Nær døden opplevelser

af Susan Blackmore

Hvordan er det å dø? Selv om de fleste av oss frykter døden i større eller mindre grad, er det nå stadig flere mennesker som har "kommet tilbake" fra en tilstand nær døden og har fortalt historier som vanligvis går på både hyggelige og sågar morsomme opplevelser ved dødens dør.

For mange med slike opplevelser virker det hele som udiskutable beviser for et liv etter dette, og de dype effektene, opplevelsen etterlater hos dem synes som ytterlige bekreftelser. Som en kontrast er disse opplevelsene for mange vitenskapsfolk kun hallusinasjoner produsert av den døende hjernen og ikke av noen større interesse enn en særlig levende drøm.

Hva er så riktig? Er nær døden-opplevelsene (NDO) forspillet til vårt liv etter døden eller den aller siste opplevelsen vi har før glemselen? Jeg vil argumentere for at ingen av delene er riktig: NDO gir ingen beviser for liv etter dette og vi kan best forstå dem ved å se på neurokjemi, fysiologi og psykologi. Men de er langt mer interessante enn noen drøm. De virker fullstendig reelle og kan forandre folks liv. Enhver tilfredsstillende teori må forstå også dét – og dette leder oss til spørsmål. omkring sinn, selvet og bevissthetens natur.

Opplevelser
Frem mot slutten av siste århundre gjorde den fysiske vitenskapen og den nye teorien om evolusjon store fremskritt. Men mange mennesker følte at vitenskapen var i ferd med å fortrenge de tradisjonelle ideene om ånden og sjelen. Spiritismen begynte å florere og folk strømmet til medier for å få kontakt med sine døde venner og slektninger "på den andre siden". Spiritister påsto og påstår stadig at. de har funnet beviser for overlevelse av døden.

I 1882 ble Society for Psychial Research dannet og seriøs forskning på fenomenene ble satt i gang. Men noe tilfredsstillende bevis for overlevelse mangler stadig, etter over 100 år. (Blackmore 1988.) I 1926 utgav den psykiske forskeren og medlem av Royal Society, Sir William Barrett en liten bok om visjoner på dødsleiet. Den døende så tilsynelatende andre verdener og de til og med så og snakket med de døde. Noen hørte musikk og av og til kunne de tilstedeværende se ånden forlate kroppen.

Med moderne medisinske teknikker har slike visjoner som disse blitt langt mindre vanlige. I de dager døde folk hjemme med liten eller medikasjon, og de var omgitt av familie og venner. I dag dør de fleste på et sykehus og da altfor ofte alene. Paradoksalt er det også forbedret medisin som har ført til en økning av ganske forskjellige rapporter – de om nær døden-opplevelser.

Et nært streif av døden
Gjenoppliving fra stadig mer alvorlige hjerteanfall har ført til beretninger om ekstraordinære opplevelser (selv om dette ikke er den eneste årssaken til NDO). Disse ble i stor utstrekning oversett inntil for ca. 15 år siden, da Raymond Moody (1975), en amerikansk lege, publiserte sin bestselger "Life After Life". Han hadde snakket med mange mennesker som var "kommet tilbake fra de døde". Og han satte sammen en beretning om typiske NDO. I denne idealiserte opplevelsen hører en person seg selv erklære seg død. Så oppstår en høy summende eller syngende lyd og en lang, mørk tunnel. Han kan se sin egen kropp på avstand og følge med i det som skjer. Snart møter han andre, og en "skikkelse av lys" som viser ham et playback av hendelser fra hans liv og hjelper ham med å vurdere det. På noen punkter kommer han til en barriere og forstår at han må dra tilbake. Enda han nå føler både fryd, fred og kjærlighet drar han tilbake til kroppen og livet. Senere forsøker han å fortelle andre om dette, men de forstår ikke, og snart gi r han opp. Men opplevelsen gjør et dypt inntrykk på ham, spesielt hans syn på livet etter dette.

