et foredrag av Philip Klass
Foredraget som fant sted den 28. august 1987 ved Colorado-universitetet, var arrangert og sponset av den regionale skeptikerorgamsasjonen CO-RAP (Colorado Organisation for a Rational Alternative to Pseudoscience.)
I 40 år nå har tusenvis av mennesker her i landet rapportert et eller annet mystisk eller fremmedartet; vanligvis ved nattestider, men noen ganger på himmelen i dagslys. Kanskje har noen i din familie eller blant dine venner fortalt deg om sin observasjon .
Det finnes endel skeptikere som avviser UFOer og sier at det hele er nonsense -at alle slike rapporter bare kommer fra snålinger og små gamle damer i joggesko. De sakene jeg har valgt ut er observasjoner som involverer en vitenskapelig lærer med doktorgrad, en bedriftleder, en politisk leder, en trafikkpilot og en militær pilot. Jeg er sikker på at man ikke kan kalle disse for skrullinger.
Mens det finnes de som tror at UFO-rapportene bare kommer fra snålinger, finner man på den andre ytterfløyen noen -inkl. noen få akademikere med doktorgrad -som er overbeviste om at noen (ikke alle) av disse UFO-rapportene er utenomjordiske besøkende fra en fjern sivilisasjon. Men på tross av 40 år med rapporter – flere tusen fra dette landet og enda flere tusen fra verden rundt – så finnes det ikke et eneste fnugg av fysiske beviser til støtte for den utenomjordiske hypotesen. Ikke noe så enkelt som en utenomjordisk binders, eller noe annet hinsides mulighetene for bløff. Og på tross av de mange hundre UFO-fotografiene som er publisert, og som viser noe som ligner på et slags fartøy (selv om de vanligvis ligner mer på hjulkapsler!) så finnes der såvidt meg bekjent ikke et eneste foto som ville stå for en rigorøs gransking. Der er alltid en meget, meget sterk mistanke eller hint om et bløffnummer. Dermed vil den ekstraterrestriale hypotesen hvile utelukkende på det man kaller opplevelser (encounters), eller merkelige rapporter fra tilsynelatende ærlige, tilsynelatende intelligente, tilsynelatende troverdige mennesker.
Når vi mottar en rapport fra grupper av voksne folk noen ganger flere hundre km fra hverandre, hvor gruppe A ikke vet om gruppe B som ikke vet om gruppe C, da vil beretningen være troverdig. Nettopp en slik sak fant sted den 3. mars, 1969, ca. kl. 08:45 sentral tid.
Borgermesteren i Nashville spiste middag sammen med sin nærmeste assistent; de var akkurat ferdige med middagen og borgermesteren, assistenten og hans kone hadde gått en tur ut. Enda dette var i mars hadde man vår i Nashville – alt var riktig hyggelig. Mens de to mennene og en av kvinnene sto ute og betraktet den vakre himmelen, dukket det plutselig fra sydvest opp et intenst lysende objekt, som beveget seg i nordøstlig retning. Det var kvinnen som først fikk øye på objektet. Hun varslet de to mennene, og sammen betraktet de gjenstanden der den stille passerte over dem i en høyde man anslo til bare noen tusen fot. Senere satte kvinnen seg ned og skrev et lengre brev til flyvåpenet om saken; hun laget også en skisse, og tok med slike detaljer som at flyvåpenet ikke måtte tro de var beruset, hver av dem hadde inntatt kun ett glass vin under middagen, og intet mer.
Kvinnen sa at objektet var gigantisk, tallerkenformet, og angivelig mente hun at hun hadde sett skikkelser i kabinen opplyst fra innsiden. Hun nevnte firkantede, opplyste vinduer. Vel, flyvåpenets project Blue Book mottok en annen UFO-rapport for samme kveld fra noen personer i Showalter, Indiana. De hadde vært ute den kvelden og så da noe som de beskrev som et gigantisk, sigarformet fartøy (ship). Det fløy mot nordøst, og også disse menneskene rapporterte at de hadde sett opplyste, firkantede vinduer.
Flyvåpenet fikk endel andre rapporter som var litt forskjellige. En av dem kom fra en bedriftsleder fra NCR, som bodde i Dayton. Han var på vei tilbake fra Columbus, Ohio i bil. Han rapporterte å ha sett et gigantisk romskip som kom fra sørvest, i retning mot nordvest. I stedet for å være et stort tallerken- eller sigarformet objekt, beskrev han det som tre tallerken-formede objekter i formasjon. Han la merke til at det ene objektet fløy i teten, og at det "lot til å gjøre en sving mens de andre fulgte etter." UEO-folk pleier ofte å kalle dette for "intelligent kontroll". Bedriftslederen skrev et brev til Dr. John Keyto, som da var teknisk direktør ved Wright-Patterson Air Force Bace. Brevet innledet slik: "Kjære John, jeg er sikker på at du mottar en mengde UFO-rapporter fra folk som du mistenker for å være bløff-makere eller snålinger. Siden du og jeg begge er medlemmer av the Dayton, Ohio, Engineers Club og har kjent hverandre i mange år, stoler jeg på at du vil bringe dette videre og forsikre dine etterforskere om at jeg ikke er noen skrulling" og Dr.Keyto bragte virkelig saken videre.
