Det var mildt og behagelig vær om ettermiddagen den 11. oktober 1973 i byen Pascagoula i Mississippi, da de to arbeidskameratene Charles Hickson, 45 år og den 19-årige Calvin Parker gikk ned til elvebredden for å fiske etter arbeidsdagen ved Walker & Son’s skipsverft.
Fiskelykken var dårlig, og de var gått ut på bryggen da de begge hørte en eiendommelig summende lyd over hodene på seg og tittet opp. Der fikk de se en merkelig gjenstand som dalte ned fra skydekket og mot fiskeplassen – ikke langt fra dem. Stumme av forbauselse iakttok de at et tallerken-liknende objekt stillte seg over en del bilskrot – kun et titalls meter fra dem. Den blågrå, eggformede farkosten ga fra seg en jevn, summende lyd og holdt seg hele tiden svevende ca. 30cm over bakken.
Tause betraktet de gjenstanden som var ca. 6 meter i diameter og 2,5 meter høy. To "åpninger" var synlige på den ene siden, men ingen skjøter eller nagler var å se, men den glødet intenst.
Begge hovedpersonene i det drama som fulgte er kjente som fornuftige og respekterte menn, og arbeidet altså begge på det lokale skipsverftet.
Idet de stirrer mot fartøyet, blir deres forbauselse forandret til frykt, idet de ser tre merkelige vesener som kommer ut av fartøyet og svever rett mot dem!
De kunne ikke se at noen dør var blitt åpnet, og Hickson fortalte: "Da de nærmet seg oss kjente jeg meg så oppskremt at jeg ikke hadde noe klart begrep om at det som holdt på å skje var virkelighet".
De nesten fargeløse, groteske vesenene var uten faste konturer og det var noe spøkelsesaktig over dem syntes mennene. De bar ingen klær og deres blekgrå hud hang i folder rundt dem. Fargetonene skiftet fra blek hudfarge til lyse-grått i følge Hickson.
Deres høyde var ca. 1,50m, sa han, og føttene var uvanlige idet de var runde som på en elefant. Vi kunne ikke se noen øyne, men på deres sted syntes istedet en smal sprekk uten pupill. Heller ikke hadde de nese i vanlig forstand, men hva vi så var en slags utvekst som kunne være en nese. Men formen liknet slett ikke på våre lukteorgan.
Hickson og Parker kunne heller ikke se noen munn i vesenenes ansikter. De hadde en åpning under nesen, men den så ut som en sprekk uten antydning til lepper.
Bortførelsen
Vesenene svevde frem til bryggen der de to befant seg, og to av dem grep Hickson i armene og svevde hurtig tilbake til fartøyet med ham. Også Parker overmannedes og sleptes bort. Det hele gikk så fort for seg at mennene knapt ble klar over hendelsesforløpet. De har fortalt at de i samme øyeblikk som de så vesenene forlate skipet ble satt i en slags trance. De ble paralyserte og kunne ikke røre seg eller sette seg til motverge.
Hickson kjente seg vektløs under den raske transporten til UFO’et Han tror at en slags kraft må ha blitt benyttet for å lamme dem og gjøre dem forsvarsløse.
Under den nervepåkjennende undersøkelsen som siden fulgte i romfartøyet og som varte mellom 20 og 40 minutter, var Hickson hele tiden ved bevissthet. Til tross for sin forskrekkelse forsøkte han å iaktta de underlige vesenene. Han medga at han kjente seg "dødsskremt" og trodde at hans siste time var kommet.
Inne i farkosten ble Parker og Hickson skilt. Parker har ingen erindring om hva som ble gjort med ham ettersom han våknet til bevissthet etter "søvnen" ute på bryggen etter at "undersøkningen" var over.
Hickson kjente at kroppen hans var lammet. Øynene var det eneste han kunne bevege mens undersøkelsen pågikk i romskipet. Han fornemmet og så at han hvilte FRITT SVEVENDE inne i UFO’et, i et rom som var ca. 3 x 3m. Veggene var gråaktige, ingen skjøter eller utrustning syntes.
"Øyet"
Vesenene sto og betraktet meg, forteller Hickson, og mens de sto der kom et merkelig apparat ut av en av veggene. Også det svevde fritt i rommet – jeg kunne ikke se noen kontakter eller festeanordninger til dette instrumentet, som bare hang der i luften over meg. Det så ut som et stort øye med en basketballs omkrets.
