Av Bernard J. Leikind og William J.McCarthy, [Sammendrag og bearbejdning ved NIVFO]
Ildgjengere forteller om suksess med "ånd over materie" … mystiske krefter eller eksotiske psykologiske effekter, den faktiske psykologiske og fysiske forklaringen er langt mer interessant.
I århundrer har enkelte mennesker i forskjellige kulturer rundt omkring i verden spasert på glødende kull uten å bli brent. Vanligvis så blir dette assosiert med religiøse ritualer og suksessen tilskrives åndelige eller mystiske krefter som beskytter ildgjengerne. Siden ildgang vanligvis foregår i fjerntliggende himmelstrøk, vil mange være villige til å nære en viss tiltro til påstandene om at en eller annen form for mystiske krefter beskytter gåerne mot skader – krefter som bare kan nyttiggjøres gjennor lange studier og omhyggelige forberedelser.
Forfatterne av artikkelen i S.I. har undersøkt amerikansk ildgåing i Los Angeles, slik denne ble praktisert og undervist av Tony Robbins ved Robbins Research Institute. De deltok i ildgåing høsten 1984, Den ene av dem (WJM) meldte seg på seminaret, mens den andre (BJL) lot være, siden han ønsket å teste påstanden om at treningen ikke var nødvendig for å kunne spasere på glødende kull.
Artikkelen er altfor lang til at vi kan gå i detaljer her, men vi vil forsøke å få med de viktigste momentene når det gjelder innblikk i hva det hele dreier seg om.
Mer enn 90% av seminardeltakerne, dvs. ca. 80 personer, spaserte. Meget få fikk blemmer, eller i alle fall innrømmet det.
Mens dette pågikk forsøkte BJL å ta bilder av fotavtrykkene som tydelig kunne ses i den glødende kulldungen. Deretter stilte han seg opp i rekken for å delta. Lederne for seansen instruerte ham om noen pusteøvelser, men så snart han tok de første skritt kom han til at det ville være en god ide å se godt etter hvor han satte føttene -"noe min mor alltid bad meg gjøre," -sier han. På denne måten brøt han en av reglene. Vel over på den andre siden tørket han føttene. På dette stadium hadde dungen med kull kjølnet en hel del og glødet ikke så mye. Kullet føltes som varm mose under fotsålene. BJL var ganske skuffet, så da man tømte på en ny ladning med glødende kull benyttet han anledningen til å være den første som gikk utpå. Denne gangen var det merkbart varmere og han tenkte at føttene kunne ha blitt skadet, men det var de ikke.
Hvordan kan dette skje?
Ildgang synes å være et av disse rare fenomenene virker vanskelig eller umulig, men som i virkeligheten er ganske enkelt så snart tricket er avslørt.
Og dette tricket har beviselig vært avslørt av mange mennesker rundt omkring i verden, på tross av at det vanligvis er forbundet med mystiske eller religiøse bevissthetstilstander. F.eks. uttalte en ildgjenger fra Sri Lanka: "Hvem som helst kan gjøre dette dersom han forbereder seg tilstrekkelig." Og om disse forberedelsene uttalte han videre: "de kan bestå i en uke eller to med faste, bønn og meditasjon, andektig sang eller messing, hyppige bad og sølibat (Doherthy 1982). Til dette sier BJL at alle som planlegger en ildgang, men som finner dette siste for ekstremt, kan trøste seg med at sølibat ikke er noen absolutt forutsetning for en vellykket vandring på kullet.
Hemmeligheten ved ildgang og lignende "vameforakt" ligger i distingsjonen mellom temperatur og varme (eller indre energi). Denne distigsjonen er ikke en del av våre dagligdagse forestillinger, selv om alle av oss er kjent med den fra det daglige liv. F.eks. – når vi baker en kake så vil luften i ovnen, kaken, og forren alle ha den samme temparatur. Ingen ville nøle med å stikke hendene inn i den varme luften i ovnen, men vi vet at vi ikke kan ta i den glovarme kakeformen mer enn et øyeblikk uten å bli brent. Hvorfor er det slik ? I begge tilfeller er jo den samme temperaturen tilstede. Hvorfor vil forken brenne oss mens ovnsluften ikke gjør det?
Svaret er at materialer med den samme temperatur inneholder ulike mengder med termo- eller varmeenergi og dessuten har ulike egenskaper når det gjelder å lede energien fra et sted til et annet. Luften har lav varmekapasitet og dårlig ledningsevne. Kroppen har en relativt høy varmekapasitet, slik som vann. Når vi stikker hendene inn i den varme luften i ovnen strømmer energi fra luften til hendene. Idet energien forlater luften kjelner den og hendene varmes opp. Men, fordi luften holder veldig lite energi kjølner den mye mer enn hendene varmes. Og videre, på grunn av luftens ringe evne til å lede varme vil det ta lang tid før våre hender til slutt blir stekt. I kontrast vil kakeformen av aluminium holde en hel del termoenergi og den er en ypperlig varmeleder. Når vi berører metallet og energien strømmer fra formen til hendene, vil metallet ikke miste så mye av temperaturen og det bringer energi langt borte fra for å erstatte den som gikk tapt mens hendene raskt varmes. Det er jo nettopp derfor vi bruker grytekluter etc, dårlige varmeledere, når vi skal ta ut kakeformen, mens vi ikke bryr oss om den varme luften i ovnen.
