Whitley Striebers kontakt

av Ernest H. Taves, Bearbeidet av NIVFOs redaktion

En av de mest populære begivenhetene i "grenselandet" for tiden er forfatteren Whitley Striebers problemer med noen høyst eksotiske vesener, og som av en eller annen grunn er blitt særdeles opptatt av hans person-, et forhold som Strieber har vært så vennlig a skrive bøker om.

Selv før Striebers bok Communion ble en bestselger våren 1987, ved hjelp av en gigantisk reklamekampanje, var hans navn kjent for mange. Strieber er velkjent forfatter av grøsser historier, som The Wolfen, The Hunger, Black Magic og andre. Noen av dem er også filmatisert.

Vi kunne kanskje begynne med å se på noen episoder i hans liv som han relaterer i boken, og samtidig huske at en del av det bibliografiske materialet ble avdekket under hypnose etter disse begivenhetene.

I en alder av 12 år går Strieber ut en kveld til et telt som lå på et jordstykke opp mot bakgården. Her ble han tilsnakket av et stort insekt, likt et knelende insekt som han først hadde oppfattet som et skjelett på motorsykkel. Vesenet trykket ham til bakken og berørte hodet hans med en sølvaktig klo.

Ennå i tolvårsalderen ble Strieber tatt med på en togreise med familien, fra San Antonio til Wisconsin og tilbake. På toget ble han syk. Selv om han ikke kan huske å ha blitt ført bort fra toget, så har han fra den dagen hatt et minne om å ha sett toget høyt oppe fra; hvordan det suser frem gjennom natten langs det skogkledte lendet. Et år etter denne episoden benyttet han noen elektromagneter fra gamle motorer i et forsøk på å konstruere en antigravitasjonsmaskin inne på sitt soveværelse. Instruksjoner hadde han fått hos noen reisende fra verdensrommet. Da han plugget kontakten oppsto det et gnistregn og lyset i huset begynte å pulsere. Maskinen gikk i stykker, lyset i alle lampene ble svakt, for så å stråle klart, og mange pærer sprakk. Meste dag kunne man slå fast at taket på denne del av huset var ødelagt av brann 

Mange år senere, mens han studerte ved universitetet i Texas, hadde Strieber en "tapt tid"-opplevelse som varte i 24 timer. I denne tidsperioden er han ganske enkelt ikke til stede, og han aner ikke hvor han har vært, men han mener at det som skjedde i løpet av de tapte timene ble avslørt for ham noen uker senere da han besøkte sin bestemor i San Antonio. Sent på natten mens han lå og leste, blir han plutselig transportert tilbake til Austin. Han hopper inn i bilen for å kjøre, men kan ikke se noe utenfor og må stoppe. En demon-lignende figur med et fryktinngytende fjes, som en gigantisk flue, dukker opp mot bilruten. Strieber kjemper – han vil forsøke å kjøre, men på samme tid forsøker han også å komme ut av bilen. Så med ett er han tilbake i sengen i San Antonio; bladet han hadde lest i ligger der som før og han har ikke beveget en muskel. Strieber antar at han må ha hatt mareritt – et minne om hva som egentlig hadde skjedd på slutten av de foran omtalte "tapte timene". Senere, under hypnose, husker han at han i begynnelsen av denne opplevelsen var blitt oppsøkt av en summende skapning som slo ham i hodet, også denne gangen med en sølvaktig klo (negl).

To år senere drar Strieber til London for å studere film og har da en ny tapt tid-opplevelse; en som varte i fire til seks uker. Han har noen flyktige og kaotiske erindringer om å ha fartet omkring i Europa på denne tiden, og så er han brått tilbake i London uten å ane hvordan ham kom dit.