Med følelsesløs kropp lå Hickson i sin svevende stilling mens "øyet" forskende for frem og tilbake over ham. Han kjente seg hjelpesløs og utlevert og han kunnet bare bevege øynene sine. Mens "øyet" fortsatte å granske ham en god stund, snudde vesenene ham i forskjellige stillinger til han tilslutt lå med ansiktet ned. Da undersøkelsen var ferdig ble Hickson dreid til en 45 graders vinkel – fremdeles svevende og helt uten gulvstøtte. Mens han lå slik med føttene rettet nedover, gjenopptok "øyet" sin avlesning av hans kropp. En kort stund ble Hickson liggende alene i det lille rommet. Bortsett fra sin frykt kjente han ingen smerte. Jeg tror ikke de ville skade oss, sa han – vi ble hele tiden "vennlig" behandlet. Da vesenene kom igjen ga de Hickson tilbake hans bevegelighet og førte ham ut av romfartøyet og tilbake til plassen på bryggen. Da han gled ned på marken var han så redd og utmattet at han holdt på å synke sammen. Men han fulgte hele tiden med blikket de eiendommelig "tingestene" og la merke til at bena ikke skiltes når de svevet fremover, men førtes frem og tilbake i en samlet, pendlende bevegelse.
Parker ble ført samtidig tilbake til bryggen, og straks deretter begynte farkosten å bevege seg vekk med en summende lyd. Den skøt med lynets fart opp i luften og var ute av syne på "et halvt sekund"!
Hickson var dypt rystet av det inntrufne. – Gode Gud, jeg kan ikke fatte dette, ropte han til Parker. Jeg må ha noe for å berolige nervene. Han sprang bort til bilen og hentet en flaske whisky og tok en god slurk.
Etter at begge mennene hadde roet seg ned noe, begynte de å diskutere hva de skulle gjøre. Var det kanskje best å tie med hele historien? Ingen ville tro dem likevel. De var redde for å bli utledde, men besluttet seg likevel tilslutt til å betro seg til noen. Først bega de seg til redaksjonen til "Mississippi Daily Press" i Pascagoula, men samtlige journalister hadde forlatt avisen for dagen og de fant det derfor best å gå til politiet. De søkte sheriffen, Fred Diamond, men det var i stedet vicesheriffen Glenn Ryder som måtte ta imot deres telefonsamtale.
Politiforhør
Først trodde jeg de ville drive ap med meg, forklarte Ryder. Men det var noe i Parkers stemme som gjorde meg betenkt. Jeg ba dem derfor komme ned på stasjonen og fortelle hva de hadde opplevd.
Så snart Hickson og Parker var kommet – klokken var ca. 23, ba de om å få undergå en løgndetektortest. Parker så ut til å være i en sjokktilstand og begge hadde tydelig behov for hjelp.
Politisjefene Diamond og Ryder forhørte mennene flere ganger i løpet av natten og lyttet oppmerksomt til hva de hadde å fortelle. De ble utspurt i hvert sitt rom og ble siden plassert sammen i et rom der politiet hadde gjemt en båndopptaker som gjorde opptak. Ryder forklarte at han etter å ha lyttet til opptaket var helt overbevist om at mennene snakket sant. m de løy måtte de være verdens beste skuespillere, sa han. På lydbåndet kar man høre Hickson rope: "Gode Gud! I hele mitt liv har jeg aldri opplevet noe liknende. Jeg er helt ferdig". Hicksons stemme dirret av sinnsbevegelse og nervøs spenning. Litt lenger frem på båndet hører man ham si: "Hvorfor måtte dette hende oss? Hvorfor? Jeg har vært med i krigen men aldri kjent meg så redd".
Parker kom to ganger under forhøret inn i en sjokktilstand. Han falt flere ganger ned på kne og begynte å be. Alene i det avlyttede rommet ba han: "Gode Gud hjelp meg. La meg ikke dø. Beskytt meg. Jeg skal ikke si noe".
Diamond tok under forhøret kontakt med Hicksons frue og fikk av henne vite at mannen ganske ofte drakk alkohol. Men han misbrukte ikke sterke drikker og var aldri beruset. Hverken Parker eller Hickson var påvirket av alkohol da de kom til politistasjonen i Pascagoula, Hickson duftet av uhisky, men hans forklaring om drammen han hadde tatt etter hendelsen i romskipet ble uten videre godtatt av politimennene.
