av Werner Walter, oversat av Jan S. Krogh
Alle nybegynnere på UFO-scenen blir først og fremst gjort inntrykk på og preget gjennom fotomaterialet . Dermed er fotografier av formodede flygende tallerkener de første og fremste støtter for enhver teori skaper om UFO-fenomenet. Verbale observasjonsrapporter alene kan ikke måle seg med et foto når det gjelder overbevisningskraft. Og presenteres først et foto i bladene som et "bevis for en ekte UFO-observasjon" så blir dette til et autentisk bevis". Selv om bilder publiseres med helt eller delvis forfalskede opplysninger må man ha det klart at CENAP ikke går av veien for å få saken ned på jorden igjen.
En av de mange "key-cases" (nøkkel-saker) er Trinidade, som til og med den tyske forbundsregjering har kreditert som en offisiell fotoserie fra den brasilianske marine. En undersøkelse av negativene etter oppdrag fra marinen gjennom a) Det hydrografiske institutt, b) Marinens fotolaboratorium og c) Luftbildetjenesten i Rio de Janerio gav følgende resultat:
– Objektet har en diameter på 40 meter og er 8 meter høyt. Det har en fart på ca. 900-1000 km/t. Det hele blir også bekreftet av Ground Saucer Watch’s undercomputer, ved dipl. ingeniør W. Spaulding.
Tenk om ufologene ikke hadde dette GSW -. Vi ser tilbake og skuer hva de tyske ufologene visste å berette om saken Trinidade:
Flygende tallerken fotografert
UFO Nachrichten (UN) nr. 20 fra april 1958, skrevet av fra Westdeutchen Zeitung for 24. februar s.å., omtaler for første gang en oppsiktsvekkende fotoartikkel, der brasilianske aviser offentliggjør bilder av en påståt "flygende tallerken". Fotografiene viser et flygende objekt, som ligner planeten Saturn; en kule med en bred ring rundt om aksen. Bildene ble tatt ombord i "Almirante Saldahna", et skip som var på oppdrag for det Geofysiske året. Fotografiene ble fremkalt i nærvær av skipskommanten, og kort tid etter beslaglagt av Marinedepartementet som "etterretningssak", og først nå er den frigjort. En rekke marine-offiserer skal ha sett de "flygende tallerkenene".
Brasils regjering: ufos eksisterer
UN nr. 59 for juli 1981 griper fatt i temaet på side 1, og offentliggjør for første gang fotoserien med bildeteksten: "Nye beviser for UFO". Det handler om en rapport av dr. Olavo T. Fontes; denne rapporten bringer vi for Deres innsikt i neste nummer.
Og selv om vi her kommer inn på en annen sak tjener dette som et historisk dokument.
Bevis for ufoers eksistens
Ingen ringere UFO-skribent enn president Karl Ludwig Veit (1) griper i mai 1962 til penn og papir i UN 69, for å skrive om UFO-bildene som "av regjering og eksperter i Brasil er bevist å være ekte." Leser vi videre ser vi hva Veit hadde å fortelle:
– Allerede i 1956 holder en etterretningsavdeling i det brasilianske luftforsvaret i Rio en konferanse i "Rio Krigshøgskole". Temaet var "Flygende tallerkener, eksisterer de eller ikke?"
Herr Eduard Keffel og herr Joao Martins ble sendt, p.g.a. en fotoserie som det er umulig å forfalske, fra eksamensavslutningen til denne konferansen, som vitner på at UFOene eksisterer.
Veits kilde er ingen ringere enn Geist Leben , september 1956" (et menighetsblad – overs.anm.)
Ved siden av står bildet av UFOet over øya Trinidade, tatt den 16. januar 1958, og som allerede den 22. februar s.å. ble offentliggjort i avisen Folha da Manho , og som etter mange etterretnings viderverdigheter ble frigitt av Brasils president – hurra.
I mars 1969 ble temaet nok en gang tatt opp som pressemelding nr. 10, av Colman VonKeviczky, i UN 151 under en ICUFON-overskrift, der den første globale analyse av "identifiserte verdensromsobjekter", som for sammensatte studier ble tillatt forelagt Condon-komiteen gjennom ICUFON, derunder også saken Trinidade.
