av Steuart Campbell
Historier om UFO-møter fortalt under hypnose produserer stadig nytt og det er viktig å vite hvilken tiltro en bør ha til den hypnotiske teknikk. Arbeider fra USA viser at både fantasi og oppdiktning sterkt influerer på vitnets historie og at ikke en gang eksperter kan skille fakta fra fantasi. Stor forsiktighet er nødvendig for ikke å influere vitnet få vedkommende til å fortelle en beretning som hypnotisøren ønsker å høre. Noen regler for prosedyre er bemerket, samt den oppfatningen hos en ekspert at hypnotisk gjenerindring ikke burde brukes ved såkalte UFO-bortførelser.
På BUFORA-konferansen 1982 i Edinburg introduserte Harry Harris en kvinne som fremholdt at hun hadde møtt fremmede, i forbindelse med et romskip. Hennes beretning fremkom delvis fra antatte minner "gjenerindret" under senere hypnoser og Harris mente at disse "minnene" var ekte. I løpet av diskusjonen viste det seg at han ikke hadde hørt om Lawson-eksperimentet i USA og Jenny Randles betvilte eksperimentets relevans på UFO-saker.
Dette tilfellet er av betydelig viktighet for UFO-logien. Det er viktig å vite om vi kan eller ikke kan stole på hypnose. Jeg har allerede hevdet at beretningen om "the Janos People" er utledet, ikke fra en reell hendelse men fra en fantasi som oppsto under hypnose.
I mai 1977 ble UFO-bevegelsens økende tiltro til hypnose som støtte for historier om UFO-bortførelser rystet av et dokument publisert av Alvin H. Lawson, professor i engelsk ved California State University, Long Beach. Han beskrevet eksperiment hvor inbilte bortførelser ble indusert hypnotisk i en gruppe forsøkspersoner som ble utspurt om deres opplevelser. Hypnosen ble ledet av William C. McCall, en lege med klinisk erfaring på området. Forfatteren John DeHerrera hadde også tilknytning til eksperimentet.
Lawson rapporterte at ikke bare var forsøkspersonene i stand til å improvisere svar på hva som hendte dem ombord i den imaginaere flygende tallerkenen, men deres beretninger viste ingen grunnleggende forskjeller fra historier i UFO-litteraturen av personer som pastår å ha opplevet en bortførelse. Dette fikk Lawson til å observere at "forståelsen for fremtidige hypnotiske regressjons-studier når det gjelder "nærkontakter", og "bortførelser" som i dag anses å vare av stor troverdighet, er uklar på dette tidspunkt."
Kontroversen som dermed brøt ut ble vurdert av Philip Klass. Dr. James Harder fra University of California (ingeniør) påsto at Lawson’s dokument kunne lede naive lesere til å tro at alle rapporter om bortførelser er imaginære, og han kritiserte Lawson for å ha forsømt å understreke at mens "virkelige" offer for bortførelser er overbeviste om at deres opplevelse er reell så er de "imaginare" ofrene ikke så sikre.
Lawson la så frem et revidert dokument om samme eksperimentet på et møte i the American Psychological Association, i august 1978. Han holdt fast ved sin tidligere rapport, at der var "ingen vesentlige" forskjeller mellom vitneutsagnene fra "reelle" og "imaginare" offer for bortførelser. Men så tilføyde han at på tross av de mange likehetene er der avgjørende forskjeller – så som de antatte fysiske effektene, samt flere vitner, som er argumenter for at UFO-bortførelser kan forekomrne adskilt fra imaginsre og hallusinatoriske opplevelser. Imidlertid advarte Lawson og sa at man skulle være varsom med resultatene av hypnotiske regressjoner når det gjelder UFO-undersøkelser. Et vitne kan lyve, eller tro på sine egne løgner, og på den måten gjøre enhver undersøkelse tvilsom. Et mer alminnelig resultat kan bli at hypnotiserte vitner spissfindig forveksler eller blander sammen deres egen fantasi med virkeligheten, uten at hverken vitnet eller hypnotisøren er klar over at det skjer.
Martin T. Orne, tidligere president i the International Society of Hypnosis, og direktør for the Institute of Pennsylvania Hospital’s unit for Experimental Psychiatry, er en internatsjonalt anerkjent autoritet på området hypnose. Han har fullstendig forkastet og gjort ende på de grunnleggende premissene som en del ufologer (f.eks. Harder og Leo Sprinkle) har operert med når det gjelder benyttelse av hypnose under forsøk på å dokumentere UFO-bortførelser. Selv om han ikke diskuterte misbruken av hypnose i UFO-saker er det åpenbart at såvel hans advarsler som anbefalte sikkerhetstiltak passer like godt på ufologien som på advokatorisk vitenskap.
Orne siterte eksperimenter som viser at det er mulig for et individ a simulere hypnose og narre til og med erfarne hypnotisører… Og videre -det er mulig også for en person i dyp hypnose å servere ville løgner! Han advarte ved å peke på at psykologer og psykiatere ikke er spesielt erfarne i å oppdage slike bedrag, og så at den gjennomsnittlige hotell-bestyrer er mer erfaren. Relativt få av de som har erfaring i bruk av hypnose er blitt trenet til a bli eksperter i å avsløre lurerier og manipulasjoner.