Mange vitenskapsfolk reagerte med mistro. De gikk ut fra at Moody i det minste overdrev, men han fremholdt at ingen hadde vært oppmerksom på opplevelsene tidligere fordi pasientene var redde for å snakke om dem. Men så ble det gjort ytterligere undersøkelser. En cardiolog hadde snakket med mer enn 2.000 mennesker over en periode på nesten 20 år og han påsto at over halvparten av dem kunne berette om opplevelser av Moody-typen (Shoonmaker, 1979). I 1982 viste en gallup at 1 av 7 voksne amerikanere hadde vært døden nær og at ca. 1 av 20 hadde hatt en NDO. Det kunne se ut som om Moody, i det minste i støre trekk, hadde rett. Under mine egne undersøkelser har jeg kommet over en rekke rapporter som denne, som er sendt meg fra en kvinne på Kypros: [ Her følger en kort beretning av det helt typiske slaget som vi ikke tar med her . Red.]

I løpet av noen få år var noen av de grunnleggende spørsmålene blitt besvart. Kenneth Ring (1980) ved Universitetet i Connecticut tok for seg 102 mennesker som hadde vært døden nær og fant at nesten 50% hadde hatt hva han kalte "a core experience". Han delte denne inn i fem stadier: fred, adskillelse fra kroppen, inntreden i mørke (som tilsvarer tunnelen), oppdagelse av lyset og inntreden i lyset. Han fant at de senere stadier ble nådd av færre mennesker, noe som synes å innebære at der er et ordnet sett av opplevelser som venter på å utfolde seg.

Et interessant spørsmål er om NDO kan være kulturspesifikke. Den beskjedne forskning som finnes antyder NDO i andre kulturer har den samme grunnstruktur, selv om religiøs bakgrunn later til å influere på måten den blir oppfattet. Noen få NDO er sågar blitt undersøkt hos barn. Her er det interessant å legge merke til at barn nå for tiden i de fleste tilfellene ser levende venner i stedet for de som er døde. Dette trolig fordi deres lekekamerater svært sjelden dør av sykdommer som skarlagensfeber eller kopper. (Morse et al. 1986).

Kanskje enda mer interessant er det om du må være nesten død for å få en NDO. Svaret er helt klart et nei. Mange svært identiske opplevelser er nedtegnet hos mennesker som har tatt spesielle droger, vært ekstremt trette, eller – av og til -vært, opptatt med sine alminnelige gjøremål.

Jeg må understreke at disse opplevelsene synes fullstendig virkelige – selv mer virkelige (hva det nå måtte bety) enn det daglige liv. Tunnel-opplevelsen ligner ikke det å forestille seg at man farer gjennom en tunnel. Synet fra en posisjon ute av kroppen virker fullstendig realistisk; ikke som en drøm men som om du virkelig befinner deg deroppe og kikker ned. Få mennesker opplever så dype emosjoner og innsikter igjen i løpet av sitt liv. De sier ikke: "Vi har hallusinert", "Jeg innbilte med at jeg fór til himmelen" eller "Kan jeg fortelle deg om en herlig drøm jeg hadde?". Det er mer sannsynlig at de sier: "Jeg har vært ute av kroppen" eller "Jeg så bestemor i himmelen".

Siden ikke alle som kommer døden nær har NDO er det interessant å spørre seg om hva slags mennesker som mest sannsynlig vil oppleve dem. Du behøver i alle fall ikke å være mental ustabil. NDOere skiller seg ikke fra andre i termer som gjelder deres psykologiske sunnhet eller bakgrunn. Og dessuten, NDO synes å produsere dype og positive personlighetsforandringer (Ring 1984). Etter en slik ekstraordinær opplevelse påstår folk at de ikke lenger er motiverte av grådighet og materiell vinning. De er mer opptatt av andre mennesker og deres behov. Enhver teori om NDO må ta hensyn til denne effekten.

Forklaringer på NDO
Astral projeksjon og den neste verden:

Kan det være slik at vi har en amen kropp som er bærer av bevisstheten og som forlater den fysiske kropp ved døden for så å fortsette i en annen verden? Dette er essensen i doktrinen om astral projeksjon. I forskjellige former er den særdeles populær og finnes i en stor del av New Age og okkult litteratur.