I UN 155 gjør dr. H. Bühler seg viktig med sin artikkel:
"Politiker leugnen Existenz der UFOs ab" (juli 1969). Høytidelig beviser han at bildene tatt over Trinidade i virkeligheten er UFOs av utenomjordisk herkomst. Denne diskosen ble ikke registrert av skipets radar, selv om den bare var 14 kilometer fra skipet. Også alle andre elektriske agregater ombord koblet seg midlertidig ut. Det er trolig at krefter tilsvarende flere millioner gauss her var i funksjon. Legen kunne videre fortelle at objektet hadde en fart på 70000 km/t – dvs. å erklære at objektet tilbakela den observerte strekningen i løpet av sekunder. Og den plutselige stansen ved fjellsiden kan bare forklares på én måte: en utenomjordisk teknikk som ikke finnes hos oss.
Dr. Bühler holdt den 26. juli 1966 i Deutschen Lyzeum-Klub, Stuttgart, et foredrag som gikk ut på at "UFO" og eksistensen av romskip er et alminnelig kjent faktum i Brasil, mens dette underlig nok er ukjent i vide kretser i Forbundsrepublikken. I sitt foredrag kom han inn på interessante hendelser:
– Da UFOet fløy over skipet hadde alle elektromotorer, kompasser, radioer etc. sluttet å fungere. Vedkommende admiral hadde overfor fotografen innrømmet at slike objekter var blitt fotografert flere ganger ved denne øya. I dette tilfellet ble fotografiet fremkalt under overvåking av en offiser, for å unngå svindel. Admiralitetet har da også i avisene offentlig innrømmet at disse bildene er autentiske. Men man fortalte ikke (det kunne man ikke) hva objektene forestilte.
Frank Edwards gjør på samme måte saken til en klassiker i sin bok: Flygende tallerkener – en realitet :
– UFOet kom fra høyre, stoppet ved et antall forskjellige steder, og beveget seg til slutt mot nord-øst, hvoretter det kretset rundt øyas radar-installasjoner.
UFO-baronen Johannes Freiherr Treusch von Buttlar-Brandenfels griper fatt i saken to ganger, først i Schneller als das Licht ": – Alle så det samtidig. Man ropte på Barauna, som styrtet på dekk med kameraet sitt. Tross opphisselsen rakk han å ta noen utmerkede bilder. Etter fullstendige analyser av bilder og negativer ved marinens laboratorium ble bildene frigitt som absolutt ekte, av den brasilianske president. Overskriften i Rio de Janerios Correio Da Manha forteller dette den 21. februar. "United Press" (Rio) oversatte artikkelen med tilføyelsen at Marinedepartementet hadde bekreftet ektheten av bildet. Internasjonal anerkjennelse var resultatet.
I Das UFO Phänomen , side 126-130 fremstiller Buttlar saken mer detaljert. Nå var "spesialisten på undervanns fotografering", Almiro Barauna, til middagstid sammen med sitt "Rolleiflex" på dekk for å ta et par bilder, da han på grunn av ropet ble oppmerksom på det: – Ohla, o disco, – og mannskapet sprang samtidig fra baug og hekk dit, da de ble oppmerksomme på den grønnlige, lysende skiven. Omkring 300 personer var ombord, og alle så skiven !
Det ble tatt tilsammen seks bilder, som ble "frigitt til offentliggjørelse som fullstendig ekte." I offisielle fremstillinger (etterretningsdokument nummer 0098/M 20) til flåteadmiralen og sjefen i Marineoverkommandoen, Antonio Maria de Carvalho, heter det at:
– Etter fremkallingen ble negativene forelagt skipsbesetningens medlemmer. De bekreftet at det fotograferte objekt var identisk med det objekt de hadde sett i luften.
Den 24.februar 1958 uttalte marine minister Alves Camera, i Petropolis overfor United Press følgende:
– Den brasilianske marine er involvert i en viktig hemmelighet, som ikke kan offentliggjøres, da det ikke finnes noen forklaring. Hittil har jeg ikke trodd på noen flygende tallerkener, men det fotografiske beviset til Barauna har overbevist meg nå.
Og fregattkaptein Moreira da Silva sa samme dag:
– Jeg ønsker ingen debatt omkring fotografens personlighet. Jeg kan i hvert fall forsikre at bildet er autentisk og at filmen omgående ble fremkalt ombord i skipet. Enhver mulighet for noe fotografisk trick er fullstendig utelukket.
