MJ 12 – et bevis på ufo-sløring?

af Kolbjørn Stenødegård

En ofte gjentatt påstand i ufo-mytologien er at USAs regjering holder tilbake viktige opplysninger om "ufo-problemet". Det hevdes at ufo-farkoster har havarert på jorden og at myndighetene har fått tak i både ufo-vrak og besetningsmedlemmer.

Opprettet den amerikanske president en topphemmelig ufo-forskningsgruppe, kalt MAJESTIC-TWELVE (MJ-12) og er dokumentene om denne saken ekte, eller…?

Det var i desember 1984 at TV-produsenten Jaime Shandera fra Los Angeles mottok en konvolutt fra en anonym avsender. Konvolutten inneholdt en film som da den ble fremkalt inneholdt et dokument på seks sider, stemplet "Top Secret", og et brev fra president Harry Truman til forsvarsminister James Forrestal.

Dokumentene handlet om at et UFO skulle ha styrtet i New Mexico på sommeren 1947. Ufo-sensasjonsforfatterne Charles Berlitz og William L. Moore fikk tak i papirene, og dermed var det duket for en ny bok av det ‘rette slaget’ – THE ROSWELL INCIDENT (på dansk: Ufoet der styrtede).

Historien er behandlet vidt og bredt i ufo-litteraturen, og vi må her nøye oss med kildehenvisninger.

Dokumentene
Før vi går videre må vi se nærmere på hva slags dokumenter det dreier seg om:

1. Et memorandum merket TOP SECRET, datert den 24.9.1947 fra president Truman til forsvarsminister James Forrestal. Presidenten anbefaler opprettelsen av operation Majestic-12 (MJ-12) under ledelse av hans vitenskapelige rådgiver dr. Vannevar Bush. MJ-12 skulle undersøke vraket av et nedstyrtet ufo og dets fire døde besetningsmedlemmer.
2. Et seks siders TOP SECRET EYES ONLY MJ-12 dokument datert den 18. november 1952, hvor kontraadmiral Roscoe H. Hillenkotter gir den nyvalgte president Dwight D. Eisenhower en kort orientering om MJ-12.
3. Et TOP SECRET-memorandum datert den 14. juli 1954 fra presidentens spesielle assistent, Robert Cutlar, til general Nathan Twining, stabssjef i det amerikanske flyvåpen, om et møte i MJ-12-gruppen.

De to første dokumentene var på den filmen som Jaime Shandera mottok. Det tredje dokumentet ble senere funnet i Nasjonal-arkivet i Washington D.C.

President Trumans Brev

Dette brevet – datert den 24. september 1947 – fra Truman til Forrestal, gir inntrykk av at presidenten vil ha ham og dr. Vannevar Bush og admiral Roscoe H. Hillenkoetter til å opprette en ytterst hemmelig organisasjon med navnet Majestic-12.

Cutler/Twining Dokumentet

I 1985 begynte William L. Moore og Jaime Shandera å lete etter flere dokumenter om MJ-saken. De tilbragte derfor mye tid i Nasjonalarkivet i Washington D.C. Her gjennomgikk de ca. 1800 dokumenter, før de hadde hellet med seg. På et tidspunkt da William Moore var nødt til å "trekke seg tilbake for en kort bemerkning", fant Shandera det såkalte "Cutler-memo".

Nasjonalarkivet kan ellers fortelle om meget stor interesse for angjeldende dokument. Telefonen har ringt utallige ganger, men man har ikke vært i stand til å hjelpe kundene, fordi dokumentets registreringsnummer var ukjent. Men plutselig en dag kom en av spørrerne, man vet ikke hvem, til å tenke på dette nummeret, og dermed ble saken straks en annen. Nå kunne dokumentet finnes og man kunne utlevere en kopi av det. Det ble deklassifisert i 1985, noe som fremgår av dets nummer, NND 857013 hvor ’85’ viser til året for deklassifisering, mens ‘7013’ er arkivgruppe-nummeret. Den personen som fikk utlevert dokumentet (det var hverken William L. Moore eller Jaime Shandera) ønsket at Nasjonalarkivet skulle stemple det på forsiden, noe som er mot sedvane, det utleverte kopier alltid stemples på baksiden.

William Moores kopi av memoet viser dog at det ble deklassifisert den 12. januar 1987. Dette kan virke overraskende, når det var i 1985 at det både ble deklassifisert og at han og Shandara fant det. Man kan også undre seg over at han gjemte det i to år, før han offentliggjorde det. Mye tyder på at Cutler-memoet var "plantet" i Nasjonalarkivet for å bli offisielt funnet i 1987.

