ballongen sank raskt, og etter at de hadde kastet ut stadig mer av ballasten hoppet de av fartøyet tre meter over bakken. Uten vekten av passasjerene skjøt ballongen avgårde og kom nærmest ut av sikt – for så omsider å havarere.

Nazca-figurene er virkelig et mysterium, selv om vi i motsetning til Däniken vet hvem som konstruerte dem. Ved å innrømme at Nazca-keramikk er funnet i sammenheng med tegningene skriver von Däniken: “Men det er sikkert å forenkle ting å tilføre de geometrisk arrangerte linjene til Nazca-kulturen alene.”

Ingen kjent person gjør det! Den slående likheten mellom disse figurene og de av den aktuelle Nazca-typen er blitt tydelig påvist (Isbell 1978-1980). I tillegg til dette iconografiske beviset må det legges til følgende fra en karbon-14-analyse:”Trepåler markerer enden på noen av de lange linjene og en av disse ble datert til 525 E.Kr. Dette er i overensstemmelse med Nazca-indianernes blomstringstid, i tiden fra 200 F.Kr. til omkring 600 E.Kr. Gravene deres og ruinene av bosettelse ligger nær til tegningene.”

Når spørsmålet om hvem og når settes til side gjenstår mysteriet omkring hvorfor linjene ble konstruert, selv om mange hypoteser er blitt fremkastet. En går ut på at de står for en slags form for ofring til de indianske gudene (Mcintyre 1975). En annen er at de former en gigantisk astronomisk kalender eller “stjernekart”. Et innlegg av William H. Isbell i Scientific American (1978) fremholder:

“Som Reiche har kommet frem til for mange år siden er man sikre på at Pampa-colarada linjene markerer solens posisjon ved sommer- og vintersolverv, og at andre linjer også synes å ha kalendrisk betydning. En EDB-analyse av linjeretningen, ledet av Hawkins, selv om det dessverre ikke lyktes å vise at de fleste linjene har astronomisk betydning, slo fast at dobbelt så mange av disse var i retning geografisk med hensyn til årlige sol- og måneverv, enn hva som ville ha vært ventet gjennomsnittlig.

Isbell selv antok at en viktig funksjon med tegningene var økonomisk, og “relatert til samfunnsplanleggingen for offentlige arbeider.” Selv om dette høyst er en delvis forklaring.

Nok en annen antakelse (først nevnt av Kosok) kommer fra kunsthistoriker Alan Sawyer (Mcintyre 1975): “De fleste figurene er konstruert med en enkel linje som aldri krysser seg selv, kanskje en sti som danner en rituell labyrint. Hvis dette er riktig kunne Nazcaene når de gikk etter stien, ha følt hva tegningene forestilte.” Sawyer har rett i sin observasjon av at figurene er tegnet i en uavbrutt, vedvarende linje. Men det finnes unntak: Det er også mulig at systemet med de vedvarende linjene har sammenheng med metoden å lage dem, som vi nå skal se på.

Uansett, dette var bare noen hypoteser. Den mening vi måtte tillegge Nazca-linjene og figurene må sees i lys av andre enorme figurer og linjer på bakken andre steder i verden. Selv om vi ser bort fra japanske og europeiske konstruksjoner, f.eks. den hvite hesten fra Uffington i England, som er kjent så tidlig som i det 12. århundre (Welfare and Fairley 1980) – har vi igjen et stort antall tegninger både i nord- og sør-Amerika. For å ta et eksempel så er enorme figurer også blitt funnet i andre områder i Peru, og i Chile – i Atacama-ørkenen (Welfare and Fairley 1980.)

I planutkastet til den indianske byen Cuzco var den geometriske formen interessant nok utformet som en puma, og innbyggerne ble kalt “pumakroppens folk” (Isbell 1978 – 1980.)

Over til Nord-Amerika. Her har man den store slangemunnen i Ohio og enorme figurer i sørvest-USA. Med hjelp av en indiansk omviser hadde jeg i 1978 muligheten til å se tegningene på bakken i nærheten av Blythe i Mojaveørkenen i staten California. I likhet med Nazca-figurene er Blythes-figurene store, og gir inntrykk av å skulle være ment å bli sett fra luften. De ble, også i likhet med Nazca-figurene, tegnet på den måten at man gravde tilside grusen slik at den lysere sanden under kom til syne.