Det er ikke for ingen ting at denne boken etter forlagsreklamen var "den sensasjonelle UFO-rapport med autentiske kilder og etterretningsdokumenter til CIA og KGB." Men også de akademiske ufologer fra MUFON-CES grep fatt i saken – alle ville borti den. Adolf Schneider og Hubert Malthaner forteller om saken i Das Geheimnis der unbekannten Flug-Objekte , Bauer-Esotera-Verlag, på sidene 56-64. Her ble ingen 300 vitner mer referert, det holdt med 48.
– Diskusjonen om hendelsen ved Trinidade fikk et slikt omfang i magasinene at den utnevnte M. Sergio Magalhaes stilte en parlamentisk forespørsel i flere punkter til vedkommende departement. Den 16. april ble svaret fra regjeringen trykt med femspalters overskrifter i avisene. Riktignok kunne ikke Marinedepartementet gi opplysninger om objektets natur og herkomst, da bildene alene ikke danner noe videre bevis som kan føre til noen sikker konklusjon.
Som vitenskapelig rådgiver for den amerikanske (UFO)-forsknings-organisasjonen APRO, betrakter John T. Hopf kontrast- og lysforholdene slik at flykropper i stor avstand er blitt fotografert.
Almiro Barauna har siden den minneverdige begivenheten i 1958 aldri forsøkt å gjøre bildene til noen forretning. I dag er hans yrke fotograf, og han gir enhver som er interessert i det innsikt i dokumentasjonsmaterialet.
I rapporten fra Sommersamling 1975 i Icking, i form av en bok med tittelen Ungewöhnliche Gravitations-Phänomene , utgitt av von Ludwiger, uttaler MUFON-CES:
– Det finnes en mengde seriøse UFO-bilder som det ikke lenger hersker noen tvil om. Deriblant bildet av et UFO over øya Trinidade. Der så alle de 100 mannskapsmedlemmene ombord i forskningsskipet et saturnformet flygende objekt. I mellomtiden begynte strømforsyningen å bryte sammen og skipet måtte stoppe tre ganger.
Så langt et tverrsnitt av den tyskspråklige UFO-litteraturen med dens diverse og delvise uttalelser.
Om fotografiene
Ser man på de enkelte fotografiene, kan man straks slå fast at dersom inntrykket virker "solid" på en eller annen måte, så er et fly fotografert i det fjerne "fastere". En tenker kanskje i denne sammenheng på bildene til Alexander Brich fra England, som malte UFO-objekter på vinduer med fargestifter. På de enkelte bildene ser man også et symetrisk objekt, som på samme måten setter fantasien i sving. Men på hvert foto vises en tilsynelatende litt forskjellig formet "ting".
Øvre og nedre kuppelhalvdel er også aldeles forskjellig fra hverandre, og er ikke halvkuler. Overraskende er det også at av og til så vises objektet uskarpt i motsetning til omgivelsene (kyst av klipper, og i forgrunnen bare skipets anlegg klart strukturert). Selv om objekter tatt med teleobjektiv på andre bilder er ganske tydelige som omgivelsene, er de nok tross alt heller utydelige i sammenligning med sterke og utpregete omgivelser. Dette er ting som de interesserte som studerte bildene også måtte slå ned på, men som de etter hva jeg vet aldri har nevnt.. Hvorfor ?
Bildene på side 7 i UFOs – A Pictorial History from Antiquity to the Present , av David C. Knight, er undertittelert med den bemerkning at NICAP sannsynligvis regnet bildene som autentiske . Man merker den forsiktige formuleringen og dermed den klare motsetningen til hva man har sett før.
Lukter det ikke nå ugler i mosen ?