Orne pekte på at hypnotiske suggesjoner brukt for a gjenkalle tidligere hendelser, spesielt ledsaget av spørsmål om detaljer, legger press på den hynotiserte for å få tak i informasjon hvor få, om noen, aktuelle minner er tilgjengelige. Denne situasjonen kan friske opp vedkommendes hukommelse og få frem flere erindringer, men det vil også få ham til å fylle på med detaljer som er plausible, men som består av minner eller fantasier fra andre tider. Han tilføyde at det er ekstremt vanskelig å vite hvilke hypnosefremkalte minner som er historisk korrekte og hvilke som bare er snakk… Det finnes ingen måte å få slatt fast dette på.
Han siterte eksperimenter utført av andre, som viser at en "fri, fortellende gjenerindring vil gi den høyeste prosent av nøyaktig informasjon, men den laveste antall detaljer." Og omvendt: Jo mer et øyenvitne blir utspurt om detaljer, desto flere detaljer vil bli oppnådd – men med en markant reduksjon av nøyaktigheten.
Ornes dokument antar at bruk av hypnose fra pro-UFO-forskeres side kan fremkalle det han kaller "pseudo-minner", som kan få en person til å fortelle en overbevisende historie senere, når vedkommende ikke er under hypnose. Slike "pseudo-minner" kan- og blir også ofte inkorporert i personens lagrede minner som om de gjaldt virkelige hendelser. Hvis et vitne er hypnotisert og sitter inne med faktisk informasjon, tilegnet f.eks. fra aviser, utspørringer, kommentarer etc., eller fra diskusjoner med andre, kan disse fragmentene av viten bli inkorporert og danne basis for utvikling av ethvert pseudominne.
Videre, dersom hypnotisøren har en tro om hva som virkelig hendte er det særdeles vanskelig for ham å la være å lede den hypnotiserte personens minne, slik at denne evnt. vil "erindre" ting som hypnotisøren tror virkelig hendte.
Orne la merke til at jo hyppigere vitnet beskriver hendelsen desto sterkere etablert vil pseudominnene gjerne bli. I den eksperimentelle demonstrasjonen har vi å gjøre med et essensielt trivielt minne, som den hypnotiserte ikke har noen naturlig motivasjon knyttet til. Likevel er dette minnet skapt av ledende spørsmal, som ved en overfladisk betraktning synes ufarlig. Orne advarer: Hypnoser har ikke ført til nøyaktige erindringer, men snarere til frembringelse av ensartede minner.
Orne har fire viktige retningslinjer for hypnotiske prosedyrer:
- Hypnosen burde utføres av en psykolog eller psykiater med spesiell trening i bruken av den.
- Hypnotisøren burde ikke være informert om sakens fakta verbalt. Han burde i stedet motta et skriftlig memorandum som understreket de fakta han skulle kjenne. Memoet skulle omhyggelig unngå enhver annen kommunikasjon med hypnotisøren, som kunne påvirke hans mening… Det er særdeles uønskelig at den som leder de hypnotiske forsøkene på noen som helst slags måte er involvert i undersøkelsene av den sak det gjelder.
- Enhver kontakt mellom hypnotisøren og den hypnotiserte burde bli tatt opp på video fra det øyeblikket de møttes og til hele prosessen er fullført. De tilfeldige kommentarene som har falt før og etter hypnosen er like viktige å få med på båndet som hypnosen selv. Orne anbefaler også båndopptak av tidligere utspørringer fordi gjensidige påvirkninger som har gått foran hypnosen meget vel kan ha en dyp effekt på selve hypnoseforsøket. Han påpekte at den hypnotiserte uforvarende kunne ha blitt gitt holdepunkter til spesiell informasjon, som senere ville komme frem under hypnosen tilsynelatende for første gang.
- Ingen andre enn hypnotisøren og vitnet burde være tilstede i rommet før- og under den hypnotiske prosessen. Dette er viktig da det er altfor lett for tilskuere i vanvare a kommunisere til vitnet hva de venter, hva de er forbløffet over og hva de er skuffet over.
Redaktøren av The Skeptical Inquirer spurte en kjent ekspert på hypnose, Ernst R. Hilgard, om å kommentere bruken av hypnose ved tilfeller av såkalte UFO-bortførelser. Hilgard svarte at bruken av hypnotisk gjenerindring som bevis for slike tildragelser er misbruk av hypnosen. Det er misbruk for det første på grunn av den rollen som fantasi spiller her, og for det andre fordi det finnes rikelige beviser for at oppspinn kan finne sted under hypnose. For å ta et eksempel – under hypnose plantet jeg hos vedkommende et falskt minne om et bankran som hadde funnet sted. Personon fant opplevelsen så livaktig at han var istand til å velge fra en rekke fotografier et bilde av den mannen som han mente røvet banken!
Ved en annon anledning innplantet jeg hos en person to samtidige, men forskjellige, livsooplevelser, og førte ham to separate ganger tilbake til den aktuelle datoen. Han gav meget nøyaktige redegjørelser for begge de to opplevelsene, slik at en med tro på reinkarnasjon ville ha mistenkt mannen for å ha levd to liv. Disse spesielle tilfellene er ikke blitt publisert, men mange lignende finnes offentliggjort.
Fantasiens rolle i hypnose er blitt rikelig dokumentert av Josephine R. Hildgard.
Kilde: NIVFO bulletin 1982, nr. 5 Fra: The Journal of Transient Aerial Phenomena, no. 3/1982.
Seneste kommentarer