Selv om man antok at de kom fra en noe senere periode (Setzler 1952) slår ingen av Blythe-figurene størrelsen på den største Nazca-figuren. Menneskefigurene og de hestelignende figurene i Blythe-tegningene, er mye grovere tegnet, f.eks. er kroppene meget kraftige i forhold til armer og ben – ganske forskjellig fra de sammenhengende linjene i Nazca (noe lignende som noen av de chilenske figurene.) Dessuten, sett bort fra Blythe-området, har man “linjal”-strekene, som kanskje har en kalendrisk betydning.

Kort sagt, det er likheter og ulikheter mellom Nazca og andre lignende figurer tegnet på bakken, som forvansker våre forsøk på å løse dem. Det er klart at Blythe og nevnte figurer ikke har noen sammenheng med von Dänikens “flyplasser”. Deres grove form passer også meget dårlig med at de skulle være tegnet med hjelp av romskip. Og det er overhodet ingen grunn til å tro at de ble laget for å bli sett av utvalgte innfødte på luftige utflukter.

Det slo meg at en studie av hvordan linjene var planlagt og konstruert kanskje kunne spre litt lys over den gamle gåten.

Den engelske oppdagelsesreisende og filmprodusenten Tony Morrison har vist at ved å bruke mengder av påler kunne rette linjer bli konstruert over mange kilometer (8, 11). Langs noen linjer har en faktisk funnet gamle påler med ca. 2 kilometers mellomrom (5).

Den person som har lagt ned det største arbeidet i Nazca-problemet er Maria Reiche (6). Hun skriver at Nazca-folket laget skisser først på små 2×2 meter jordstykker. Disse jordstykkene kan en fremdeles se nær de større figurene. Disse “kladdene” ble så forstørret. Hun la merke til at rette linjer kunne bli laget ved å strekke et rep mellom to påler, og sirkler ved å binde et reptil en stein eller en påle i sentrum av en sirkel. Mer avanserte kurver kunne bli tegnet ved å binde sammen passende buer. Som bevis sier hun at det finnes stein eller hull på steder som er sentrum for buene.

Men Reiche nevner ikke i detalj de spesielle metodene de brukte for å flytte pålene som tilsynelatende tjente som sentrum i buene eller endepunkt for rette linjer. I sin bok skrev hun: “De gamle peruanere må ha hatt instrumenter og utstyr som vi ikke vet om, og som sammen med gammel viten ble begravd og gjemt for conquistadorene, som en skatt en ikke kunne overrekke.” Dette kan være en mulighet. Isabell (2) slår fast: “Maria Reiche har ved skalateorien kommet mye nærmere en løsning på hvordan Nazca-figurene ble laget. Selv om mer forskning må gjøres, er den forhistoriske ingeniørkunsten ikke lenger helt ukjent.”

Isabell selv antar at nazcaene brukte et koordinat-system tilpasset fra vevekunsten, en vevstol som legger til grunn et naturlig kartrutesystem som man har plassert en figur inne i. Han registrerer at alt dette må til for ganske enkelt å forstørre kartrutene og til slutt få tegnet figurene.

Jeg har selv brukt kartrutesystemet utallige ganger (i reprodusering av store varemerker og illustrasjoner på plakater, sommerjobb i ungdomsskole- og gymnastiden) og jeg er overbevist om at rutesystemet ikke ble brukt. For bare å nevne én grunn; en karakteristisk ting ved rutemetoden er at feil eller forvrengninger i høyere grad blir begrenset til spesielle ruter. Derfor ser ikke “kondor”-tegningen i fig.1 – med de skjeve vingene, utilpassede ben og andre usymmetriske trekk – ut til å ha vært konstruert ved hjelp av rutesystemet.

Andre, sågar mindre sannsynlige muligheter er plotting av punkter ved hjelp av en utbredt landmålingsteknikk (som i dag brukes til oppmåling av grenser) eller trigonometrisk måling. Jeg har litt erfaring med begge disse, og har merket meg at slike metoder avhenger av nøyaktige vinkelmål, og det synes ikke som at nazcaene hadde noe slikt.

Nazca figurer

Figur 1
På Nazcasletten i Peru er det gravd ut slike gigantiske tegninger som disse på fig. 1. De store størrelsene har ført til misvisende spekulasjoner om at de fleste ble tegnet ved hjelp av “tidligere astronauter”, eller av forfinede overleverede teknikker som i dag har gått tapt.

Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på å rekonstruere en av de største Nazca-figurene – den 150 meter lange kondoren i midten av fig. 1 – ved hjelp av en metode jeg antok at nazcaene kanskje hadde tilegnet seg. Sammen med meg i prosjektet hadde jeg to av mine fettere, John May og Sid Haney. Metoden vi valgte var ganske enkel: Vi ville fastsette en midtlinje og finne punkter på tegningen ved å sette inn koordinatpunktene til de. Det er på den lille tegningen vi skulle måle opp på, langs midtlinjen fra en ende (fuglens nebb til et punkt på linjen rett overfor (la oss si en vingetipp). Så ville vi måle avstanden fra midtlinjen til det ønskede punktet.

Et gitt antall enheter på den lille tegningen ville trenge det samme antall enheter – større enheter – på den store tegningen. Til denne store enheten brukte vi et mål som Maria Reiche he hadde kommet frem til under sine studier av Nazca tegningene. Dette målet var omtrent likt 32,21 cm. Til avstandsmålinger laget vi et rep med tydelige markeringer av hver “nazcafot”, med en knute for hver tiende “fot”. Hele lengden på repet var 100 nazcafot. For å gjøre det enda mer nøyaktig under plottingen på marken, bestemte vi oss for å bruke en “T” laget av to trepinner, Med den kunne vi være trygge på at målene trukket fra midtlinjen ville være omlag rettvinklet fra linjen.

Min far, J. Wendell Nickell, tok seg av det praktiske som a få tillatelse til a bruke et passende gigantisk “tegnebord” (et jordstykke i West Liberty, Kentucky, eid av Dr. C.C. Smith), som vi er meget takknemlige overfor” samt skaffe en pilot til å ta luftfotografier av tegningen.

Ettersom vi ikke kunne markere linjene ved å grave vekk overflategrusen, slik at den lyse sanden under kom frem, som nazcaene gjorde, ble vi enige om ganske enkelt å bruke hvit kalk, som en f.eks. bruker på fotballbanene. Ved hjelp av min yngre fetter, Jim Mathis, og min 11-årige nevø, Conrad Nickell, var vi klare til å begynne.

Morgenen den 7.august startet vi seks opp på tomten og begynte straks med å legge ut midtlinjen. Etter ni timer, et måltid og mye isvann senere, hadde vi plottet og satt ned påler i de siste 165 punktene og bundet de sammen med hyssing.

Jeg tror vi avvek litt fra nazcaene, for jeg tviler sterkt på at de brukte to kilometer hyssing (den samlede lengden fra utkastet.) Jeg heller til at de laget sine figurer i bakken (eller i alle fall midlertidige oppskrapte linjer) som de utviklet ved å plotte inn de ulike punktene. Dette kunne vi ikke gjøre fordi det truet med regn som sikkert ville vaske vekk våre kalkpulverlinjer. Men vi fant det til stor hjelp dog ikke helt nødvendig) å binde sammen punktene våre i riktig rekkefølge for å forhindre tenkelige frustrasjoner med pålene, som var klynget tildels nokså tett sammen. (Ellers ville vi bare hatt. behov for en eneste lang snor til den endelige markeringen av en eneste rett linje…)

Regnet kom, og ingen skade var skjedd med vår påle-kondor: store sølepytter (så enda mer regn og enda større sølepytter) forhindret oss i å fullføre prosjektet vårt med rundt en uke. Endelig tørket bakken og værmeldingen var god, og piloten var klar. Min far og jeg brukte mye av dagen til å markere linjene og fikk gjort det ferdig akkurat i tide til å se flyet sirkle rundt over oss.

KondorFigur 2

En kopi av den gigantiske “kondor”-tegningen, konstruert i full størrelse og laget bare ved hjelp av pinner og rep, slik som nazcaene kunne ha gjort det. Eksperimentet med tegningene er kanskje verdens største reproduksjon av kunst. Den er her fotografert fra like under 300 meters høyde.

Jerry Mays, en dyktig pilot fra området, tok så John og meg opp i sitt Cessna for et foreløbig overblikk og fotografering, som John greide akkurat under 300 meters høyde. Som figur 2 viser, ble arbeidet vårt en suksess. Resultatet var faktisk så nøyaktig at vi er overbeviste om at vi kunne ha laget en mer symmetrisk figur med samme metode. Derfor ser det ut som – hvis de da ikke brukte en enda enklere metode til å forstørre tegningen med, at nazcaene plottet betraktelig færre punkter. Sammen med utelukkende synsbedømming av rette vinkler og mindre nøyaktige mål (avstander kunne ganske enkelt bare bli skrittet opp), kunne det telle for det ikke helt perfekte resultatet vi kom frem til. Og – et så lite område som en fot, kunne ha blitt gjort helt på frihånd. (Vårt eget frihåndsarbeide var helt minimalt. Vi laget sirkelen av hodet ved hjelp av repmetoden, alle andre kurver var utpreget frihånd, og vi hadde selvfølgelig plottet de nummererte punktene til hjelp, selv om vi gikk litt ved siden av pålene for a prøve å få laget jevne kurver.)