I Ronald D. Story’s The Encyclopedia of UFOs finner vi flere opplysninger. Her blir Trinidade omtalt som en liten forlatt klippeøy midt i Sør-Atlanteren, mer enn 600 miles fra Bahia kysten. Under 2. verdenskrig ble øya brukt som militærbase for amerikanske og brasilianske krigsskip, som jaget tyske ubåter. Etter krigen ble øya forlatt og først i 1957 kom den frem i lyset igjen, da det ble bestemt å bygge en oseanografisk stasjon og en meteorologisk stasjon stilt til disposisjon for det Internasjonale geofysiske år (IGÅ). Tidlig på året la skipet "Almirante Saldahna" ut fra havna i Rio de Janeiro med en besetning på 300, og med kurs for øya Trinidade. Skipet var tidligere et skoleskip tilhørende marinen. Nå ble det benyttet av Marinedepartementets "Hydrografi og Navigasjonsseksjon", til IGÅ-relatert forskning. Forskjellige sivilister var ombord, offisielt invitert til å observere vitenskapelige studier. En av dem var Almiro Barauna, fotograf og tidligere freelance-journalist for ulike aviser. Han var ekspert på undervannsfotografering. Etter rutineoverfarten ankret skipet opp utenfor Trinidade for noen dager. Den 16. januar skulle det gå tilbake til Rio. Denne dagen klokken 12.15 gjorde man seg klar til å gå tilbake med skipet. Da viste det seg et mystisk objekt som ble sett av flere personer på dekk. UFOet fór over øya med stor hastighet, svevet like over en tind, forsvant så bak denne et øyeblikk og kom deretter tilsyne og forsvant over havet. Herr Barauna fotograferte UFOet under hele denne perioden.
Reporter Joao Martins fra avisen O Cruzeiro skrev den 8. mars 1958 i et intervju med fotografen bl.a.:
– Hørte De noen lyd under observasjonen ? Gav objektet noen som helst slags tone fra seg ?
– Jeg er ærlig talt ikke sikker, for bråket fra brenningen rundt øya var nokså kraftig. Bølgene slo også mot skipet. Jeg tror ikke jeg hørte noe.
– Hvilken farge hadde objektet ?
– Det hadde en mørkegrå farve, trolig omgitt av en slags kondensasjon – mest foran – av en grønnlig fosforiscerende damp eller tåke.
– Kunne De beholde negativene ?
– Ja.
– Satte man Dem ikke under noe press for at De skulle overlevere negativene til representanten for Marinen ?
– Nei, ingen forsøkte å få fatt i bildene.
– Hva skjedde etter at skipet kom tilbake til Rio ?
– Skipet anløp først Vitória i staten Espirito Santo, der ankret vi opp for to dager og gikk så til Rio, hvor vi sivilister forlot det. Senere, to dager etter at Almirante Saldanha hadde anløpt Rio, besøkte kommandør Bacellar meg (tidligere Trinidade-marinestasjonens kommandant). Han spurte om han kunne få se bildene og forstørrelsene av negativene og ba meg om tillatelse til å ta de med til marinemyndighetene. Etter et par dager sendte man dem tilbake med takk for lånet. Jeg ble samtidig bedt om så snart som mulig å møte i Marinedepartementet. De ville stille meg endel spørsmål og se bildene igjen.
– Vet De om noen andre personer tok bilder under denne observasjonen ?
– Nei, utenom meg var det fire andre som hadde fotoapparater ombord da vi gjorde observasjonen, men de hadde ikke tatt noen bilder.
– Til slutt: Hvilket inntrykk fikk De under observasjonen av den flygende tallerkenen ?
– Jeg er helt sikker på at det var et kontrollert objekt – enten direkte eller fjernstyrt. Det alminnelige inntrykk ombord var at dette objektet kom for å studere oss nærmere.
Rett etter offentliggjørelsen av fotografiene avventet den brasilianske marinen om den skulle ytre seg positivt eller negativt til intermessoet. Som vanlig ble kopier sendt til viktige personer i landet; president Kubitschek fikk flere. Ifølge pressen skulle han være meget interessert i saken og overbevist om at alt hadde skjedd slik det var fortalt.
Den 24. februar, tre dager etter at bildene først var blitt offentliggjort, kom Marinedepartementet med en endelig uttalelse:
– I forbindelse med den i pressen offentliggjorte beretning, hvoretter marinen i dette øyeblikk er kommet frem til at formodentlige beviser finnes for observasjonen av det fremmede objektet over øya Trinidade, erklærer kabinettet at slike beretninger er uten enhver basis. Departementet har ingen anledning til å avgjøre frigivelse av fotografiene. Klart uttrykt:
Dette departementet er ikke i stand til å gi noen erklæring om det observerte objekt, da fotografiene ikke er noe godt bevis for dette.