Der er mange flere bisarre episoder i Striebers liv – inklusive en toveis konversasjon med en stemme som plutselig kom gjennom stereoanlegget hans -men la oss nå hoppe frem til to spesielle hendelser. Den første av dem inntreffer den 4. oktober 1985. Vår venn befinner seg i sin isolerte hytte i staten N.Y» sammen med sin kone, sønn og et annet par. Etter at alle har gått til sengs, våkner Strieber og ser gjennom den åpne døren til soveværelset et blått lys som treffer taket i oppholdsrommet. Han oppfatter dette som at det kunne ha begynt å brenne. På tross av dette går han straks tilbake for å sove! Men så våkner han igjen av en kraftig støy som en eksplosjon. Også hans kone hører det, og nedenunder hører man sønnen rope. Nå er huset omgitt av en skinnende glød. I det Strieber begynner å gå ned trappen forsvinner gløden. Han beroliger sønnen og en av gjestene som han møter i gangen og begir seg så trøstig tilbake til sin seng. Vi får ikke vite stort om neste dag. Men senere, under hypnose kan han huske at han denne natten ble oppsøkt av en liten mann med hette, men uten hode. Da mannen berører ham med en linjal eller stav, har Strieber en visjon av at verden eksploderer.

Den siste uken av denne måneden kommer Strieber til at han ikke kan bo i New York lenger og at han ikke kan gå inn i den mørke hytten flere ganger. Familien averterer både hytten og leiligheten i byen til salgs, og drar til Austin hvor de vil slå seg til. Mens de ser seg om etter hus blir Strieber plutselig fryktelig redd og føler at himlen er en levende ting som betrakter ham. Han innser at han har paranoide fantasier. Han beslutter at de må dra tilbake til New York. Hans kone er, forståelig nok, ikke blid, men tilbake drar de.

Nesten tre måneder senere, rett etter jul, befinner Strieber med kone og sønn seg atter på hytta. (Først senere får Strieber kjennskap til at det omtrent på samme tid skal være sett et "stort ukjent objekt" i området.) Om natten, etter omsider å ha falt i søvn, og etter omhyggelig å ha låst hytten, satt på alarmer og kikket i klosettet og under sengen, våkner han og hører en susende lyd nede fra oppholdsrommet, omtrent som om en mengde mennesker beveget seg omkring. Alarmsystemet, som han har ved siden av sengen, indikerer intet uvanlig. Strieber er nå lys våken, og han stirrer på en figur omtrent tre og en halv fot høy, med sorte hull til øyne og en munn lik en "0". Det neste han husker er at han er i bevegelse; blir fraktet, paralysert. Så er han utenfor huset, i skogen, og han ser to små figurer, den ene klart feminin, den andre med et ansikt som en slags maske. Plutselig befinner han seg høyt oppe over skogen, et gulv glir inn under ham og han er i et "rundt rotet" rom – dvs. han er blitt bortført av et romskip. Han er skremt til døde – "jeg døde og et vilt dyr dukket opp." Mange små mennesker, ikke mindre enn fire typer, fór omkring rundt ham i stor fart. Noen er korte og kraftige, og Strieber tenker på disse som en "god hær". De viser ham en nål og han forstår at denne skal føres inn i hjernen. Etter et bang og et lysglimt skjønner han at det er gjort. Så blir et stort, stygt objekt, skjell formet og ujevnt, triangulært og en fot langt, ført inn i kroppen via rektum, og han føler det som å ha blitt voldtatt. Så følger et kutt i pekefingeren, og her opphører Striebers minne om hendelsen.

(Disse minnene var skjult inntil den 13. januar, da de dukket opp – tror han – som følge av en smerte bak høyre øre [hvor hans kone fant en rur på størrelse som et nålestikk], og en infisert pekefinger, samt rektale smerter når han satt. Da han våknet om morgenen den 27. desember kunne han bare huske omrisset av en ugle som kikket på han gjennom soveromsvinduet.)

Senere (i mars samme år) kunne han gjennom hypnose huske flere detaljer fra den selsomme natten. Han blir ført ut av rommet av en hel flokk med små skapninger, og flyttet ut til en jernseng. Meget skremt befinner han seg over trærne og blir så fortalt at det skal foretas et inngrep. En av skapningene, Strieber mener det er en kvinne, nærmer seg med en gjenstand og fører den inn i ham; det sies ikke hvor. Men det later til å være samme trekantede objekt som er omtalt foran. På dette punkt opptrer en hel del erotiske forestillinger. Så er han plutselig tilbake i stuen sin igjen.