Roboter?
I løpet av natten fikk politiet ennå en UFO-rapport, denne fra en militærflyver, Larry Booth. Han fortalte at han ved 20-tiden hadde sett et UFO som fløy i østlig retning mot Mobile, Gjenstanden hadde blinkende lys. Også andre UFO’er ble iakttatt den natten.
I forbindelse med et intervju, ga Hickson og Parker ennå flere detaljer om bortføringen.
– Vesenene var så raskt over oss, at vi ikke kunne gjøre noe for å forsvare oss, sa Hickson, og jeg tviler forresten på om vi kunne ha gjort noen motstand i det hele tatt. De må ha benyttet en hemmelig kraft for å paralysere oss til de nådde frem til oss. Jeg er sikker på at de er kommet lenger enn oss teknisk. Jeg vet at de ikke ville skade oss, men jeg var redd for at de skulle ta oss med ut i rommet. Og Hickson fortsatte: "Jeg har tenkt på dette endel etterpå – kanskje var de roboter. De oppførte seg akkurat som om de hadde en bestemt oppgave å utføre. Ikke en eneste gang forsøkte de å tale til oss. Ved et tilfelle hørte jeg en av dem gi fra seg en summende lyd. Sprekken i ansiktet på det sted munnen burde ha sittet – rørte seg aldri.
Hickson trodde også at det ville bli flere intermezzoer av dette slaget. Vesenene kommer til å fortsette med å studere Jorden og dens innbyggere, mener han. Han har alltid trodd at det "ett eller annet sted der oppe" finnes liv, og nå er han blitt helt overbevist. Hickson kjente plikt på seg til å fortelle sine medmennesker om hva han var blitt utsatt for, og forklarte at han aldri skulle kunne isolere seg med sin opplevelse.
Calvin Parker led av allvorlige angstfølelser etter hendelsen. -Jeg skulle ville advare alle mot å skyte på slike objekter, sier han. De har ingen onde hensikter. Kanskje skulle jeg kunne få en annen og bedre kontakt med dem om de kom tilbake. Jeg skulle ihvertfall forsøke å tale med dem,
De militære og pressen
Dagen etter hendelsen ble Hickson og Parker undersøkt ved den militære flybasen i Kessler, og denne ble utført av militærlegen ved basen, oberst Robert Smith, som nøyde seg med å kontrollere om mennene var blitt utsatt for stråling og skader av denne. Dette var ikke tilfelle. Ennå en gang måtte de to avgi sin forklaring overfor sikkerhetspolitiet ved flybasen. Også her fikk man et inntrykk av ærlighet og av at de to mennene virket deprimerte og skremte. – Vi tror virkelig at de har opplevet noe skrekkelig, mente oberst Smith, De er etter min mening ikke ute etter publisitet. Prøver ved basen viste at ingen av dem hadde spor av alkohol i blodet.
Under de påfølgende dager ble sheriff Diamond oppringt av omkring 2000(!) journalister fra hele verden som ville ha beretningen om Pascagoula-dramaet til sine aviser, radio- og TV-selskap.
Hickson og Parker ble tvunget til å forlate sine hjem på grunn av tilstrømningen og presset fra nyhetsorganene. Ett TV-selskap kom med trusler mot mennene: Vi plasserer 40 mann utenfor inngangene til deres hjem, og de skal stå og banke på dørene til dere blir tvunget til å slippe dem inn å gi dem et intervju. Med slike trusler måtte de holde seg unna. Senere trådte de imidlertid frem i TV -NBC’s nyhetssending og berettet for amerikanske seere om sin rystende opplevelse.
Fra det amerikanske forsvarets hovedkvarter Pentagon fikk sheriff Diamond intet svar på sin anmodning om hjelp med den fortsatte utredningen. – "Jeg har forhørt meg hos Pentagon, sa flykaptein Dennis Parker ved Elgisbasen i Florida, men der sier man at offisielle undersøkelser kun foretaes når nasjonens sikkerhet er truet, hvilket man ikke anså var tilfelle her."