Memoet er en karbonkopi skrevet på noe som ligner rispapir, med blått karbonpapir.

I den arkivboksen (T4-1846) hvor Cutler-memoet ble funnet, var det dokumenter med andre klassifiserte etterretningsopplysninger. Disse gjaldt dog ikke ufoer, men handlet kun om sovjetiske fly. Hvorfor oppbevarte man Cutler-memoet blant disse papirene?

På Nasjonal-arkivet var man i tvil om dokumentets ekthet. Selv arkivaren mistenkte del for å være falskt.

Rent umiddelbart kan man se at det er visse feil og mangler ved dokumentet. Sikkerhetsstemplingen er feilplassert. Det manglet et TOP SECRET-nummer og klassifiseringsgradene er blandet sammen. Ikke nok med dét, det ligner en kopi, selv om det ikke er merket som en slik. Papiret som det er skrevet på mangler det karakteristiske ørnevannmerket, og skrivemaskintypene er så tydelige på baksiden at dokumentet må være en "original". Og Cutlers underskrift mangler.

I Nasjonalarkivet blir det opplyst at alle og enhver kan låne en kasse dokumenter med henblikk på forskning. Det er derfor lett å "plante" et falskt dokument og så levere kassen tilbake igjen.

Forfalskede dokumenter
Det finnes i dag godt belegg for å hevde at MJ-12 dokumentene er en forfalskning.

Nasjonalarkivet har satt opp 10 punkter for hvorfor man der mener at Cutlar-memoet ikke er ekte:

1. Dokumentet ble funnet i "Record Group 541, entry 267". Alle dokumentene har et TOP SECRET-nummer -det har memoet ikke.
2. Memoet lå i kartotek nr. T4-1846. Ingen andre av dokumentene der handler om MJ-12.
3. Man har lett i alle relevante arkiver og intet funnet om saken.
4. Hverken USAF, NSC eller andre kan finne noe om saken.
5. Lederen av kontoret for offentlighet i forvaltningen ved NSC opplyser at TOP SECRET RESTRICTED INFORMATION ikke ble tatt i bruk før under president Richard M. Nixon -(1969-1974).
6. Dokumentet har ikke det offisielle vannmerket (ørnemerket). En spesialist har opplyst at memoet er en fargebåndkopi på "dictation onion skin", og Culer brukte alltid "prestige onion skin"-papir. Alle Cutler-papirer ved Eisenhower-biblioteket har et ørnevannmerke i "onionskin"-papiret. Alle de NSC-dokumenter som ble sendt var på brevpapir fra Det Hvite Hus.
7. Man kan ikke finne noen omtale av møtet den 16. juni 1954. Og intet om hverken MJ-12 eller Majestic.
8. Man har intet i arkivene om hverken MJ-12, ufoer eller lignende.
9. Man fant et memo om "et spesielt møte den 16. juli 1954"; det viste seg at NSC-medlemmene skulle delta i en sivilforsvarsøvelse den dagen.
10. Der er heller ingen notater om et møte i Eisenhowers avtalebok. Selv om det hadde vært et privat møte, ville det ha vært nevnt.

Avgjørende beviser for falskneri
Flere omstendigheter kunne ramses opp. Men la oss se litt på noen undersøkelsesresultater fra CSICOP. Ufo-eksperten Philip Klass har f.eks. avslørt at president Trumans navnetrekk på brevet til forsvarsminister James Forrestal er helt identisk med hans underskrift på et brev til dr. Vannevar Brush, datert den 1. oktober 1847, et brev som ikke har noe med ufo å gjøre. (Skeptical Inquirer, Winter/90.)

Som også ufologer har påpekt, så kan ikke et menneske skrive navnet sitt nøyaktig likt to ganger . ( Se kopi )

Philip Klass har latt en dokument-gransker, David Crown, undersøke Trumans brev. Crown forteller at dette brevet var blitt avslørt som en forfalsking før han fikk se Klass’ bevis. Brevet var nemlig skrevet på en Smith-Corona, og denne skrivemaskinen eksisterte ikke før i 1963 .

Og da Crown fikk se navnetrekket fra Truman i brevet til Bush, uttalte han at det dreide seg om en klassisk måte å utføre bedrag på, ved å overføre et navnetrekk fra et papir til et annet ved hjelp av avfotografering.