I løpet av de påfølgende uker er Strieber, forståelig nok, en plaget person. Han lurer på om han er i ferd med å bli gal. Han beskriver seg selv som å ha vært en mann på flukt opp igjennom hele livet og frem til nå, plaget av sterk frykt og forskjellige personlige demoner. Nå vil han få slutt på denne flukten.

Den 6. februar, noen uker etter den andre opplevelsen på den avsidesliggende hytta, møter han Bud Hopkins, en person med stor interesse for såkalte UFO-bortførelser. De diskuterer Striebers opplevelser, og Strieber blir glad over å få vite at mange andre har rapportert om lignende opplevelser.-Neste dag ringer han til ekteparet som besøkte hytta den oktober-kvelden. Han går ut fra, og håper, at de ikke har noen erindring om spesielle hendelser. Men begge gjestene husker lyset og de sterke lydene om natten! Strieber spør også sin sønn, som også husker støyen og kan fortelle om en flokk mennesker som var i huset den selvsamme natten. Så problemene fortsetter.

Ja, det gjør de . virkelig. Neste kveld ligger Strieber i sin seng og leser. Det er blitt midnatt. Han blar om et blad i boken, og klokken viser nå 0400. Ytterligere fire timer "tapt tid?

Noe senere oppdager han to trekanter på sin venstre underarm, som om det var merker etter "en erfaren kirurg". (Det figurerer svært mange triangler i denne boken). Nå konsulterer Strieber en psykiater, dr. Donald Klein. Fire hypnose terapier fulgte, og en del av de historiene som er omtalt foran kom frem. (Legg merke til at selv om hypnotisk regresjon kan være nyttig i psykiatrisk terapi, sa behøver det erindrede materialet slett ikke være relatert til objektiv virkelighet.)

En morgen etter den andre hypnosen våknet Strieber og følte at han ble overvåket. Et ansikt stirret på ham, et ansikt med både alvor og humor over seg. Strieber refererer til dette som "The Image". Han sitter på gulvet, mediterer, og finner at ansiktet retter seg etter hans ordrer – dvs. at det vender seg til den kanten Strieber ønsker. Han henvender seg til en kunstner angående dette ansiktet, og denne fremstiller så figuren som utgjør illustrasjonen på omslaget av Striebers bok.

Øynene er de samme som han har sett både i oktober og desember opplevelsene. Den siste hypnosen finner sted den 14. mars. "The Image" er fremdeles til stede. Det slår ham at uansett hva han senere kommer til å skrive om dette, så vil det bli mer intenst dersom han får en eller annen bekreftelse. "The Image" svarer ved å gjøre blikket skarpere. Neste dag drar Strieber, hans kone, sønn og en ung pike på samme alder, til hytta. Samme natt, etter mørkets frembrudd roper venninnen: "Et lite fly med lys på fløy nettopp over gårdsplassen!"

Den 21. mars, en uke etter den siste hypnosen, befinner Strieber seg atter på hytta. Han våkner om natten, er ute av stand til å bevege seg, og føler at det er noe i hans venstre nesebor, som langsomt blir ført lenger opp. Han hører små dunk, som et eple som dunkes mot pannen mellom øynene. Det neste han oppdager er at det er blitt morgen. Han blør litt fra nesen og oppsøker en lege som sier at slimhinnen i nesen har fått en rift og at hevelsen vil gå tilbake av seg selv – hvilken den gjør.