Kanskje styrken, i denne observasjonsrapporten kommer fra en lærer med doktorgrad, som hadde gjort tjeneste ved en kvinnelig hjelpetropp i marinen under den 2. verdenskrig – en avgjort perfekt samfunnsborger. Hun fortalte at hun hadde gått ut en tur med hunden om natten, og så da en skvaddron på tre UFOer som fløy i formasjon -altså ganske overensstemmende med det som NCR-lederen hadde beskrevet. Hun rapporterte også det som så ut som en manøver. Hun fortalte forøvrig at der var en eller annen påvirkning fra UFOene som fikk hunden til å legge seg ned og klynke av redsel.
Nå, i UFO-litteraturen har man noen få historier hvor det blir påstått at UFO-nærvær på en aller annen måte forårsaker frykt hos dyr – hunder, kameler, hester. Kvinnen hadde kikkert med seg; hun kikret på UFOene og beskrev dem som tallerkener snudd opp-ned.
Disse menneskene har sett noe. Ikke én av dem kjente hverandre.
La oss se på en annen sak. Denne også inntraff i 1969, den 3. juni, like etter klokken 18.00, mens det ennå var fullt dagslys. Et amerikansk rutefly hadde tatt av fra San Diego samme morgen, landet i Phoenix og var nå på vei non stop mot Washington Dulles Air Port. Flyet befant seg ca. over St. Louis i 11,8 km; 13 km bak det lå United Airlines Flight på 11 km, og like bak dette kom et fly fra National Guard (ca. 4 km. bak) i 12 km. Kapteinen på det første flyet hadde gått bakover for å strekke på bena, og en Senior Flight Controller satt på plassen hans. Plutselig utbryter co-piloten: "Hva i all verden er det der?" – og der, fra øst kom en skvadron med UFOer. Han beskrev dem som om de var laget av brent aluminium, nesten som et hydroplan; der var et stort moderskip og noen mindre farkoster. Ifølge flight-ingeniøren og co-piloten kom objektene i en høyde som lå til rette for kollisjon.
Vi har lest en hel del om kollisjoner i luften, eller nesten-kollisjoner, og dette var en temmelig skremmende opplevelse. Etter at de hadde passert og gikk i vestlig retning, kalte co-piloten straks opp tårnet i St.Louis og sa:"Vi har nettopp hatt en opplevelse med noen uidentifiserte himmelobjekter. Har dere noe på radaren?" Radarkontrollen kikket etter og svarte: "Jeg har fått inn to uidentifiserte blips vest for dere." Så hva det enn måtte være så var objektene sett på radar.
United-piloten hadde snappet opp UFO-rapporten på radioen, og litt etter kom han inn og sa:"Jøss, de har nettopp passert oss", og den tredje (National Guard) piloten hørte også samtalen – han kom inn like etter og sa: "Gode Gud, de hadde nesten kollidert med meg; hvis de ikke hadde gjort denne kraftige manøveren ville det ha blitt kollisjon."
Denne tilsynelatende manøveren synes å indikere at de ikke ønsket noen kollisjon.
Her i disse to tilfellene har vi en konsentrasjon av de solideste aspektene i UFO-kontroversen – troverdige vitner, så som trafikkpiloter, militærpiloter, vitenskapelige lærere; vi har ting som indikerer at de er under intelligent kontroll; vi har radarbekreftelse; og tilsynelatende en effekt på dyr – en hund.
Hvis jeg nå var en typisk UFO-foredragsholder ville jeg bruke resten av mitt foredrag til å diskutere hendelser som disse med dere. Og dere ville spasere ut av lokalet og si:"Ja, selv om bare 10% av disse tilfellene er sanne, så er det noe meget merkelig der ute."
Men vi kan ikke gjøre det slik. Først av alt må vi se oss om etter prosaiske forklaringer. La oss bruke den vitenskapelige metoden; vi må kikke for å se; vi må undersøke.
Anta nå at dere var innkalt for å etterforske, og sier til dere selv: "Nå, la oss se. Vi har tre vitner her i Nashville, vi har seks her i Shoals, Indiana, ni vitner som sier at UFOet var ett stort objekt med opplyste, firkantede vinduer. Men vi har en lærer og en bedriftsleder som sier nei det var ikke et gigantisk fartøy; det var tre mindre som fløy i formasjon. Hvem av dem skulle vi tro? Skulle vi kikke etter noe som er tre, eller noe som er én og stort?
Vel, det er 9 mot 2; så det må ha vært et enkelt objekt. Dette er første leksjon i det å undersøke UFO-rapporter – flertallet har ikke alltid rett! Det er et faktum at vi nøyaktig vet hva disse menneskene så, fordi the North American Air Defence Command s hovedkvarter i Colorado Springs opererer et globalt radarnett, som undersøker rommet for å spore satellitter. Og, tvers over det sydlige USA fra Georgia til California finnes et elektronisk gjerde som registrerer når et hvilket som helst objekt i rommet passerer gjennom dette gjerdet. De kan da måle dets høyde og omtrentlige posisjon. Så takket være dette systemet kan vi nå si med sikkerhet hva det var disse menneskene observerte.
