Marfa lysene

av James Long

På søndag memorial-dagen* dro Jeff og jeg til Marfa, Texas, for å se på de velkjente Marfa-lysene. En rekke velrenomerte kringkastingsslasjoner, inkl. Texas Fight Reporter (TV-show som dekker hele staten) skal etter sigende ha omtalt lysene, men dette kan jeg ikke gå god for.

Marfa-lysene har vært rapportert siden 1880-årene. Det later til at mesteparten av observasjonene har vært gjort langs Highway 90, en vei med to kjørebaner som går østover fra byen. Lysene er unike blant uforklarte fenomener, fordi de opptrer regulært og kan sees nesten hver natt. Ifølge beskrivelser fra tallrike observatører kan lysene variere i farge, de er kuleformet, beveger seg raskt og er på størrelse med en basketball eller opp til en basketball. Lyset er konstant snarere enn pulserende. Mange mennesker påstår at de har sett lysene på kloss hold, og andre kan sågar fortelle at de er blitt forfulgt av dem.

Adskillige vitenskapelige hypoteser er blitt fremsatt for å forklare Marfa-lysene, men ingen av dem synes å stemme så bra med data at de har blitt alminnelig akseptert. De mest populære forklaringene tenderer mot det uvitenskapelige. De rangerer fra utenomjordiske besøk til Apache-ånder.

Da vi ankom til Marfa ble vi vennlig mottatt av innehaveren av et heller shabby motorhotell. Han forsynte oss med tips om gode "observasjonsplasser". En av disse viste seg å være en parkeringsplass på sydsiden av veien, noe slikt som ti kilometer øst for byen. Texas Highway Department har installert et ca. femti fots parkeringsområde og et permanent veiskilt som markerer observasjonsplassen og omtaler den som et historisk landemerke.

Landskapet der er meget flatt og omtrent 20 km tvers over. En ring av fjell, anslagsvis 300 fot høye, reiser seg rundt kanten av sletten. Den eneste vegetasjonen på sletten er buskas og små kaktuser, noen få fot høye. Selv om utsikten over sletten var åpen og upåklagelig, var det et visst problem at man fullstendig mistet sansen for avstander. Derfor er de avstandene vi opererer med her skjønsmessige.

Jeff og jeg innfant oss på utsiktsplassen omtrent en time før solnedgang. På den tiden fantes der ingen biler, bortsett fra min. Vi hadde tatt med oss litt mat og kokte middag mens vi ventet på mørkets frembrudd. Like før solen skulle til å gå ned rullet det opp minst femten biler og parkerte. Noen av menneskene hadde med seg stoler, og nesten alle hadde kikkerter. En middelaldrende dame parkerte straks ved siden av min bil, og gav seg snart etter i snakk med oss.

Damen fortalte at hun hadde sett lysene kvelden før, og gav oss noen råd om hva vi burde se etter. Hun pekte også ut det røde lyset på et antennetårn (ikke synlig i dagslys) og sa at lysene pleide å dukke opp nær tårnet, hvor man ville kunne se dem bevege seg med urviserne langs fjellet. Noen lys skulle også være å se langt mot nord-vest.

Omtrent en halv time etter solnedgang kunne vi se at lyset på antennen ble synlig i mørket. Noen få mennesker begynte høylydt å spørre om "det der er et av lysene", men ble raskt forsikret om at det var det ikke. Men en fem-ti minutter senere dukket det opp et klart hvitt lyspunkt ved foten av fjellene i nærheten av tårnet. Man kunne se det bevege seg med urviserne langs fjellene. Etter ca. ti sekunder (og etter allerede å ha tilbakelagt ca. 1/3 av veien langs fjellet,) ble lyset borte. Og mindre enn et minutt deretter kom et annet lys til syne og gjentok bevegelsen til det første.