Ildgang og gåing på hete stener, slik dette praktiseres i Fiji, er basert den samme ide. Den glødende dungen med kull består av lette, dunaktige kull-komponenter. Selv om disse nok kan ha en ganske høy temperatur (1000 til 1,2000 grader farnheit) så inneholder de ikke så mye energi som vi kunne tro. Dermed vil føttene ikke bli brent, så sant vi ikke bruker for mye tid på kullet. Fordi kapasiteten i kullet er lav mens den er relativt høy i føttene, vil dessuten kullet kjølne når vi trår på det. Dette kan man iaktta, da fargen og intensiteten av gløden fra kullet forteller om temperaturen: gult er varmere enn orange, orange er varmere enn rødt osv.. BJL sier at han tydelig kunne se mørke fotspor der hvor kullet hadde kjølnet som følge av kontakt med føttenet.
Leidenfrost-effekten
En annen vitenskapelig basert forklaring på ildgåing er Leidenfrost-effekten. Denne oppstår ved et temperaturisolerende lag (som grytekluter) mellom føttene og kullet. Noen vil kjenne igjen dette fra dagliglivet. F.eks. vet man at enkelte kokker skvetter vanndråper i pannen for å se om den er varm nok. I så fall vil vanndråpene fordampe ganske raskt, mens de i motsatt fall vil sprette omkring forbausende lenge. Hvorfor skjer så dette? Dersom pannen er tilstrekkelig varm vil det danne seg et lag av vanndamp mellom dråpene og stekepannen. Dette laget reduserer varmestrømmen til dråpene, fordi damp og gasser generelt er dårlige ledere av varme. Det er denne effekten vi benytter oss av når vi veter fingrene før vi tar på strykejernet for å kjenne om det er varmt nok, eller når vi skal slukke et stearinlys. Effekten brukes også av tryllekunstnere, som f.eks. dypper fingrene i smeltet bly, slikker på rødglødende kniver osv.
Siden Leidenfrost-effekten er vel kjent og fullstendig dokumentert, og siden ildgjengerne ofte befinner seg i en tilstand av psykisk opphisselse eller spenning, vil deres føtter være "svette" -da også på grunn av varmen fra kulldungen. Dessuten er området rundt dungen ofte vått, og BJL konkluderer derfor med at Leiderifrost-effekten trolig er nyttig men ikke nødvendig ved ildgåing.
Det kunne være mer å si om disse tingene, f.eks. når det gjelder de psykologiske sider ved saken – hvordan man opplever grader av smerte osv. Forfatterne har et avsnitt om dette, men det får evnt. vente til en senere anledning.
Ildgåing er brukt som en hjørnesten i såkalte selvutviklingsprogram. Det blir påstått at man blir i stand til å gå på glødende kull ved å bruke spesielle teknikker. I off-beat-blad kan man lese om den "storslåtte opplevelse" det er å vandre i vei på glørne med ånden hevet over materien. Det blir også påstått at den samme teknikken kan benyttes til å løse dagliglivets problemer.
Men dessverre, som vi har sett har disse forestillingene intet å gjøre med hvorvidt vi blir brent eller ikke. Ved å delta i slike seanser eller seminarer blir mange forledet til å tro på disse mystiske forestillingene, som blir en lønnsom forretning for arrangørene. Ved dette seminaret i USA var det en femtedel av deltakerne som betalte hele 375 dollar for et fullt weekend-kurs!
I Søkaren nr. 8/83 finnes et par reportasjer om ildgåing, bl.a. fra Sverige. Her har man et rikt utvalg av uttalelser fra ledere og deltakere, som viser hvilke forestillinger som kan opparbeides hos mottakelige mennesker. Manglende kjennskap til fysikk gjør ildgangen til noe mystisk, og det er nettopp hva deltakerne er ute etter.
Som kjent vil verden bedras!
Referanser
Doherty, Jim. 1982. "Hot Feat-Firewalkers of the World". Science Digest, august, s. 66.
Krakauer, Jon. 1984. "Get it While it’s Hot". Rolling Stone, 30.august s.22.
Krier, Beth Ann. 1984. "The Curious Hot Foot It to a New Fad". Los Angeles Times, 11.april, Del 1 s. 1.
Walker, Jearl. 1977. "The Amateur Scientist," Scientific American, august, s. 126.
B.J. Leikind er forskningsfysiker ved the Physics Department, University of California, Los Angeles. Her utfører han eksperimenter med fusjonsenergi og underviser av og til.
W.J. McCarthy er forskningspsykolog ved the Psychology Department, UNCLA, hvor han undersøker hvorfor mennesker engasjerer seg i helsefarlige vaner, som f.eks. tobakksrøking og heroin-injeksjoner. Han driver også undervisning.
Kilde: NIVFO bulletin 1986, nr. 1. (uddrag)
Fra: The Skeptical Inquirer, Fall 1985
© 1997-2004 by Willy Wegner | post@para-nyt.dk
Seneste kommentarer