Senere tilføyde kaptein Parker at overilede UFO-rapporter som oftest kunne forklares som reflexer fra planeten Venus eller som fly som var kommet ut au kurs. – Jeg har en mistanke om at det kan bli vanskelig å overbevise Hickson og Parker om det, mente sheriff Diamond bekymret. I dette tilfellet kan det knapt være snakk om planeten Venus…
Kaptein Parker henviste sheriffen til Condon-rapporten fra 1969. I den slåes det fast at besøkende fra andre planeter ikke utgjør noen trussel mot Jorden. Det finns ingen bevis for at UFOer skulle representere utenom jordiskefartøyer, hevdes det. Dermed tok det amerikanske flyvåpen ennå en gang stilling mot UFO-saken.
Hynek og Harders undersøkelser
To anerkjente forskere besluttet seg for å ta seg av saken. Den ene var den nå verdensberømte astronomiprofessoren Allan Hynek -knyttet til Northwestern University og den andre dr. James Harder professor i ingeniørvitenskap ved California-universitetet og dessuten en fremstående hypnotisør. Hynek var i mange år konsulent for det amerikanske flyvåpen på UFO’er – driver nå CUFOS (=Center for UFO Studies) og er en ubestridt autoritet på området.
De to vitenskapsmennene ville sette Hickson og Parker under hypnose for å få dem til – under trance – å fortelle om sin opplevelse, Møtet skjedde på et kontor i Walker & Son’s leilighet i Pascagoula. Ingen jounalister tillots å være tilstede og de lydbåndopptak som ble gjort ble ikke frigitt til offentligheten.
Hverken Hickson eller Parker ville bli hypnotisert, og gikk bare motvillig med på det. Hickson falt i en kort hypnotisk søvn men måtte nesten straks vekkes. Han ble grepet av en sterk angst og frykt og man våget ikke fortsette.
Mennenes forskrekkelse under hypnosen ga meg grunn til å tro på deres beretning, uttalte Harder. Om de hadde bløffet skulle vi ha fått høre samme historie under hypnosen. Selv om Hickson og Parker under undersøkelsen bare etterlot skisseartede informasjoner, trakk Harder slutningen at de snakket sant. Farkosten må ha vært av utenomjordisk opprinnelse, sa han. Vi kan bare spekulere over hvorfra den kom og hvorfor den befant seg her.
Hickson og Parkes opplevelse var ingen hallusinasjon – det skulle helt enkelt ha vært umulig for dem, under hynose, å late som eller spille de følelser av skrekk som de viste. I følge dr. Harders teori, kan ufonautene ha vært "kosmiske antropologer".
– Min tanke er at Jorden kan være et slags "zoo". Vi har blitt skilt fra det øvrige kosmos, – og fra tid til annen får vi besøk av "vokterne" som vil kontrollere Jordens innbyggere.
Hva farkosten angår, så anså han at romvesenene måtte inneha en teknisk kunnskap som langt overgår vår egen. De kan tilvirke et fartøy som kan fly med en hastighet av 20.000 km/t uten at det brenner opp, – Vi får vel bare håpe at deres teknologi ikke er like innrettet på ødeleggelse som vår, tilføyde han.
Dr. Hynek mente, etter den hypnotiske behandlingen av de to mennene, at Pascagoulasaken måtte regnes blandt de mest dramatiske kontakt tilfelle som noensinne var registrert. (Hynek nevner antallet 800). Hickson og Parker er ikke sinnsforvirrede, forklarte han.
USA’s regjering opptrer nonchalant, sa Hynek, ettersom de i tilfeller som dette unlater å foreta nøyaktige undersøkelser. Folk som rapporterer UFO-observasjoner henvises istedet til lokalpolitiet, som jo har begrensede ressurser.
Prof. Hynek har aldri bundet seg til teorien om at "tallerkner" kommer fra verdensrommet. Han forblir en åpen, kritisk forsker, som ikke låser seg til noen bestemt hypotese.
– Avstandene i verdensrommet er så uendelig store, sier han. Hva vi kan iaktta er et ukjent område av naturen – et fenomen med mange dimensjoner. Omtrent 80% av alle UFO-iakttakelser kan tilbakeføres til området "helt normale hendelser", mens de gjenstående 20% utgjør det virkelige problemet.
Hyneks og Harders besøk i Pascagoula ble avbrutt etter kun få dager. De hadde ville ble lenger, og sluttføre undersøkelsen, men ble av økonomiske årsaker tvunget til å avbryte den. En fullstendig utredning skulle ha krevet flere ukers besøk på stedet og derved betydelige utgifter.