Morgenen etter at bildene av den flygende tallerkenen ble offentliggjort i pressen var Almirante Saldanha på vei til en annen IGY-ekspedisjon. To dager senere lå skipet i Santos, og denne gangen benyttet avisfolk anledningen til å spørre skipsoffiserene ut. Den amerikanske ass. sjøattachéen var på dette tidspunkt i Santos i forbindelse med besøket av USS Westwind, og han benyttet anledningen til også å besøke Almirante Saldanha.
Kommanderende kaptein de-Mar-e-Guerra hadde ikke sett objektet og kunne ikke kommentere saken. Heller ikke vakthavende offiser ombord hadde sett noe, men trodde at man så det fra dekk. Kapteinen visste at sekretæren hans, en løytnant hadde sett det, men da han spurte denne sluttet enhver samtale om emnet. Heller ikke andre ville si noe spesielt om saken. Fullmektig Sergio Magalhaes sendte deretter den 27.februar en note til Marine departementet hvor han bebreidet dette for ikke å ha fått noen edsvoren erklæring fra vitnene:
– For første gang viser fenomenet de flygende tallerkener seg for militæret, og setter den nasjonale sikkerhet i forgrunnen, som leder den største offisielle oppmerksomhet mot dette, sa fullmektigen.
I Margaret Sachs The UFO-Encyclopedia finner vi følgende tilleggsopplysninger:
Da bildene ble vist i amerikansk fjernsyn erklærte flyvåpenets UFO-etterforsker dem som forfalskninger. Den avdøde astronom Donald Menzel mente helt sikkert at Trinidade-bildene var en svindel. Han bemerket at observasjonene i dette området kom først etter at man hadde startet daglige oppsendelser av værballonger. I overensstemmelse med hva Menzel og hans kollega Lyle G. Boyd slo fast ble det ifølge intervjuer med mannskapet og offiserene etter at skipet var ferdig med ekspedisjonen klart at faktisk ingen av disse hadde sett UFOet. Skipets kaptein var, selv om han ble oppgitt som vitne, slett ikke på dekk da observasjonen skjedde.
I et avisintervju uttalte en marinetalsmann: – Ingen offiser eller sjømann fra Almirante Saldanha observerte fenomenet.
Menzel og Boyd slo da også fast at fotografen Barauna før hendelsen hadde interesse for UFOer. Like før observasjonen hadde han nemlig skrevet en humoristisk artikkel under overskriften "En flygende tallerken jaget meg hjem". Denne artikkelen ble illustrert med falske bilder.
Barauna hadde uforstyrret satt i gang med det fotografiske arrangementet og oversett at hans venn Viegas samtidig var tilstede. Menzel og Boyd lanserer hvordan alle ombord etter å ha sett på det utydelige objektet på negativene kunne identifisere det som det virkelig observerte, og bildet kunne ikke ha blitt til ved en feil på fotopapiret! På grunn av at negativet var så lite kunne UFOet sees bare som en liten flekk, knapt større enn 4.2 mm langt og ikke bredere enn et strek. Skjønt vitnene fortalte at objektet var lyst glinsende, er bildene heller det motsatte; man ser knapt et skarpt objekt og det nevnte lysskinnet blir helt fortiet. Også J.Allen Hynek kommer inn på saken i UFO-Report og siterer her fra bakgrunnsmaterialet hos Project Blue Book: – Det hele er et trick av en uærlig fotograf, hvor den brasilianske marinen er innblandet.
Dette er mest nærliggende, når man tar brasilianernes forkjærlighet for sensasjoner og snadder med i betraktningen – det velkjente at man ikke er så nøye på sannheten så lenge en kan fortelle en god historie; samt den alminnelige udugelighet hos byråkratiet. Bildene som ble forelagt den brasilianske marine er nok lite overbevisende. Øya er på bildet overmåte skarp, men tallerkenen er uklar med lite kontraster, uten skarpe skygger. Objektet vises på bilde 2, sammenlignet med 1 og 3, stilt på hodet. Avisene har dessuten brukt en ekstrem høy hastighet på objektet, men det er ikke å oppfatte som noe forkludrende moment."
