av Mary Hawkins
VI HAR TIDLIGERE PRESENTERT ET INTERVJU MED RAY HYMAN . HER FØLGER ET INTERESSANT INTERVJU MED ROBERT A. BAKER, PROFESSOR EMERITUS I PSYKOLOGI VED UNIVERSITY OF KENTUCKY. INTERVJUER ER MARY HAWKINS, SKEPTICAL BRIEFS (SB).
SB: Transe-teoretikere sier at en endret psykologisk tilstand inntrer under hypnose. I din bok They Call it Hypnosis, antyder du at det ikke finnes noe slikt som hypnose som en unik tilstand av oppmerksomhet. Hvis hypnose ikke er en endret bevissthetstilstand, hva er det da?
RB: Interessant nok, det avhenger av hvordan du definerer "endret bevissthetstilstand". Hvis du kaller den endring av fokus som inntrer når du fjerner din oppmerksomhet fra en ytre verden og konsentrerer deg om en indre verden for en "endret tilstand", da antar jeg at du kan si at hypnose er en forandret tilstand. Men jeg tror ikke at folk flest ville være enig i at det å endre fokus for oppmerksomheten innebærer å endre bevissthetstilstanden. Mesteparten av den seneste forskningen, spesielt den som er utført av Nicholas Spanos og Theodore X. Barber, viser ganske klart at snarere enn å være en endret tilstand vil den hypnotiserte personen være fullt oppmerksom på alt som foregår rundt ham. Når en person blir "hypnotisert", er der en viktig faktor kalt social complitance som gjør seg gjeldende. Hvis noen går til en lege og han sier "ta av deg skjorten" er det ingen som argumenterer. Pasienten gjør som regel hva han blir bedt om. Han har tillit til legen han søker hjelp hos. På samme måten, når en person går til en hypnotisør og får høre: "Jeg vil at du skal lukke øynene og slappe av", vil personen straks adlyde.
SB: Og personen tror at han/hun vil bli hjulpet på en eller annen måte?
RB: Det er riktig. Hypnose er i virkeligheten ikke noe annet enn sosial føyelighet, avslapping og suggesjon. Dette ikke for å diskreditere suggesjon. Den er et meget kraftfullt verktøy.
SB: Er det noen forskjell mellom hypnose og suggesjon.
RB: Ikke egentlig. Suggesjon er den kraften som gjør alt arbeidet i det såkalte hypnotiske forholdet hypnotisøren og klienten. Intet annet enn pasientens avslapping og kraften av suggesjonen har noen effekt i det hele tatt. Der er ingen annen kraft eller verktøy hypnotisøren har for å hjelpe klientene sine. Og dette er det store problemet – at så mange, mange mennesker som bruker hypnose antar at det er noe mer i funksjon. Det er det ikke. Det finnes myriader av studier som klart har vist at det absolutt ikke er noen forskjell mellom en person som er antatt hypnotisert og en som ikke er det.
SB: Hva er selvhypnose?
RB: Selvhypnose er mer likt meditasjon. Det er en innadrettet akt hvor man tvinger seg selv til å slappe av, konsentrere seg og skape forestillinger. En person bruker forestillinger og innbildninger for å få kroppen til å slappe av og forestille seg selv ting som må oppnås. Der er forskjellige typer av meditasjon, men essensielt er det vi gjør å fokusere vår oppmerksomhet på det å få kroppen avslappet. Der er enormt med forvirring omkring dette. Folk blander sammen den normale innbildningsprosessen og den visuelle innbildningen med en feilaktig oppfatning av hypnose. Dette har fått mange til å anta at hvis man lager seg interne forestillinger og samtidig ikke fokuserer på de ytre omgivelser, da må en eller annen form for transetilstand eksistere. Problemet med en såkalt selvhypnotisk transe er at det absolutt ikke finnes noen beviser for den. Kreskin har utlovet 100.000 dollar til enhver som kan gi fysiske beviser for en transe-tilstand.