Kanskje er UFO-fenomenene like gåtefulle for oss som atomenergien skulle ha vært for Benjamin Franklin, sier Hynek.
Løgndetektortesten
Den 30 Oktober 1973, gikk Hickson med på en polygraf-undersøkelse i New Orleans, La. Scott Glasgow, en attestert polygraf tester, utførte undersøkelsen. Den varte i to og en halv time og resultatet indikerer at Hickson "tror han så et romskip; tror han ble tatt in i romskipet; og han tror han så tre romvesener". (En slik: løgndetektortest er ikke helt pålitelig. De stressforandringer som registreres viser seg ikke dersom testpersonen er istand til å lyve uten å fremkalle den kjemiske reaksjonen)
Parker gjennomgikk ingen liknende test. Han fikk som følge av hendelsen neveproblemer og var på det tidspunkt under behandling på et sykehus.
PSE-testen
En "psychological Stress evaluator" (PSE) er det nyeste instrumentet tatt i bruk i den vitenskaplige undersøkelsen av UFO-påstander.
I følge Forrest Erickson, en ekspert på PSE, "er den nå i bruk ved over 300 politi/rettsetater i USA – og er så pålitelig at dets resultater har blitt tillatt brukt som bevis i retten i fem stater."
Erickson forklarte: "For det mennesklige øre, kan en person høres helt normal ut – uten sjelvinger eller skyld-åpenbarende lydvariasjoner. Egentlig – alt PSE apparatet gjør er å ta opp forandringene i de uhørbare frekvensene av menneskestemmen."
Som vitenskaplig konsulent for International UFO Bureau Inc., har Erickson fortatt mange slike undersøkelser, der han omhyggelig undersøker hvert ord, bryter det ned i stavelser – idet han leter etter tegn på stress.
Erickson har også undersøkt materiale (båndopptak) gjort i Pascagoula saken og har konkludert med følgende: "Han (Hickson) fortalte ganske bestemt sannheten, idet at han trodde han var ombord i en type fartøy og ble undersøkt av en eller annen type vesen." (denne undersøkelse ble gjort ca. 5 år etter hendelsen.)
Mystisk blødning
En ting Hickson ikke fortalte legene ved undersøkelsen, var at han dagen etter hendelsen, plutselig begynte å blø på den ene overarmen nær skulderen, "et lommetørkle ble nesten gjennomfuktet," fortalte Hickson, "og dette skremte meg ganske mye. Og den neste dagen – jeg kan ikke forklare det – men da var det ingenting der. Det var ikke noe merke å se i det hele tatt!"
Intervjuet med Charlie
En av de som intervjuet Hickson og Parker relativt kort tid etter hendelsen, var Ralph Blum, forfatteren au boken Beyond Earth: mans contact with UFOs .
Intervjuet skjedde i Hicksons hjem, og Parker var også tilstede. Charlie (Hickson) kunne vise fram en stor mengde brev han hadde mottatt. Noen ville vite mer, – noen fortalte at de trodde ham eller at de ba for ham; og svært mange fortalte om sine egne UFO-opplevelser – som ofte hadde skjedd flere år tidligere – hendelser – erfaringer de aldri hadde tort fortelle noen. "Jeg har fått brev i tusentall", kunne Charlie fortelle, "- og hundrevis av telefoner. Ikke an av disse var fra noen som mistrodde oss".
Hickson ga uttrykk for at det gjorde godt å motta disse brevene. Den første tiden etter hendelsen led han under vonde drømmer og hadde mye hodepine, og han måtte stadig spørre seg: "Hva gjorde de med meg?"
På spørsmål om hva han mente om vesenene, svarte Hickson at han og Calvin hadde diskutert det og kommet til at de måtte være roboter, som var programmert til å gjøre en bestemt jobb og at de kommuniserte med noe(n) annet.
Hickson fortalte også om noe annet som skremte ham. Det var en kar fra Texas, som så meg rett inn i øynene og sa: "Jeg tror, – jeg tror ærlig talt at du kan kontakte de vesenene igjen!" På spørsmål om han trodde mannen svarte Charlie:
"Vel, det var før jeg kom over min frykt, så jeg sa til mannen at jeg slett ikke ønsket å se dem igjen. Mannen fra Texas mente det var mulig, og nå vet jeg ikke riktig, – de kan ha gjort noe med meg slik at jeg kan . (oversetters anm.)