En grunn kan være at ut-av-kroppen-opplevelser (OBEs) er ganske vanlige uavhengig av deres rolle i NDO. Undersøkelser har vist at folk overalt, fra 8% på Island til så mye som 50% (i spesielle grupper som f.eks. marijuana-brukere) har hatt OBEer en eller annen gang i deres liv. Under mine egne undersøkelser blant folk i Bristol fant jeg 12%. Typisk var det at disse menneskene hadde hvilt eller ligget da de plutselig følte at de hadde forlatt kroppen, vanligvis ikke lenger enn i to minutter (Blackmore 1984).

"Jeg har ingen innvendinger mot den teorien at disse opplevelsene er hallusinasjoner; Jeg bare protesterer mot de ideen at du kan forkaste dem ved å si "De er bare hallusinasjoner’; Dette forklarer intet; En levedyktig teori ville besvare disse spørsmålene uten å avvise opplevelsene"

En undersøkelse hos mer enn 50 ulike kulturer viste at nesten alle av dem tror på en ånd eller sjel som kan forlate kroppen. (Sheils 1978.) Så både OBE og tro på en annen kropp er vanlige. Men hva betyr så dette? Er det slik at vi ikke kan få oss selv til å tro at vi ikke er annet enn et dødelig legeme og at døden er slutten? Eller finnes det virkelig en annen kropp?

Du vil kanskje mene at en slik teori ikke har noen plass innen vitenskapen og burde ignoreres. Jeg er uenig. De eneste ideene vitenskapen ikke kan gjøre noe ved er de rent metafysiske – ideer som ikke har noen målbare konsekvenser og ingen testbare forutsigelser. Men dersom en teori gir forutsigelser, uansett hvor bisarre, da kan den testes.

Teorien om astral projeksjon er i det minste på enkelte punkter, testbar. Ved de tidligste eksperimentene påsto mediene at de var i stand til å projisere sine astrallegerner til fjerne rom og se hva som foregikk. De hevdet at de ikke var i stand til å kjenne smaken på bitre aloer på deres reelle tunge men gjorde straks en grimase i avsky når substansen ble lagt på den (usynlige) astrale tungen. Dessverre ble disse forsøkene ikke tilfredsstillende kontrollert. (Blackmore 1982.)

Ved andre eksperimenter ble døende personer veid som et forsøk på å registrere det astrale legemet idet dette forsvant. Tidlig i dette århundret mente man å ha påvist et vekttap på ca. 28 gram men etter hvert som apparaturen ble mer følsom ble det klart at dette ikke kunne være noen reell effekt. Senere eksperimenter har benyttet sofistikerte detektorer for ultrafiolett og infrarødt lys, magnetiske fluktuasjoner eller feltstyrke, temperaturer eller vekt for å forsøke å fange astrallegemet hos noen som hadde en ut-av-kroppen-opplevelse. Det har sågar vært benyttet dyr og menneskelige "detektorer", men ingen har hittil lyktes med å registrere noe troverdig (Morris et al. 1978).

Hvis noe virkelig forlater kroppen under OBE da må man forvente det å være i stand til å se på avstand, med andre ord å ha utenomsanselig oppfattelse (ESP). Det har vært gjort atskillige forsøk med skjulte gjenstander. En suksess var Tarts subjekt, som lå på en seng med et femsifret tall plassert på en hylle over den (Tart 1968). I løpet av natten hadde hun en OBE og kunne korrekt rapportere tallet. Men kritikere argumenterte med at hun kunne ha kikket. Bortsett fra dette tenderer eksperimentene, som så ofte ellers innen parapsykologi, til å gi tvetydige resultater og ingen klare tegn på ESP.

Så denne teorien har vært testet men later til å ha slått feil. Om det virkelig fantes astrale legemer ville jeg forvente at vi hadde funnet ut et eller annet om dem nå; annet enn hvor vanskelig det er å oppspore dem!