Denne natten vendte en russisk rakett som var skutt opp adskillige dager tidligere tilbake til atmosfæren – den kom inn fra sydvest og beveget seg mot nordvest, og den brandt opp i atmosfæren i en fart av ca. 24.000 kilometer i timen. Den oppnådde en voldsom temparatur og brakk i stykker; til lysende metallbiter. På den måten fikk vitnene inntrykk av opplyste vinduer. De hadde aldri sett noe lignende før – svært få mennesker har det – så derfor utbryter de: Jøss, hva kan det være? Det kan ikke være et fly, siden jeg ikke hører noen maskin. Det må være UFO, en flygende tallerken" – og så husker de hva de har lest i aviser, ukeblad og tidsskrifter, eller de kan ha sett en science-fiction-film, hvor det forekommer flygende tallerkener eller noe som ligner. Det er ikke hjernen som prøver å lure disse menneskene, den forsøker heller å bistå. Den sier: "Det må være en tallerkenformet gjenstand (du kan ikke se vinger i mørket.) Og det der opplyste må være vinduer opplyste fra innsiden.
Men så var det effekten på hunden. Den var jo ikke (i likhet med sin eier, red.) interessert i UFO. Den hadde ikke lest UFO-bøker. Forklaringen finnes i damens brev. Hun nevnte at hunden hatet kaldt vann. Hun nevnte også at det var 8-10 kuldegrader. Hun tar altså hunden med ut på den vanlige kveldsturen, hun ser tre UFOer, stopper, ser på dem og forsøker å kommunisere med dem. Den stakkars hunden fryser og ønsker seg hjem til varmen. Den vet jo ikke hvorfor de har stanset; men i kvinnens øyne – og i hennes tanker -hvis det var romskip og hunden klynket, måtte det være på grunn av påvirkning fra UFOene.
Så vil dere kanskje si at, vel , dette var jo om kvelden, men hva med den andre observasjonen jeg nevnte; den over St. Louis i fullt dagslys; bevitnet av to erfarne trafikkpiloter og en militær pilot? Vel, takket være en pressefotograf fra Peoria, Illinois, er jeg istand til å vise dere et foto av denne UFO-skvadronen.
Hva er det? Det er en meteor-ildkule. De kommer vanligvis rett ned, men av og til i en flatere bane, hvilket denne gjorde; og et fragment brakk av. Smithsonian Institute Center for Short-lived Pheneomena plottet den mulige banen til denne ildkulen inn på computer. Nå er det viktig å legge merke til at pilotene oppfattet det slik at de nesten hadde kollidert med UFOen; de trodde at den befant seg bare noen hundre fot fra flyene. I virkeligheten var den minst 200 km borte.
To privatflygere hadde nettopp landet, kom ut av flyene og så ildkulen. De ante ikke hva det var, men rapporterte at objektene hadde fløyet direkte over øst-vest-rullebanen på Cedar Rapids, Iowa Airport. De tok feil med 160 km! De anslo høyden til 300 meter, mens vi vet at ildkulen var flere hundre tusen fot oppe.
Men hvordan forklarer du radar-bekreftelsen i St.Louis? Det er ikke vanskelig. I 1969, da dette skjedde, hadde tårnene der gammeldagse radarskjermer, som kun viste et "blip" for hvert fly. Ved den tidens radarutstyr hadde de en assistent kontrollør hvis oppgave var å holde øye med identiteten av hvert blip. Men, der var så mange blips at de bare var interesserte i de flyene som skulle lande i St. Louis: alt annet var overflyvninger, en rute til annen destinasjon – så glem det.
Derfor, i 1969, St.Louis-tårnet ville kun ha identifikasjonsmål eller "strip-codes" som de ble kalt, for de radar-plips som hadde til hensikt å lande. Men ingen av disse tre flyene skulle gå ned i St. Louis. Derfor, når den første piloten sa "vi har nettopp passert over St.Louis; vi hadde akkurat et møte med et uidentifisert objekt; har du noen uidentifiserte på radarskjermen?" – ja, da ville den oppskjørtede radaroperatøren svare: "Ja, to uidentifiserte blips." Et av dem var United Air Lines, det andre var Air National Guard!
Det har vært 41 år nå med undersøkelser av UFO-rapporter. Der er mange, mange, mange forskjellige forklaringer på UFOer – dusin på dusin med ulike omstendigheter som skaper UFO-rapporter. Hvor kommer de fra? De kommer fra vår innbildning, fra våre tanker, fra frykt, fra penger; vi har sett så mye science fiction at vi uten å vite det er blitt hjernevasket. Og den slags er blitt lagret i våre sinn og fungerer som en utløser for hva vi mener å ha sett.
Kilde: NIVFO bulletin 1988, nr. 2 Fra:The Rocky Mountain Skeptic, sept./okt. 1987
© 1997-2004 by Willy Wegner | post@para-nyt.dk
Seneste kommentarer