Hynek siterer fra bakgrunnsmaterialet til det amerikanske forskningsprosjektet som om han ikke selv tilhørte dette, og inntar en slags halvhjertet "kanskje"-holdning. Hans skjefsetterforsker i CUFOS, Allan Hendry, er på sin side tydeligere:
– En sak som hendelsen med Trinidade-bildet fra slutten av 1950-tallet må vi bli ferdig med. Her har vi en god serie bilder med klar tallerkenform, sett av formodentlig hundreder av vitner. Når en slik sak løses ligger det ikke i saken i seg selv, men i dokumentasjonen. Det var tilfellet her, fordi etterforskerne ikke hadde muligheter til å spore opp vitnene og få intevjuet dem. Dette er et poeng som dukker opp i flere klassiske saker. De er alltid beheftet med svakheter på tross av merkverdigheten, både når det gjelder sannsynligheten og dokumentasjonen. Dessuten står spørsmålet alltid åpent om hvorvidt hendelsen skjedde slik det er blitt fortalt, skrev han i en artikkel "Undersøkelse av et fenomen vanskelig å forstå," i Project UFO II av Werner Walter, som også i tillegg til Project UFO I og III kan bestilles direkte fra forfatteren.
La oss se tilbake på året 1965, da boken The World of Flying Saucers, A Scientific Examination of a Major Myth of the Space Age av Donald H. Menzel og Lyle G. Boyd kom ut. I kapitlet "The Trinidade Island Saucer" gjør begge det klart åt etter offentliggjørelsen av bildene reiste det seg en storm av offisielle forespørsler i Brasil og ellers, om marinen ville komme med mer stoff om disse bildene. Så, etter noen uker avtok stormen, og enda ingen uttalelser kom fikk objektet på bildet aldri noen status som noen trussel for vår planets sikkerhet. Selv om tallerkenentusiastene anser bildene som sikre bevis for UFOer, viser omhyggelige undersøkelser at dette er en uvanlig dyktig utført svindel.
Den meteorologiske stasjonen på Trinidade hadde først i november 1957 satt i gang driften med oppsendelse av radiosondeballonger, og gjorde omgående UFO-observasjoner; Brasil er ikke immun mot flyvende tallerken-epidemien som begynte tidlig denne måneden i Texas. Og soldater i Fort Itaipu ved Santos meldte den 4. november at UFOer hadde koblet ut den elektriske tilførselen. Gjennom November og desember så de midlertidig innlosjerte arbeiderne der (herav ingen utdannede observatører) forskjellige UFOer. Enda hverken kaptein Bacellar eller hans kommando-offiserer selv hadde sett UFO, radiosendte de meldingene til Rio og undersøkte hver tildragelse. Noen var falske, noen var baserte på forvekslinger med sjøfugl og ballonger, mens andre igjen hadde for få opplysninger til at man kunne slå fast noe sikkert.
Tidlig i januar 1958 var Almirante Saldahna kommet og gikk videre etter noen dager. Under startforberedelsene viste UFO-fenomenet seg ved lett overskyet himmel og stor sjø.
I overensstemmelse med avisfremstillingene som ble kjent noen uker senere, hadde kaptein Vieges fra det brasilianske flyvåpen plutselig utropt: – Olha o disco! Da Barauna hørte det snudde han seg og så høyt oppe på himmelen et lysende ovalt objekt som beveget seg rett over øya. Offiserer og mannskap på dekk så det også, sa han. Tross opphisselsen fikk han tatt seks bilder av UFOen før den med en utrolig hastighet var forsvunnet bak horisonten. Etter omtrent 20 sekunder var alt forbi. Senere ved et forhørlignende intervju i etterretningstjenestens hovedkvarter ble Barauna spurt:
– Om det skulle skje at en flygende tallerken viste seg på et negativ, hvordan ville De forklare det ? Han svarte som reporteren fortalte:
– Commandante, jeg er en erfaren fotograf, spesialisert i trick-fotografering, men jeg kan ikke lage noen bilder uten at de kan avsløres.
Da presidenten sannsynligvis hadde akseptert bildene, sto Marinedepartementet tydeligvis i en vanskelig stilling, og gjennom en uoffisiell talsmann sendte de ut en erklæring som er spesiell på grunn av sin mangel på entusiasme:
– Morgenen den 16. januar 1958 så mannskapet på skoleskipet Almirante Saldahna over øya Trinidade et uidentifisert luftobjekt i noen sekunder. En sivilist ombord tok noen bilder av objektet. Marinen har ingenting med saken å gjøre, og den eneste forbindelse er at fotografen var ombord i skoleskipet og var med dette tilbake til Rio.