I tillegg finnes det en rekke teoretiske innvendinger mot ideen om astrallegemer. Hvis du forestiller deg at en person har reist til en annen verden, kanskje gjennom en eller annen "virkelig" tunnel, da må du også spørre hva slags relasjoner der er mellom denne verden og den andre. Hvis den andre verden er en forlengelse av den fysiske, da må den også være observerbar og målbar. Den astrale kroppen, den astrale verden og tunnelen burde på en eller annen måte la seg påvise og vi burde være i stand til å si nøyaktig hvor tunnelen fører hen. Det faktum at vi ikke kan får mange til å si at den astrale verden ligger "på et annet plan", "på et høyere vibrasjonsnivå" og den slags. Men hvis du ikke er i stand til å spesifisere akkurat hva dette betyr er ideene fullstendig tomme, selv om de kan lyde tiltrekkende. Selvsagt kan vi ikke bevise at astrallegemer ikke finnes, men jeg tror at de ikke gjør det og at denne teorien ikke er noen brukbar vei til å forstå OBE.

Fødselen og NDO
En annen populær teori gjør døden analog med det å bli født:

at ut-av-kroppen-opplevelser er akkurat dét – gjenopplevelsen av det øyeblikket da du frigjør deg fra din mors kropp. Tunnelen er da fødselskanalen og det hvite lyset er lyset fra den verden du blir født inn i. Selv skikkelsen av lys kan "forklares" som en av hjelperne ved fødselen.

Denne teorien ble foreslått av Stanislav Grof og Joan Halifax (1977) og popularisert av astronomen Carl Sagan (1979). Men den er ganske inadekvat som forklaring på NDO. Den nyfødte ville ikke se noe slikt som en tunnel under fødselen. Fødselskanalen blir strukket og sammenpresset og babyen blir vanligvis tvunget gjennom den med toppen i av hodet først, ikke med øynene pekende fremover. Øynene vil også være lukket uansett. Den har heller ikke de fornødne mentale evner til å registrere folk rundt seg, og disse kapasitetene forandres så mye i løpet av oppveksten at voksne ikke kan rekonstruere hvordan det var åvære et spedbarn.

"Hypnotiske regresjoner til tidligere liv"

er en annen populær påstand. Faktum er at mye forskning viser at folk som har vært hypnotisk regressert gir inntrykk av å opptre som en baby eller et barn, men det er heller ikke noe mer enn inntrykk. For eksempel så lager de ikke tegninger slik som en virkelig femåring ville gjøre, men slik en voksen forestiller seg at barn gjør det. Deres vokabular er for stort og generelt vil de overvurdere evnene til et barn i enhver gitt alder. Der finnes ingen beviser for (selv om ideen virker fornuftig) at de virkelig går tilbake i tid.

Det viktigste spørsmålet er naturligvis om denne teorien kunne la seg teste, og i en viss grad kan den det. For eksempel, den forutsier at individer født ved keisersnitt ikke skulle ha den samme tunnel-opplevelsen og OBE. Jeg ledet en undersøkelse av folk født ved keisersnitt og normalt fødte (henholdsvis 190 og 36). Nesten nøyaktig den samme prosentdel av begge gruppene hadde hatt tunnel-opplevelser (36%) og OBE (29%). Jeg har ikke gjort noen tilsvarende undersøkelse av folk med NDO, men dette ville sørge for ytterligere beviser (Blackmore 1982b).

Som svar på disse resultatene har enkelte argumentert med at det ikke er den enkeltes egen fødsel som blir gjenopplevd, men ideen om fødselen generelt. Men dette reduserer teorien til komplett intetsigenhet.

Bare hallusinasjoner:

Kanskje burde vi gi opp det hele og konkludere med at alle opplevelsene bare er "innbilling" eller "intet annet enn hallusinasjoner". Likevel – dette er den svakeste teorien av dem alle. Opplevelsene må, i en eller annen forstand, være hallusinasjoner, men dette er i seg selv ikke noen forklaring.Vi må spørre om grunnen til at de er denne typen av hallusinasjoner? Hvorfor tunneler?