SB: Og likevel har folk til alle tider tilsynelatende assosiert det uvanlige, det bisarre og det okkulte med hypnose.
RB: Ja, det har de. Dessverre, helt siden Mesmers tid har hypnose klart blitt identifisert med det okkulte. Dette er ganske enkelt på grunn av det faktum at i det 16.-, 17.- og 18. århundre forsto ikke folk hva som foregikk inne i et menneske og kunnskapen om den menneskelige organisme og medisin var rudimentære. Når man så noen rulle med øynene og få et epileptisk anfall, antok man at det foregikk noe meget mystisk; at overnaturlige krefter var i ferd med å ta over. Et epileptisk anfall ble faktisk lenge forvekslet med hypnotisk transe.
SB: I dag vil folk gå på hypnose-seminarer for å tape vekt eller slutte å røke. Fungerer dette og i så fall hvordan?
RB: Jo, det kan fungere for noen, men da kun gjennom selvsuggesjon. F. eks. så trenger mange mennesker et ekstra lite puff for å motivere seg selv til å slutte å røke og komme over vanen. Vaner er automatiske. Om du på en eller annen måte kan få overbevist folk om at røyking er skadelig og ødeleggende for helsen, da vil de tenke på dette hver gang de skal til å tenne en sigarett. De vil bli så engstelige at de kutter ut sigarettene
SB: Det er i virkeligheten en suggesjon som er blitt plantet i deres sinn.
RB: Ja. Og dette kan også hjelpe folk med å slutte å spise for mye. Gå ned i vekt, slutt å drikke osv. For enkelte kan dette virke meget effektivt. Jeg har brukt det på mine egne klienter i mange år. Men jeg forsterker det alltid med teknikker for oppførselsmodifikasjoner når det gjelder å bryte med vaner. Dette er også meget effektfullt.
SB: Så du mener at folk oppnår større fordeler når de kombinerer oppførselsmodifikasjoner med hypnose.
RB: Ja. Man har i mange år sett sterke beviser til støtte for det.
SB: Hva mener du er det verste misbruk av hypnosen?
RB: Primært når den blir brukt av amatører som prøver å overbevise folk om at de har kraft til å manipulere dem. Men hypnosen i seg selv er ingen farlig prosedyre.
SB: Trenger man lisens for å bli hypnotisør?
RB: Nei, dessverre, det gjør man ikke og mange amatører praktiserer. Selvfølgelig er det slik at i hendene på en fagmann er ikke hypnose hverken verre eller bedre enn legen som anvender den. Dersom legen er dyktig og har den psykologiske forståelse som er nødvendig, da kan hypnose være et meget effektivt verktøy. Men om terapeuten er uskikket og ikke forstår hvordan den menneskelige hjerne og sinn virker, da kan han/hun gjøre mer skade enn gavn. Det er det virkelige problemet: misbruk av hypnose fra folk som ikke vet hva de gjør. Og selvsagt – det å benytte noe slikt til å forsøke å overbevise folk om at de har levet tidligere liv, eller at de er udødelige, eller at de har vært kidnappet av fremmede vesener, det er den aller verste misbruk av denne ellers så troskyldige prosedyren.
SB: Hvis du kunne omdøpe hypnosen, hva ville du da kalle den?
RB: Jeg ville kalle den suggestiv terapi, eller imaginativ terapi. Folk skrur på sine forestillinger og bruker image-bygging og selvmotiverende teknikker for å komme over uvaner, løse problemer osv.
SB: Hva er det som skjer når en hynoterapist hypnotiserer en person tilbake i tiden, kanskje også til et såkalt tidligere liv?