Hva dreier det seg om?
Er dette bare en ny typisk historie om folk som blir bortført av besøkende utenomjordinger? Nei, der er en forskjell – en betydelig en – i det Strieber selv i sin beretning later til å være uskikker på hva som har hendt ham. Dette på tross av det faktum at, hvis hendelsene var slik som det fortelles, andre personer var involvert – de hørte f.eks. lyder, og på tross av fysiske spor etter besøkene på Striebers kropp. Dersom besøkene ikke var virkelige, hvordan da forklare disse merkene? Strieber skriver: "Etter alt å dømme så har jeg hatt en virkelig personlig opplevelse med intelligente, ikke-menneskelige vesener." En må være tilgitt for å undres på om ikke Strieber her går to veier på samme tid, ved at han på den ene siden skriver en historie av den typen han vet selger og utgir den som ‘non-fiction’, mens han på den annen side (det er i alle fall effekten) sier: "Nei, folkens, jeg har aldri sagt at disse tingene virkelig inntraff". Strieber vil ha leseren til å tro at NOE virkelig skjedde med ham, og han sier at andre har opplevet lignende ting. "Enten det dreier seg om at besøkende virkelig befinner seg her, eller at menneskesinnet er istand til å produsere noe som, utrolig nok, ligger kloss opp til den fysiske virkelighet, hva det enn måtte være så er det ennå ikke kjent av vitenskapen". Han mener at vitenskapen burde ofte større oppmerksomhet på disse sakene. Blant de forbløffende mulighetene Strieber trekker frem som mulig forklaring på ‘besøkene’ er at det kan dreie seg om menneskelige tidsreisende i utenom-jordisk forkledning for å avverge et katastrofalt tids paradoks.

Hva kan vi så få ut av dette merkelige materialet? Vil ikke den mest nærliggende reaksjonen være at den uheldige Strieber er blitt et offet for sine gyser-historier – i det minste den som handler om at vårt samfunn blir tatt over av fremmede vesener? En slik reaksjon ville ha umiddelbar støtte i det faktum at Strieber ganske enkelt qjør det han har gjort i årevis, bare med forandret tittel.

Under enhver omstendighet må vi regne med den muligheten at boken kart være en bløff. Strieber har hatt et interessant og ganske uvanlig liv, alt merkelig har hendt ham. Gjennom hele livet har han ønsket å skrive, og det har han gjort. Fra 1970 til 1977, mens han skrev noveller han ikke fikk solgt, arbeidet han i reklamebransjen. En skeptiker må ha lov å si at reklame også kan bedømmes som en forretning med å selge bløff. Om du en kveld spaserer i Central Park og møter et kobbel ville hunder, så vil du tenke på ulver i villmarken, deretter på varulver, og så har du ideen om at en flokk av dem lever midt i byen. Du skriver som i feber, og du selger "THE WOLFEN". Du har slått igjennom, og du er blitt en bestselger-forfatter av grøsserhistorier.

Boken kan gjerne være en bløff presentert som fakta. Er Strieber i stand til å opptre slik? Selv om han beskriver seg selv som en ærlig mann, og som har bestått en løgndetektortest, så er han ikke fri for mistanke. F.eks., da han ble intervjuet av Douglas Winter, beskrev han med pomp og prakt sin tilstedeværelse på universitetsområdet ved University of Texas i Austin i 1966, da skredderen Charles Whitman begynte å skyte på folk fra tårnet. Strieber befant seg ikke akkurat på universitets plassen, han var der i skyggen av tårnet, og reddet sitt eget liv ved å gjemme seg bak en fylling i skyggen av tårnet. Han dukket opp først da han så den døde Whitman bli fraktet bort. På et punkt kan det virke som om Strieber nesten gir et hint om at hele greia er oppdiktet. I forbindelse med dr. Kleins tredje hypnose skriver Strieber: "Kanskje var jeg overbelastet… eller der var en grense for hvor stor mengde med informasjon jeg var i stand til å huske. Eller kanskje… min underbevissthet.. akkurat da ikke hadde tid til å konstruere flere historier."

Der er dessuten problematiske inkonsistenser og motsigelser i boken, som i beste fall kunne tyde på at den ble skrevet i all hast. For eksempel forekommer det en besynderlig kronologisk uoverensstemmelse med hensyn til den første returen til hytta etter begivenhetene den 26. desember. Strieber skriver (s.101) at han, hans kone og sønn dro tilbake til hytta først to uker etter hans siste hypnoseterapi. Denne fant sted den 14. mars, og ville dermed plassere familiens første retur til hytta ca. 28. mars. Men vi har allerede sett at familien befant seg i hytta ved to forutgående anledninger; de var der den 15. mars, dagen etter den siste hypnosen, og de var der den 21. mars, natten for neseinvasjonen. Denne type reportasje vekker ikke tillit hos leseren.