Noen mener at tunnelen symbolsk representerer porten til en annen verden. Men, hvorfor alltid en tunnel og ikke – la oss si en portal eller en dør, eller sågar den store elven Styx? Hvorfor lyset ved enden av tunnelen? Og hvorfor alltid over kroppen, ikke under?

Jeg har ingen innvendinger mot teorien om at opplevelsene er hallusinasjoner. Jeg protesterer bare mot den ideen at du kan forklare dem ved å si: "De er bare hallusinasjoner." Det forklarer ingenting. En levedyktig teori ville svare på disse spørsmålene uten ågi avkall på opplevelsene. Det er hva jeg skal forsøke å vise, selv om det hare er i en tentativ form.

Tunnelens psykologi:

Tunneler opptrer ikke bare ved NDO. De oppleves også ved epilepsi og migrene, når man faller i søvn, mediterer, eller bare hviler, ved trykk- mot øyeeplene og ved bruk av visse droger, som LSD, psilocybin og meskalin. Jeg har opplevet dem mange ganger selv. Det er som om verden blir en susende durende tunnel som du flyr gjennom mot et klart lys ved enden. Også mange av leserne hat- sikkert også vært der, for undersøkelser viser at omtrent en trediedel av folket har, slik som denne skrekkslagne mannen på 28 som nettopp hadde fått anestesi for en omskjæring.

 – Jeg syntes å bli halt med lysets fart i en rettlinjet tunnel ut i rommet (ingen flytende opplevelse) men som en rakett i voldsom fart. Det virket som om jeg hadde forlatt kroppen.

I 1930-årene noterte Hans Kluver ved Chicago-universitetet fire typer av konstanter under hallusinasjoner: tunnelen, spiralen, gitteret og spindelvevet. Deres opprinnelse ligger trolig i strukturen av den visuelle hjernebarken, den del av hjernen som sørger for visuell informasjon. Forestill deg at den ytre verden er plottet inn på baksiden av øyet (på retina), og så igjen på cortex (hjernebarken – red.). Matematikken hos denne plottingen er ganske kjent (i det minste med rimelig omtrentlighet).

Jack Cowan, en nevrolog ved Chicago-universitetet, har brukt denne kartleggingen til forklaring på tunnelen (Cowan 1982). Hjerneaktivitet er normalt holdt stabil ved at enkelte celler hemmer andre. Reduksjon i denne hemmingsaktiviteten produserer for mye aktivitet i hjernen. Dette kan inntreffe nær døden (på grunn av mangel på oksygen) eller ved droger som LSD, som interfererer med hemningsprosessen. Cowan bruker en analogi med væskemekanikk som argument for at dishibitisjon (redusert hemningsprosess) vil indusere striper av aktivitet som beveger seg langs cortex. Ved å benytte plottingen kan man lett vise at stripene i cortex ville opptre som konsentriske ringer eller spiraler i den visuelle verden. Med andre ord, hvis du har striper i cortex vil du synes å se et tunnellignende mønster av spiraler eller ringer.

Denne teorien er viktig når det gjelder å vise hvordan strukturene hos hjernen kunne produsere de samme hallusinasjonene for alle og enhver. Likevel stilte jeg meg tvilende til ideen om disse bevegelige stripene, og heller ikke kan Cowans teori forklare lyset i sentrum. Dermed forsøkte Tom Troscianko og jeg, ved universitetet i Bristol, å utvikle en enklere teori (Blackmore og Troscianko 1989). Den mest opplagte ting ved beskrivelsen av cortex er at der finnes en hel del celler som representerer sentrum for det visuelle felt, men meget få for kantene. Dette innehærer at du kan se små gjenstander svært klart i sentrum, men ikke dersom de befinner seg ute mot kantene. Vi tok utgangspunkt i dette enkle faktum og benyttet en computer for å simulere hva som ville skje når man gradvis øket den elektriske støyen i den visuelle cortex.