"Jeg har alltid trodd på andre verdener, – men nå – etter denne erfaringen vet jeg at der er liv et annet sted der oppe."
Blum husket at Hickson aldri bar armbåndsur, og spurte ham om dette. "Har aldri kunnet. Folk sa jeg var elektrisk. Har prøvd mange forskjellige merker armbåndsur ja endog lommerur, men det er nytteløst – enten sakner de seg, fortner seg eller stopper helt."
Et annet sted i intervjuet sier Charlie: "Vet du – om natten ligger jeg i sengen og jeg tenker på dem." Blum: "Er du fremdeles redd?" "Nei, frykten er borte", sa Charlie allvorlig. "Hvis jeg kan, tror jeg jeg ville like å komme i kontakt med dem igjen. Jeg mener det. Hver natt – i sengen er det nesten som om et billede dannes i mitt sinn. Det samme hver gang."
Blum: "Gjenopplever du det som hendte?" "Nei, jeg er ikke i bildet, bare dem. De gjør ingenting – bare er der. Alt jeg behøver å gjøre er å lukke øynene".
Følger UFO’ene Charlie?
Ray Stanford – en UFO-forsker fra mange år tilbake er leder for PSI (=Project Starlight International) en gruppe som har en observasjons- og sporingsstasjon med avansert elektronisk utstyr utenfor byen Austin i Texas.
Høsten ’74 hadde han bl.a. invitert Charles Hickson til senteret for, som han sa -"å intervjue ham skikkelig og i detalj. Men vi hadde også hørt rykter om at han ble fulgt (av UFOer) og vi tenkte at vi kunne bruke ham som "agn" her ute hvor vi har utstyret satt opp. Og der ser ut som det kan ha virket! Vi hadde vår beste observasjon på stedet mens han var der." Etter denne UFO-observasjonen ble Charlie spurt om hva han syntes. "Vel jeg synes ikke noe spesielt om det", sa han. "Som jeg fortalte deg, så har de vært mye i nærheten siden dette hendte. Jeg tror de holder øye med meg."
I forbindelse med besøket sto PSI som arrangør ved et foredrag der Hickson fortalte om sin opplevelse. Ca. 400 hadde møtt fram for å høre Charlie som vanligvis holdt på ca. en time og femten minutter. Men denne gang, begynte han etter ca. 35 minutter å stamme som om han ikke husket hva han skulle si. Hickson unskyldte seg og forsvant bak scenen. Til Ray Stanford sa han: "Jeg beklager – jeg er virkelig lei meg – de tok min erindringsevne. Noen ganger had de gjort det siden det hendte. Jeg vet ikke hva de har gjort med meg, men de kan ta mitt minne, min forstand, og da kan jeg ikke tenke skikkelig – jeg er svært lei meg, Ray – det var meget beklagelig."
Har Hickson mental kontakt?
"Vesener fra en annen planet vil endre denne planets selvdestruktive kurs neste år – de vil komme ned med stor kraft’,’ sa Charles Hickson fra Gautier, som hevder han har vært i fysisk og mental kontakt med disse fremmede.
"Vi vil få se noe jeg ikke engang kan fatte. Der vil komme en merkelig kraft eller energi, utløst på Jorden som vil virke på våre sinn og snu de vekk fra forskjellige ting utenom krig", sa han, – Ved slutten av neste år vil vi ikke kjenne igjen vår verden."
Hickson, en 54 år gammel verksmester i skipsbyggingsindustrien, sa han var blitt valgt som en av 12 mennesker på Jorden. Han har vært i kontakt med noen få av de 12 men ikke alle av disse 12 har ennå blitt valgt.
"Det har vært et fryktelig liv for meg disse siste ni årene siden hendelsen med Parker og meg," sa Hickson, som hadde innkalt til en pressekonferanse i sitt hjem. Han sa videre at den tidligere arbeidskameraten Calvin Parker hadde fått sitt liv ødelagt for alltid. Like etter hendelsen hadde han et nervøst sammenbrudd. Han er nå gift og bosatt i Texas. Han hadde et nytt sammenbrudd da de fremmede prøvde å nå ham igjen han kunne bare ikke klare påkjenningen.