Strieber forteller at han har bestått en løgndetektortest, Bestått eller ikke, det kan ikke legges særlig vekt på resultatet. Polygraftester er notorisk tvilsomme, spesielt med hensyn til falske negativer.

Men testen av Strieber er ikke uten interesse. Han ble spurt: "Løy du noen gang for noen som stolte på deg i løpet av 1984?" Strieber svarte: "Nei". Dette ble bedømt som falskt, og det var det også. Som Strieber sier: "Jeg løy for mine foreldre da de spurte meg om hva det var som holdt på å brenne ned huset da jeg var gutt." Ærlig nok, men igjen har Strieber vanskelig for å holde orden på fakta. Det er gjort helt klart i boken at huset ikke brant ned, bare noe av taket ble skadet.

Det bør tilføyes at noen av spørsmålene var ganske vage: "Tilhører du noen kult?" Testspørsmål må være presise og spesifikke. (Strieber hadde forøvrig vært borti slike ting…)

Sett på bakgrunn av de opplevelser som det fortelles om i boken må det reises spørsmål om Striebers sunnhetstilstand, slik det også gjøres i Striebers egen tenkning. Boken har et appendix av dr. Klein, en psykiater hvis kvalifikasjoner er udiskutable. Han er direktør ved New York State Psychiatric Institute. Han skriver: "Jeg har undersøkt Whitley Strieber og funnet at han ikke lider av noen psykose. Han synes å ha tilpasset seg livet meget bra, på et høyt nivå av usikkerhet." En av dr. Kleins uttalelser virker noe reservert: "Han hallusinerer ikke på en måte som er karakteristisk for psykoser."

Saken ble en smule uklar ved det faktum at dr. Klein, etter Striebers neseblødning, skrev at mange av Striebers symptomer (ikke nærmere spesifisert i boken) var konsistente med abnormiteter i tinning lappen, og dermed kunne reise spørsmål om organisk lidelse i hjernen. Ytterligere undersøkelser avslørte dog ikke noe slikt.

Hvordan kan alt dette oppsummeres? Det har vært satt opp en rekke hypoteser. Her er fire av dem:

1. Striebers opplevelser er "reelle". Han er blitt hjemsøkt av intelligente, ikke-menneskelige skapninger. De er av utenom-jordisk opprinnelse. I betraktning av at det ikke finnes noe som helst objektivt bevis for dette, må rasjonalisten forkaste denne hypotesen inn til videre.
2. Som ovenfor, men skapningene er av jordisk opprinnelse – beslektet med hulder eller fortidens guder, eller de er tidsreisende som kommer tilbake fra fremtiden. Samme kommentar som ovenfor.
3. Strieber er mentalt syk, og lider av illusjoner og hallusinasjoner. Materialet tillater oss ikke å holde på denne hypotesen.
4. En suksessfull forfatter av inntrykksfulle grøsser-fortellinger i fantasiform har det moro, og holder leseren for narr – kanskje også forleggeren – og presenterer fantasi som fakta.

Enhver som leser boken får trekke sin egen konklusjon.

CSICOPs anmelder av boken, psykiateren Ernest H. Taves, avslutter sin omtale av boken med å si at han, med påberopelse av Occams Razor, vil holde en knapp på den fjerde av ovenstående hypoteser. I mai 1987 var boken plassert øverst på New York Times’ bestselgerliste. "Det eneste jeg har å utsette på dette", sier dr. Taves, "er at den trolig er blitt plassert i feil spalte – dvs. som nonfiction".

Psykiateren Ernest Taves har også lang erfaring med UFO-rapporter. Han er medforfatter av Donald Menzels bok "The UFO Enigma".

Kilde: NIVFO Bulletin 1989 nr. 4-5 / Skeptical inquirer, fall 1987