Det er ofte blitt hevdet at man bare fra luften kan se hva Nazca-figurene forestiller. Det er ikke helt sant, spesielt ikke for de minste figurene, som f.eks. fiske-figuren som bare er 24 meter lang (6). Det er heller ikke riktig overfor noen tegninger tilskrevet nazcaenes forfedre. De ble funnet på noen bakkeskråninger -(2,3,5). Disse tegningene ser ut til å være en nøkkel til å forstå hvordan nazcaene ble så presise med forstørrelsene. Da denne teknikken en gang ble funnet, og ble så anvendt som den ble til å tegne store tegninger på skråninger der de også kunne bli sett fra flatmark, ville denne teknikken i tiden fortsette å gi gode resultater uansett hvor figurene ble tegnet og uansett størrelse.

Dessuten kan også de store tegningene i en viss utstrekning bli sett fra bakken. Vi kunne i hvert fall med kondoren) faktisk se hele deler, som kroppen og hodet, benet og kloa, hele stjerten, og derfor hadde vi kunnet slå fast at t figuren var tilfredsstillende før vi fløy over med flyet.

For å sjekke denne muligheten tok min far villmarksbiologen Harold Barber med til jordet vårt. Selv om Barber ikke visste noe om prosjektet vårt, og at ordet “Nazca” var blitt avtalt ikke å nevnes, identifiserte han figuren som en av Nazca figurene. Det faktum at han var kjent med Nazca-figurene var jo uheldig for eksperimentet (og regnet forhindret et annet) men det springende punkt var nå at han klarte å identifisere figuren som en fugl i stedet for en edderkopp, fisk eller ape, eller for dens saks skyld en av de andre figurene. Da han så senere ble vist bilder av flere fugletegninger fra Nazca pekte han med en gang ut den riktige – kondoren.

For å summere opp til slutt, så vet vi at det var nazcaene som laget tegningene. Mens de store størrelsene på dem åpner for muligheten av at de var ment å bli sett fra oven, f.eks. av de indianske gudene, kan figurene bli igjenkjent, i det minste i en viss utstrekning, fra bakken.

Tegningene kunne ha blitt utført ved enkle metoder og trenger bare materialer som indianerne i Sør-Amenka kjente til for flere århundrer siden. Nazcaene brukte antakelig en forenklet form av denne metoden, kanskje var viktige deler utført på frihånd. Det er ingen beviser for at utenomjordiske har vært inne i bildet, men hvis de har det kan en konkludere med at det ser ut som at de har brukt pinner og snorer akkurat som indianerne gjorde.

Takk

I tillegg til de som er nevnt i teksten, ønsker forfatteren også å takke sin mor, Ella T. Nickel, Roberth H. van Outer og University of Kentucky’s fototjeneste, Carl Button og May Grocery Co. og Blair Wholesale Grocery Co., begge i West Liberty, Kentucky.

Referanser

1. Discover 1982. “Riddles in the Sand.”

2. Isabell, William H. 1978. “The Prehistorical Ground Drawings of Peru”, Scientific American 239 (oktober): 140-53.

3. Isabell, William H. 1980. “Solving the Mystery of Nazca.” Fate (oktober): 36-48.

4. Kosok, Paul. 1947. “The Markings of Nazca” (skrevet sammen med Maria Reiche). Natural History 56: 200-38.

5. McIntyre, Loren. 1975. “Mystery of the Ancient Nazca Lines.” National Geographic (mai): 716-28.

6. Reiche, Maria. 1976. “Mystery on the Desert (1968), rev. utg. Stuttgart: Privat trykket.

7. Setzler, Frank M. 1952. “Seeking the Secrets of the Giants.” National Geographic 102: 393-404.

8. Time. 1974. “Mystery of the Mesa”. 25. mars.

9. von Däniken, Erich. 1972. Gods from the Outer Space. New York: Bantam Books.

11. Welfare, Simon og Fairley, John. 1980 Artur C. Clarke’s Mysterious World. New York: A&W Publishers.

12. Woodman, Jim. 1977. Nazca: Journey to the Sun. New York: Pocket Books.

Kilde: NIVFO Bulletin, 1983 nr. 3 og 4/5. Oversat av Jan S. Krogh.