RB: Du trenger faktisk ikke noen hypnoterapist til dette. Alle kan gjøre dette uten så mye som å tenke på ordet "hypnose". Du lar bare ganske enkelt noen sette seg i en stol, og så sier du: "Lukk nå øynene og slapp av – og la oss begynne å gå tilbake og huske ting." Om du ganske enkelt gjør dette vil gjennomsnittspersonen gå tilbake og huske ting som har hendt. Og vi har på ingen måte bragt inn termen eller tenkt eller brukt noe som helst i retning av "hypnose". Faktum er at om du puffer på deres hukommelse vil du bli forbløffet over den mengden av materiale du kan trekke ut av et individ. Vi har alle enorme mengder av informasjon lagret og som kan bli erindret når en proper type av henstilling eller suggesjon fra den personen som hjelper oss blir brukt. Jeg har nå brukt denne såkalte tidligere-liv-regressjons-teknikken på mer enn 500 studenter over en periode på ti år. Og uten unntak har jeg fått vedkommende til å erindre alle slags situasjoner. Det de i virkeligheten gjør er å bruke deres innbilningskraft. Hvis du fortsetter å stille spørsmål, vil de fortelle deg historier. Med andre ord så er det som å utløse en persons fantasi eller drømmer. De produserer alle slags informasjoner, og hver eneste bit av den – hvis du tok deg tid til å sjekke opp hvor den kom fra – kan spores tilbake til noe som har hendt dem i deres nåværende liv. Dette slår aldri feil. Hver gang jeg presset dem kom studentene frem med komplette, normale beretninger om hvor informasjonen kom fra. Og den var alltid knyttet til noe de hadde lest, sett eller hørt, eller noe som hadde hendt dem.
SB: Dette fører oss til kryptomnesi eller skjulte minner.
RB: – Nettopp. Og vi har alle hundrevis av dem. Vi kan forstå dette i termer av hvordan det menneskelige nervesystemet virker, og det henger sammen med det faktum at vi hver eneste dag lærer mer om hvordan nervesystemet fungerer. Hjernen er i virkeligheten kjertel som skiller ut alle slags hormoner, og som i neste omgang influerer på hormonene. Det er en uhyre komplisert kjemisk fabrikk. Når vi tar droger, alkohol etc. influerer vi på denne kjemiske fabrikken og opphisser den på mange måter. Det er en rekke ting som kan gå galt. Men vi vet at nervesystemet er organisert og at hjernen leverer informasjon på en paralell måte. Det er faktisk slik at mye av vårt mentale liv ikke er i vår umiddelbare bevissthet i det hele tatt, men fortsetter under overflaten. F.eks., når du skriver på maskin, tenker du ikke på hvor fingrene farer eller hva de gjør. Du bare setter deg ned og skriver. Du har allerede automatisk lagret den informasjonen – stuet den bort. Så mye av vårt daglige liv er komplett automatisk og våre hjerner er aldri stille. Selv når vi sover er vi konstant i bevegelse, handling og forestilling i våre drømmer. Problemet er at når vi tenker på fortiden er minnet alltid en konstruksjon. Det er ikke som et lydbånd i noen betydning av ordet. Vi rekonstruerer situasjonen fra en fortid vi prøver å huske. Og alle typer av assosiasjoner og senere forestillinger kommer til å farge vår rekonstruksjon. Vi forsøker å rekonstruere den aller beste historie vi kan om hva som hendte oss tidligere og vår hukommelse er aldri perfekt. Den vil alltid være litt på siden og noen ganger roter vi tingene til ganske alvorlig. Vi blander sammen tid, folk, steder osv.
SB: Er kryptomnesi noe vanlig forekommende?
RB: Å jada. Hvis vi forsøker å erindre noe med meget sterkt følelsesmessig innhold, eller noe som var en særlig sterk emosjonell hendelse for oss, er det gjerne slik at vi husker det hele meget nøyaktig. Hvis det på den annen side er et minne som er blitt svekket med tiden, jo mer vi tenker på det desto mer forsøker vi å lage en god historie. Vi setter sammen de aller beste rekonstruksjonene av den tiden, det stedet og omstendighetene. Men hvis vi hadde hatt en film om det som virkelig hendte, ville vi oppdage alle slags feil.
SB: Vi vet at fantasifulle mennesker er lett å hypnotisere, men kan mennesker uten forestillingsevner ("unimaginative") bli hypnotisert hvis de er villige til å være med på det?