Computorprogrammet starter med tynt spredte prikker av lys, plottet på samme måten som cortex, med flere innover mot midten og svært få ved periferien. Antall prikker økes så gradvis på samme måten som den tiltakende støyen. Nå ser man at sentrum begynner å ligne en hvit boble, mens ytterkantene gradvis får flere og flere prikker. Og slik ekspanderer det inntil evt. hele feltet (screen) er fylt med lys. Det hele fremtrer akkurat som en mørk tunnel med et hvitt lys ved enden. Og dette lyset vokser seg større og større (eller nærmere og nærmere) til det fyller hele feltet (fig. l).

Om det virker merkelig at et slikt enkelt bilde kan gi inntrykk av at du beveger deg, tenk da over to ting. For det første, det erkjent at tilfeldige bevegelser i periferien av det visuelle felt mer sannsynlig vil bli oppfattet av hjernen som utvendige enn innvendige bevegelser (Georgeson og Harris 1978). For det andre, hjernen trekker slutninger om våre egne bevegelser i stor utstrekning ut fra hva vi ser. Derfor, når den blir presentert, for en tilsynelatende økende mengde av blafrende hvite lys vil hjernen lett oppfatte det som om det er du selv som .beveger deg fremover gjennom en tunnel.

Teorien gir også en forutsigelse om NDO hos blinde. Dersom de er blinde som følge av problemer ved øyet men har en normal cortex, så skulle også de se tunneler. Men om blindheten stammer fra feil eller skade på cortex, ville de ikke. Dette er noe som står igjen å teste.

Ifølge denne type teorier finnes det naturligvis ingen tunnel. Men likevel er der en virkelig fysisk årsak til tunnel-opplevelsen. Og det er støy i den visuelle cortex. På denne måten kan vi forklare opprinnelsen til tunnelen uten å avvise opplevelsene og uten å måtte trekke inn andre legemer eller verdener.

Ut-av-kroppen-opplevelser:

På samme måte som ved tunneler er heller ikke OBE begrenset til NDO. Også de kan inntre når du hviler og faller i søvn, under, meditasjon, ved epilepsi og migrene. De kan også, i det minste hos noen, fremkalles med vilje. Jeg har vært interessert i OBE siden jeg hadde en lang og dramatisk opplevelse selv (Blackmore 1982a).

Det er viktig å huske at disse opplevelsene synes fullstendig reelle. Folk beskriver dem ikke som drømmer eller fantasier men som noe som virkelig har inntruffet. Dette kan jeg tenke med er grunnen til at de søker forklaringer i termer som andre legemer eller verdener.

Nå har vi sett hvor dårlig teoriene om astral projeksjon og fødsel stemmer med OBE. Det vi trenger er en teori som ikke omfatter noen uregistrerbare vesener eller andre verdener, men som forklarer hvorfor opplevelsen skjer og hvordan de synes så realistiske.

Jeg vil begynne med å spørre hvorfor noe som helst synes realistisk. Du vil kanskje mene at dette er opplagt, for når alt kommer til alt så er jo de tingene vi ser der ute reelle, er de ikke? Vel, på en måte så er det ikke det. Som oppfattende skapninger er alt vi vet det som våre sanser forteller oss. Og de forteller oss hva som er "der ute" ved å konstruere modeller av verden med oss selv inne i den. Den totale verden "der ute" og våre egne legemer er i virkeligheten konstruksjoner av våre sanser. Likevel er vi sikre på, hele tiden, at denne konstruksjonen – denne "modellen av virkeligheten" om du vil – er "virkelig" mens de andre flytende tankene vi har er uvirkelige. Vi kaller resten av dem for dagdrømmer, innbilninger, fantasier osv. Vår hjerne har ingen problemer med å skille "virkelighet" fra "innbilling". Men denne distinksjonen er ikke gitt. Det er en som hjernen må gjøre for seg selv ved å avgjøre hvilke av sine egne modeller som representerer verden "der ute". Jeg antar at den gjør dette ved å sammenligne alle modellene den har til enhver tid og så velge den mest stabile som "virkelighet".

Dette vil normalt fungerer meget bra. Modellen skapt av sansene er den beste og mest stabile systemet har.