Samme dag gav en annen marinetalsmann en uttalelse overfor avisen O Globo : – Opplysningen om en flygende tallerken som ble sett over øya Trinidade er blitt mottatt med sterke forbehold. Ingen offiser eller sjømann fra Almirante Saldahna var vitne til hendelsen.
Etter dette brøt det ut en internasjonal røre. Var disse bildene et sikkert bevis for utenomjordiske romskip, eller var de en svindel hvor den brasilianske president og hans marine var offrene? I USA bad høytstående regjerings funksjonærer om kopier av bildene. En mann fra magasinet Look spurte dr. Menzel om han kunne tenke seg å dra til Brasil for å ta for seg bevisene, men dette ble like etter droppet da magasinets Rio-kontor anså bildene for å være svindel.
Først den 24. februar hadde journalistene muligheten til å få Barauna-historien og Trinidade-tallerkenen bekreftet av skipets offiserer og mannskap. Ingen kunne gi noen slik bekreftelse og det ble slått fast at ingen hadde sett objektet. Ukebladet O Cruzeiro , som arbeidet under mottoet "hvor en penny er å tjene, er det også mulig et pund å tjene", skrev den 8. mars en sensasjonelt oppslått artikkel hvor bildene ikke bare ble brukt som bevis for flygende tallerkener, her ble de kjente bildene fra Ihlas dos Amores solgt som autentiske. For ikke akkurat å bringe større klarhet i sannheten omkring historien var det nøyaktig den samme reporteren som skrev den nye artikkelen som også hadde tatt bildene fra Ihla dos Amores. Marinedepratementet så seg ikke på noen måte nødsaget til å reagere, og da militæret ikke slo alarm på muligheten for at utenomjordiske streifer over himmelen, mistet det offentlige straks interessen.
Det er også interessant å slå fast at Almiro Barauna gjennom mange år hadde vært medlem av "Icarai Undervanns Jakt Klubbene", og at flere klubbmedlemmer befant seg ombord i Almirante Saldahna; deriblant Amilar Vieira Filho, leder av gruppen, og Jose Teobaldo Viegas, tidligere kaptein i det brasilianske flyvåpen. Sistnevnte bevitnet også hvordan fotografen fremkalte negativene i mørkerommet, og han hadde også gjort oppmerksom på tallerkenen ved sitt tilrop. Ellers var det ikke andre øyenvitner, på tross av at flere sjøfolk var i arbeid på dekk. Skipslegen ble oppgitt som vitne, men han er ikke blitt omtalt med noen egen forklaring i noen annen fremstilling. Derfor ble han også benevnt med to forskjellige navn. Den første som så objektet var Vieira, som først bare ropte: "en stor sjømåke". Da han noen uker senere ble intervjuet hadde han forandret sin mening og visste ikke lenger om det var en stor sjømåke eller en flygende tallerken han hadde sett.
Siden observasjonen nå engang har oppstått fra bildene er det ikke noe bevis at kapteinen ombord var tilstede da fotografen fremkalte bildene under hans kontroll. Det var nemlig ikke slik det skjedde – han hadde bare fulgt fotografen til døren til mørkerommet da han viste ham rommet, og ikke noe mer. Bare Baraunas venn, Viegas, var til stede ved fremkallingen! Kaptein Bacellar kunne ikke kommentere de fremkalte negativ-stripene, da han selv ikke hadde sett det flygende objektet. Alle andre vitner skulle ha vært enige i at objektet på negativene var akkurat hva de også så, noe som naturligvis var temmelig vanskelig på en småbildefilm, om ikke umulig. Bare på ett bilde vises en Saturn-lignende form og denne er ikke så vag som de andre bildene. Erfarne fotografer kunne lett få til slike bilder på mange måter.
Sammendrag
Mannen som tok Trinidade-bildene har har ingen forbindelse med den brasilianske marinen. Han er yrkesfotograf og spesialist på trick-fotografering.
Ingen offiser eller sjømann i den brasilianske marinen meldte å ha sett UFOet; det finnes bare to personer som av fotografen er oppført ved navn som vitner, og begge er venner av ham. Ingen står i forbindelse med den brasilianske marinen. Fotografen hadde tilstrekkelig tid og muligheter til å trikse med bildene. Et "Rolleiflex" kan lett brukes til dobbelteksponering. Følgende gamle trick er teoretisk mulig:
En serie bilder av en tallerken-modell blir fotografert mot en mørk bakgrunn, og filmen rulles tilbake, slik at den kan belyses på nytt med passende forgrunn.