Klass viser også til et annet bevis for at dette brevet er falskt. Tallene i datoen er nemlig skrevet på en annen skrivemaskin enn ordet september . ( Se eksempel ). I Skeptical Inquirer nr. 2/90 er det gjort detaljert rede for disse tingene.

Begeistrede entusiaster
Begeistringen blant sanne ufo-entusiaster har vært skyhøy når det gjelder MJ-12-saken. Man leser de samme publikasjonene, hisser opp hverandre, og alle tar utgangspunkt i påstander og skriverier fra personer som William Moore og Charles Berlitz, som ikke nettopp er best kjent for vederheftighet i slike saker.

Forholdsvis nylig ble det slått stort opp i ufo-publikasjonene at en skriftekspert hadde erklært dokumentene for å være ekte. Utropstegnene indikerer gleden blant de troende over en slik ekspert-uttalelse. Men problemet er at når de som lager slike ufo-blad nesten utelukkende leser den misjonerende litteraturen, så vil de ofte ikke være kjent med at det gledelige budskap de roper ut forlengst er tilbakevist.

"Eksperten" det er tale om var Roger W. Wescott, professor of linguistics ved Drew University i Madison, New Jersey. Hans bakgrunn skulle borge for kvalifikasjoner på området. Men han er også kjent for i lang tid å ha vært opptatt av diverse paranormale anliggender, inklusive ufo. Dette kunne kanskje forklare hvorfor nettopp han ble utvalgt til å uttale seg om disse ufo-dokumentene. Og oppdragsgiveren var Robert H. Bletchman, lokal representant for MUFON (Mutual UFO Network) i Connecticut.

Wescott finner den populære utenomjordiske hypotesen om ufoer altfor prosaisk for sin smak. Han har forklart overfor Philip Klass at han i stedet ser en direkte forbindelse mellom ufoer og "disse tingene vi har hatt rundt oss i århundrer, så som huldrer, alver og mystiske fenomener av alle slag, som forbløffer folk."

Wescott brukte i alt åtte timer på sin analyse. For dette ble han betalt 1000 dollar, av MUFON, CUFOS, Fund for UFO Research, og Moores egen "Fair Witness"-organisasjon.

Den 23. mai 1989 skrev Klass til Wescott og bad om å få fotokopier av av fem militære (US) eller CIA-documenter skrevet før datoen for MJ-12-dokumentene, som benytter null foran ettallsdatoer. (F.eks. 09.07.90 – red.) Som en ekstra oppmuntring til initiativ tilbød Klass seg å bidra med 100 dollar til hans favoritt-velgjørenhet for hvert slikt dokument han kunne fremskaffe, opp til 500 dollar. Da Klass ennå den 18. juni ikke hadde hørt noe fra ufologenes språkekspert, skrev han igjen og høynet tilbudet. Nå tilbød Klass seg å betale 100 dollar per brev, opp til 1000 dollar.

Ennå en måned gikk uten at Wescott lot høre fra seg. Og Klass skrev atter en gang og høynet sitt tilbud. Nå kunne altså Wescott, hvis han hadde noe å fare med, oppnå så mye som 3000 dollar til veldedighets- eller andre formål, bare ved å sende Klass noen fotokopier av hvilke som helst dokumenter med ovennevnte måte å skrive dateringen på. Men Wescott svarte aldri på noen av disse tilbudene.

Tidlig i oktober hadde Klass skrevet seks brev til denne Wescott, uten å få svar. Så nå bestemte han seg for å ringe til ham.

I tidlig korrespondanse hadde Wescott skrevet at han ikke hadde funnet noen "klare beviser" for falsknerier, noe som fikk Klass til å be ham om illustrerende eksempler på hva han ville bedømme som "klare beviser for falskneri". Wescott svarte:

"Dersom noen stilte opp og innrømmet falskneri og dessuten kunne vise de metodene han hadde benyttet, da ville det ha vært relativt avgjørende."

Da Klass spurte Wescott, som er 63 år, hvor mange dokumenter av tvilsom autentitet han hadde undersøkt i løpet av sin lange kariere, svarte han: "Et lite antall … en del". Han tilføyde at autentikasjon "er ikke noe jeg vanligvis foretar." Og han la til: "Hillenkoetter-dokumentene er det første tilfellet jeg har vært spurt om å gjøre noe offisielt med. Dette er ikke min spesialitet."