"Ifølge denne teorien finnes det selvsagt ikke noen virkelig tunnel; Likevel er der en virkelig fysisk årsak til tunnel-opplevelsen; det er støy i den visuelle cortex!"

Det er åpenbart "virkelighet", mens det bildet av baren jeg har tenkt å gå til senere er ustabilt og kort. Valget er lett. Til sammenligning, når du er i ferd med å sovne, svært skremt, eller døden nær, vil sansemodellen være forvirret og ustabil. Hvis du er under sterkt stress eller lider av oksygenmangel, da vil ikke valget være så lett. Alle modellene vil være ustabile.

Så hva vil hende nå’! Kanskje vil den modellen som er skapt av støy i cortex være den mest stabile og derfor – ifølge min antakelse – vil denne synes mest virkelig. Fantasier og innbilninger kan bli mer stabile enn den sensoriske modellen, og på den måten synes reelle. Systemet vil ha mistet input-kontroll.

Hva burde så et sensibelt biologisk system gjøre for å gå tilbake til det normale? Jeg vil anta at det kunne forsøke å spørre seg selv som det er – "Hvor er jeg? Hva foregår?" Selv en person under sterkt stress vil ha litt hukommelse igjen. Man kan huske ulykken, eller vite at man er på et hospital for operasjon, eller erindre smerten fra et hjerteattakk. Dermed vil man forsøke å rekonstruere hva som skjer, ut fra det lille man kan huske.

Nå vet vi noe meget interessant om minne-modeller. Ofte er de konstruert i fugle-perspektiv. Det vil si at de begivenheter eller scener det er tale om blir oppfattet som betraktet ovenfra. Om du synes dette lyder merkelig, så forsøk å huske siste gang du gikk til en pub eller langs stranden. Hvilken posisjon ser "du" fra i denne rekonstruerte scenen? Om du ser ovenfra vil du skjønne hva jeg mener.

Min forklaring på OBE er dermed klar. En minne-modeller i fugleperspektiv har tatt over fra den sensoriske modellen. Den synes perfekt virkelig fordi det er den beste modellen som systemet har på dette tidspunktet. Det synes virkelig nettopp av den samme grunn som at hva som helst noen gang synes virkelig.

Denne teorien om OBE fører til mange testbare forutsigelser, f.eks. at folk som vanligvis benytter fugleperspektiv skulle mest sannsynlig ha OBE. Både Harvey Irwin (1986), en australsk psykolog, og jeg (Blackmore 1987) har funnet at folk som drømmer som om de var tilskuere har flere OBE, selv om det ikke later til å være noen forskjell i bruken av utsynspunkter i våken tilstand. Jeg har også funnet at folk som lettere kan skifte synsposisjoner under sine innbilninger også mer sannsynlig vil rapportere OBE.

Denne modellen sier altså at OBE-verdenen bare er en "minne-modell". Den skulle bare kunne matche den reelle verden i den grad en person kjenner til noe eller kan trekke slutninger om det fra tilgjengelig informasjon. Dette representerer en, stor utfordring for forskningen. på NDO. Noen forskere påstår at folk nær døden faktisk kan se ting som de umulig kan ha kjent til. For eksempel så har den amerikanske cardiologen Michael Sabom (1982) påstått at pasienter rapporterte den nøyaktige oppførselen hos nåler på måleapparatur mens de hadde øynene lukket og tilsynelatende var bevisstløse. Videre sammenlignet han disse beskrivelsene med de fra personer som innbilte seg at de ble gjenopplivet og fant at de virkelige pasientene gav langt flere og mer nøyaktige beskrivelser.

Men det er problemer med denne sammenligningen. De menneskene som virkelig ble gjenopplivet kunne muligens føle noen av de manipulasjonene som ble gjort på dem og høre hva som foregikk. Hørselen er den siste sansen som går tapt. Som du vil legge merke til dersom du lytter på radio-hørespill eller nyheter, kan du forestille deg et meget klart visuelt bilde når du bare kan høre noe. Så den døende personen kunne bygge opp et ganske akkurat bilde på denne måten. Selvsagt kan ikke hørselen gjøre deg i stand til å se hvordan visere beveger seg, så hvis Sabom har rett tar jeg feil. Vi kan bare avvente ytterligere undersøkelser får å finne ut av det.