RB: Du kan hypnotisere hvem som helst hvis du får dem til å være med på dine suggesjoner. Jo mere livaktig du beskriver hva du ønsker at de skal innbille seg og jo mer ettertrykkelig du kan vise dem styrke, desto mer vil deres motivasjon følge din suggesjon. Hvis de har personlige problemer og du klarer å forbinde dine suggesive forestillinger med disse problemene, da kan de ganske sikkert bli fanget inn av dine suggesjoner og bruke sine forestillingsevner til å følge deg. Jeg tror ikke at noen som er sunn og normal mangler slike forestillingsevner. Vi kan alle skape ting og forestille oss ting, så vi er alle subjekter for denne type suggesjon og påvirkning.
SB: Nå i april vil du og Joe Nickell lede et seminar, "Magic for Skeptics: Trickery and the Paranormal", i Lexington, Kentucky. Kan du si litt om hva vi kan vente å oppdage der?
RB:Vi vil presentere første del av seminaret, en visuell historie om magi og dens assosiasjon til det paranormale. Vi vil gå tilbake til de gamle egypteres tid da magikere tilsynelatende gjorde staver om til slanger; og vi kommer til å avsløre disse triksene som det de er. Vi vet at magien er meget, meget gammel. Den var en av de første primitive formene for religion. Helt siden da har magikere narret folk. Vi vil se på hvordan disse oppskriftene, ideene og triksene har utviklet seg opp igjennom århundrene.
Gjennom den andre halvdel av programmet vil vi lære våre studenter og andre skeptikere hvordan de kan utføre denne type triks. Vi vil gjøre en hel del av de tingene som spiritualistene gjorde, og vi vil vise nøyaktig hvordan de utførte kunstene, samt undervise skeptikerne i hvordan de selv skal utføre dem.
SB: Føler du at mange av de paranormale tingene som foregår i dag er enkle triks?
RB: Det som magikere gjør kan synes paranormalt for mange, men er det ikke. Moderne magikere er åpne. De er de første til å innrømme at de bruker rene og enkle triks og at det ikke er noe paranormalt som foregår.
SB: Hva med troshelbrederne?
RB: Troshelbrederne har benyttet seg av alle slags triks for å forvirre og lure publikum. I boken Hidden Memories snakker jeg om adskillige av de ganske vanlige triksene som ‘kanalisererne’ (*) og troshelbrederne bruker. F.eks., et barn blir tatt opp på scenen for angivelig å kanalisere en eller annen personlighet som har vært død lenge, og resiterer og sier ord som hun neppe skulle kjenne til. Så viser det seg at hun har en liten radiomottaker i øret, mens noen står bak scenen og leser fra bøker til henne. Hun gjentar ganske enkelt det hun hører. Og publikum lar seg narre til å tro at barnet har direkte kanal til en ånd eller til Gud, en engel eller hvem det nå måtte være. Disse typer av triks, når de blir brukt på denne måten, er avgjort falske og trenger å bli avslørt.
SB: Hvordan kan folk i sin alminnelighet beskytte seg mot slike triks som kommer inn under det paranormale?
RB: Ved å bruke sunn fornuft og være klar over at om det forekommer noe som kan synes å ligge hinsides menneskelige evner, bør man kikke etter noe som klart er bedrag. Ikke en gang den mest respekterte teolog vil påstå at han har overnaturlige evner, eller hevde at Gud snakker bare gjennom ham eller henne. Man skal være meget, meget varsom med mennesker som påstår seg å ha private linjer til den Allmektige.
(*) Kanalisering (channeling). kanaliserer: New Age-begrep, hvor det blir påstått at en person kan fungere som kontaktledd eller ‘kanal’ for budskap fra døde el.l.
– Red.
Kilde: NIVFO Bulletin 1992 nr. 2 / The Skeptical Briefs 1992 no. 1
© 1997-2004 by Willy Wegner | post@para-nyt.dk
Seneste kommentarer