Hickson forteller videre at han helt siden den oktobernatten, ofte har vært i mental kontakt med de fremmede vesenene, og i tre andre tilfelle, i fysisk kontakt.
For flere år siden observerte Hickson-familien en enorm UFO mens de kjørte i sin bil.
De kontaktet meg for noen dager siden, sa han. Selv om de fremmede ikke ba ham om det, "så er det noe som driver meg" til å fortelle alle om de kommende hendelser.
Han planlegger å holde foredrag over hele landet om de fremmedes komme, men sier han har stoppet arbeidet med en bok om sine erfaringer. "Det siste kapittel er ikke skrevet," sier Hickson. Vi er på vei mot total ødeleggelse. "Det eneste som kan hjelpe oss er noe fra en annen verden."
Hickson sier at han ikke er blitt influert i sin tenkning av den siste science fiction suksessen E.T., og han søker heller ikke å reklamere for sin foredragsserie eller sin bok ved sine forutsigelser.
Hickson hevder at de fremmede fortalte ham at "energien" ville bli utløst i verden tidlig i 1983 og etter nærmere ett år skulle de fremmede ankomme. "Ved slutten av ’83 ville vi være "bløtgjort" nok og endret oss fra våre dårlige måter", sa han. "De vil komme ned for å se etter hva de har utrettet. Hvis de kommer her nå, vil alle nasjonene ta til våpen." Og han sa at de fremmede nå ville bli angrepet istedenfor akseptert.
Hickson sa videre at der er liten fysisk forskjell på disse vesenene og vi mennesker. "De er ikke monstere", fortalte han journalistene. "Kunnskapen disse folkene har er helt utrolig," sa han.
Hickson sier han er en religiøs mann – en kristen som tror på en "mastermind" (superintelligens) med en "master plan"(styring). Han ser ikke på hendelsen han forutsier som "slutten"
"Gjennom mitt sinn mottar jeg beskjeder fra dem. Det er ingen ting jeg kan gjøre," sa Hickson. Han sa også at hans forhold med de fremmede ofte har plaget ham så mye opp gjennom årene at han til tider har mistet all lyst til å leve.
Hickson sa at han hadde blitt valgt til en av de 12 fordi, "hele mitt liv når jeg trodde på noe, kunne ingenting få meg til å forandre mening – dette står jeg på til min død."
"Vi vil være i en forskjellig verden neste år," sa han. "Vent og se."
Kilder
- Saga, Mars 1974/UFO Information 1975 nr.1 & 1976 nr. 6
- UFO Report, Aug. 1978 & Nov. 1978
- Beyond Earth: mans contact with ufos by Ralph Blum with Judy Blum P.B. 1974.
- Daily Herald, (Biloxi-Gulfport, MS). August 5, 1982.
Kommentarer
Denne fantastiske historien, som altså synes å ha fått en ennå mer utrolig utvikling, har dog, bør det nevnes, – i grove trekk paraleller i en lang rekke andre kontaktberetninger. Har de så alle "kopiert" hverandre? Omstendighetene omkring de individuelle tilfellene taler mot dette. Er det da snakk om et jordisk komplott? Neppe – gjennomføringen av noe slikt ville nesten være like fantastisk som hva kontaktpersonene hevder. Kan de så være ekte og oppriktige? Det vil trolig bare tiden og utviklingen kunne vise.
Dersom Hickson her virkelig har kontakt, tror jeg det er viktig å være oppmerksom på at tidsaspektet kan være feiltolket. Fra parapsykologien er det vel kjent at seere kan ta feil m.h.t. tidsaspektet fordi dette blir endret eller fordreid når man "ser inn i en annen verden."
En clairvoyant (synsk) person kan ha forutsagt en hendelse om ett år. Da så ingenting hender blir vedkommende "avslørt" som svindler, mens få eller ingen trolig registrerer at hendelsen skjer som forutsagt 4 år senere – eller kanskje 7.
Dette skyldes at vi så godt som ingenting forstår av hva vi enkelt kaller dimensjoner. Tiden har vært kalt den 4 dimensjon, – men hva med den 5, 6 eller 7? La oss erkjenne at der er meget igjen å oppdage!
Tidsskriftet UFO 1983 nr. 2. – Utgitt av UFO-NORGE, Postbox 1155, N-5001 Bergen
© 1997-2004 by Willy Wegner | post@para-nyt.dk
Seneste kommentarer