Flere interessante momenter kunne nevnes, men nå over til Klass’ telefonsamtale med Wescott i oktober. Klass stilte ham bl.a. følgende spørsmål: "Dersom MJ-12-dokumentene er autentiske, så ville de indikere den mest ekstraordinære begivenhet i løpet av i hvert fall de siste to årtusener?" Wescott svarte: "A neida, jeg tror ikke jeg ville gå så langt som det." Klass ble overrasket over svaret og pekte på at om dokumentene var ekte ville det innebære at USA satt inne med beviser for utenomjordiske besøk. Wescott svarte:

"De behøvde ikke å være utenomjordiske. De kunne være ultraterrestriale." Da Klass ønsket å få klarlagt denne sistnevnte betegnelsen, svarte Wescott: "Det betyr at de ikke kom fra noe sted utenfor jorden… En annen mulighet er ganske enkelt at det kan finnes flere dimensjoner for vår eksistens enn vi forstår og at det leilighetsvis forekommer interferenser fra den ene til den andre."

På denne bakgrunn er det meget interessant og tankevekkende, som også Klass påpeker, å lese oppslagene om denne saken i de ulike ufo-magasiner, og hvordan de uttrykker seg for å forsøke å få noe ut av denne historien, som ikke bare er tynn, men tilbakevist som en karakteristisk bløff.

Men ikke alle bet på
Det skal i sannhetens navn understrekes at ‘skeptikerne’ ikke var alene om skeptisismen i dette tilfellet. Skandinavisk UFO Information (SUFOI) har i sitt tidsskrift UFO-NYT behandlet saken på en kompetent måte, gjennom tre utførlige artikler i nummer 4/89, 1/90 og 2/90. Her inntas en meget klar skeptisk holdning til dokumentenes ekthet.

Mange av NIBs lesere vil kanskje mene at vi ikke burde ha brukt så mye spalteplass på en sak av så tvilsomt kaliber som denne. Det kunne ha vært nok med en halv side. En slik vurdering er kanskje riktig, men la det være pekt på følgende:

Vi har noen lesere som er meget interesserte i ufoer. Det er det ene. Det andre er at denne saken har fått slike dimensjoner gjennom det globale propaganda apparatet, at den bør settes på plass, og da er det ikke nok med en notis.

Kilder og referanser

• UFO-NYT nr. 4/89, 1/90 og 2/90.
• The Skeptical Inquirer: Vinteren 1987/88 – Vol. 12 – Våren 1988 – Vol. 12 – Sommeren 1988 – Vol. 12 – Våren 1989 – Vol. 13  – Vinteren 1990 – Vol 14
• Skeptics UFO Newsletter, Mars 1990
• Skeptics UFO Newsletter, Mai 1991
• Sökaren nr. 1/1990 og 4/1990
• CENAP-Report nr. 142, 12/1987
• Magonia nr. 28/1988 & 29/1988

Nye opplysninger
Enda et tilintetgjørende slag mot den evnt. ektheten av MJ-12-papirene kom da det ble påvist at stemplet "Top Secret/Eyes Only" var satt med med typer fra et såkalt hjemmetrykkeri, som kan kjøpes over alt. Forøvrig svært likt den typen en viss William Moore bruker til returadressen på sine konvolutter…!

Og hva det ‘styrtede ufoet’ angår:

Går man tilbake til de opplysningene Mac Brazel gav om ‘restene’ kort etter at de ble funnet, synes det ganske klart at objektet har vart et såkalt Rawin-target, båret av en ballong. Det består av en serie med lette paneler av balsatre og metall, samt papir dekket av folie. Hensikten er å reflektere radarenergi, og at målet skal være lett å registrere på radar.

Angående de "mange nye vitnene" som er nevnt i artikkelen:

Hvor befant disse seg i 1950, da bestseller-boken Behind The Flying Saucers av Frank Scully, påsto at en flygende tallerken hadde styrtet nær Aztec, N.M.? Hvorfor var det ingen av dem som da sto frem med deres den gang friske minne, og fortalte Scully at tallerkenen i virkeligheten hadde styrtet på Brazels ranch nær Corona, og ikke Aztec?? Og hvorfor var det et eneste et av de påståtte vitnene som tok kontakt med Colorado-universitetet i 1966, da Condon-undersøkelsen ble annonsert?

-KS

Kilde: NIVFO Bulletin 1990 nr. 4/5 Ref.: Skeptics UFO Newsletter 1990 no. 2