Dette skulle vise seg å være bare begynnelsen. Fra da og til midnatt var der en nesten konstant strøm av lys. Der var to hovedmønstre synlige for øyet. Del første mønsteret var å dukke opp nær den sydlige kanten av fjellene (nær tårnet) og bevege seg ca. halvveis til veien, for så å bli borte. Det andre mønsteret var å dukke opp omtrent 2/3 av strekningen til veien (eller nærmere) og bli slående ubevegelig. Hos begge mønstrene var det dog store variasjoner. Lysene beveget seg med forskjellige hastigheter (selv om bevegelsene alltid var lett synlige for øyet), mens de stasjonære lysene syntes å blinke på og av med jevne intervaller før de forsvant.

Lysene selv lot til å ha omtrent samme lysstyrke som antennelyset – kanskje en aning klarere). De så aldri ut til å være noe annet enn lyspunkter. De lignet ganske mye på billykter sett på stor avstand, men alltid enkeltvis for del blotte øye. Billys kunne likevel utelukkes, siden lysene hadde vart sett i mer enn hundre år. Dessuten fantes det ifølge kartet ingen veier i det aktuelle området på vår side av fjellene.

Damen ved siden av oss sørget for en god del underholdning. Hun var i besittelse av et stort utvalg kikkerter og hadde stadig kommentarer til lysene: "Det der runder nå busken!", og "Det kommer rett imot oss!" Dette underholdt oss en stor del av natten. Med våre egne kikkerter kunne vi ikke skille ut slike detaljer på den avstanden.

Jeff og jeg har vært tilsluttet Texas astronomiske selskap, så jeg hadde med meg mitt åtte-tommers Celestron-teleskop. Men i over en time var jeg for fascinert av lysene til at jeg husket teleskopet, men så fikk jeg bragt det ut av bilen og satt det opp. Sett gjennom teleskopet fortonte lysene seg som uklare baller, tilsynelatende flere fot i diameter.

Teleskopet verifiserte adskillige observasjoner og avslørte mange flere oppdagelser. Den mest signifikante observasjonen var at lysene måtte befinne seg helt borte ved fjellene. Man kunne klart se at lysene beveget seg bak klipper og knauser på fjellsiden, faktisk var det mange av blinkene, men likevel ikke de fleste, som kom av at lysene beveget seg bak noe. Det lyset Marfa-lysene gav fra seg var mer enn nok til å lyse opp fjellveggen bak lysene.

En fascinerende oppdagelse gjennom teleskopet var at flere av kulene var dubletter. Ofte kunne et enkelt lys dukke opp og ca. 15-30 sekunder senere kom et lys nummer to til syne like ved siden av det første. Det man ikke kunne se med det blotte øye var at disse kulene åpenbart ble til to gjennom teleskopet. Disse kulene begynte så å variere i lysstyrke, én ble klar mens den andre ble mer matt. Etter 8-10 sykler delte kulene seg til to adskilte som kunne sees med det blotte øye.

En ting jeg fant merkelig var at hver gang en ny bil ankom (folk ankom hele tiden natten igjennom) opptrådte de som var der fra før som turistguider for det okkulte. Nykommerne fikk straks en forelesning fra personer som selv hadde fått denne forelesningen for ikke mer enn 20 minutter siden.

Rundt midnatt ble lysene mer sporadiske og tok slutt. De hadde da opptrådt nesten konstant i ca. fire timer.

På veien tilbake til hotellet forsøkte vi å sjekke avstanden til fjellene. Men etter å ha kjørt en åtte kilometer svingte veien mot nord. Vi anslo at vi var kommet mindre enn halvveis til fjellene.

I korthet må vi si at det var fascinerende å observere disse lysene. Alle naturlige årsaker til dem ble raskt avskrevet. Likevel kom jeg til at jeg ikke bryr meg så mye om hva som forårsaket dem. De var vakre å se på og de sikret meg en av de mest interessante feriene jeg har hatt på mange år. *) Memorialdag (1990). Mindedag for dem der er faldet i krig.

Kilde: NIVFO Bulletin 1991, nr. 4-5 / The Georgia Skeptic Newsletter 1991, no. 3

© 1997-2004 by Willy Wegner | post@para-nyt.dk