Det brasilianske Marinedepartement har aldri anerkjent bildene som serie for å være autentiske bilder av en flygende tallerken. Under besøk i Rio de Janeiro i februar 1963 traff dr. Menzel noen brasilianske toppastronomer, og de diskuterte saken. Alle han snakket med betraktet saken som svindel.
Den avsluttende setning i en etterretningsrapport fra De forente Stater gir kanskje den mest vekkende kommentar til denne affæren:
"Det er de undertegnede offiserers private mening at en observasjon av en flygende tallerken fra en så øde øy som Trinidade er ganske uvanlig, da enhver vet at marsboerne er ekstremt komfortsvergende vesener.
Robert Scheaffer bringer i boken The UFO-Verdict, Examining the Evidence dette temaet like høyt. Han ser i fotoserien fra 1958 "en høyrang UFO-klassiker". Han fortsetter med at NICAP endelig bedømmer bildene som "et av de fire beste UFO-bilder", mens "tolv kjente menn er sikre vitner", ifølge NICAP.
Sheaffer gjør det klart at en temmelig skjelden opplysning å finne i tros-litteraturen er at fotografen er spesialist på trick-fotografering.
For en tilfeldighet at nettopp en slik person ble utvalgt til å feste en tallerken i flukt til papiret! Også Sheaffer fremholder at selv om mannskapet drev på med å laste på dekk, så ingen av disse UFOet. På tross av dette setter Stanton Friedmann, NICAP og andre grupper beviskraften i disse bildene ganske høyt.
Heller ikke Hesemanns memorandum til Forbundsregjeringen nylig bragte noe nytt i saken, noe også Hyneks International UFO Reporter for juli/august 1983 aksepterte i artikkelen "Trinidade Revisited".
Den 20. april 1983 hadde en dr. Willy Smith et intervju med fotografen Almiro Barauna. Beregninger viste altså at objektet var 14 km. fra skipet og at det var omtrent 100 meter stort. CUFOS mener at disse beregningene ikke synes ubegrunnede.
– Hva var den offentlige reaksjonen ?
– Meningene var delte: tre aviser angrep meg, seks støttet meg. Jeg var fornøyd.
– Har De fått laget noen forskningsundersøkelser ?
– Nei, marinen har lukket saken.
– Prøvde marinen eller regjeringen å dysse ned hele saken ?
– De dysset den ikke ned, det ble heller ingen "Watergate", og jeg hadde marinen i ryggen.
-Hva mente marinen om bildene, var det bilder av et romskip eller en menneskelaget maskin?
– Det ble ikke gjort noen tolkninger.. de gav i rapporten en fysisk beskrivelse av det.
– Hvordan føler De Dem etter alle disse årene etter denne historiske observasjonen ?
– Jeg føler fred, det er hva jeg føler. Jeg har hele tiden vart sikker på observasjonen.
Mot slutten av denne opplysende samtalen ble tre ting kjent. Jeg spurte om radaren ombord falt ut på grunn av objektet. Han svarte at dette ikke var riktig, da all elektrisk strøm ombord var koblet ut. Jeg spurte videre hvorfor ingen av de mange andre folkene ombord fikk tatt bilde av objektet. Svaret var:
– Jo, det var bl.a. en fotoreporter blant menneskene, men han var så beveget at han ikke fikk tatt noe bilde !
Til slutt ble det nevnt at kapteinen forlangte å få bildene rett etter at filmen var fremkalt, og at en sersjant satte opp et forheng, slik at rommet var mørkt nok under den 20 minutter lange fremkallingen.
CENAP på sin side anser etter "overveielse at denne fotoserien er en fotosvindel . Bilder sier altså ikke mer enn tusen ord. Enkelte bilder er heller i stand til å gjøre inntrykk og skape mer innflytelse enn tusen ord i en saklig forklaring og diskusjon.
Kilde: NIVFO Bulletin 1985 nr. 1 og 2 Oversatt og bearbeidet for norske forhold av Jan S. Krogh fra: CENAP Report nr. 100
Seneste kommentarer