Tilbakeblikk på livet:

Opplevelsen av å se glimt fra ditt liv passere i revy er ikke så mystisk som det ser ut til å begynne med. Det har lenge vært kjent at stimulering av celler i tinninglappen i hjernen kan produsere raske opplevelser som fortoner seg som oppfrisking av minnet. Også temporal-lapp-epilepsi kan produsere lignende opplevelser. og slike anfall kan omfatte andre strukturer i hjernen, som f.eks. amygdala og hippocampus, som også er assosiert med minnet.

Forestill deg at støyen i den døende hjernen stimulerer slike celler. Hukommelsen vil tilta, og – ifølge mine hypoteser – hvis de er den mest stabile modell som systemet har i øyeblikket vil de fortone seg reelle. For den døende personen kan de gjeme være mer stabile enn den forvirrende og støyende sensoriske modellen.

Forbindelsen mellom temporal-lapp-epilepsi og NDO har dannet grunnlaget for en gjennomgripende neurobiologisk modell av NDO – (Saavedra-Aguilar og Gomez-Jeria 1989). De foreslår at stresset i hjernen under en ndo-episode konsekvent fører til utskillelse av neuropeptider og neurotransmittere (spesiell de endogene endorfinene). Disse vil så stimulere det limbiske systemet og andre tilknyttede områder. Dessuten kunne effekten av endorfinene være forklaringen på de oppstemte og andre positive emosjonelle tilstandene som så ofte er forbundet med NDO.

Morse skaffet beviser for at enkelte barn under oksygenmangel og behandlet med opiater ikke hadde ndo-lignende hallusinasjoner, og han og hans kolleger (Morse & al. 1986) hadde utviklet en teori basert på rollen til neurotransmitteren serotonin, snarere enn endorfiner. Forskning på neurokjemien hos NDO har nylig begynt og burde førsyne oss med langt mer detaljert forståelse av fenomenet med livet som passerer i revy.

Men selvsagt er det mer ved denne livsoversikten enn bare minne. Personen føler det som om han eller hun vurderer disse begivenhetene i livet og blir vist meningen med dem. Men heller ikke dette er så merkelig, tror jeg. Når sansenes normale verden er borte og minnene synes reelle, vil vårt perspektiv på livet forandres. Vi kan ikke lenger være så bundet til våre planer, håp, ambisjoner og frykt. Disse blekner og blir uviktige, mens det forgagne våkner til live igjen. Vi kan bare akseptere det som det er og der er ingen andre til å vurdere det enn vi selv. Dette tror jeg er grunnen til at mange NDOere sier at de møtte deres passerte liv med akseptering og sinnslikevekt.

"Vi vet noe meget interessant om minne-modeller; de er ofte konstruerte i et fugleperspektiv – Dermed må forklaringen på OBE være klar: En minne-modell i fugleperspektiv har tatt overfor den sensoriske modellen"

Andre verdener:

Nå kommer vi til det som kan fortone seg som den mest ekstraordinære del av NDO; verdenene bak tunnelen og OBE. Men jeg tror at du nå vil se at de ikke er så ekstra-ordinære når det kommer til stykket. I denne tilstanden er den ytre verden ikke lenger reell, men de indre er det. Alt som vi måtte kunne forestille oss klart nok vil fortone seg virkelig. Og hva vil vi forestille oss når vi vet at vi er døende? Jeg er sikker på at for mange mennesker vil det være den verden de forventer eller håper på å se. Oppmerksomheten rettes mot mennesker de har kjent og som har gått bort før dem, eller den verden de håper å gå inn i som den neste. Og på samme måten som de andre forestillingene vi har vurdert vil også disse virke perfekt reelle.

Til slutt har vi de aspektene ved NDO som er uutsigelige – det kan ikke settes ord på dem. Jeg haren mistanke om at dette skyldes at enkelte nå tar et skritt til, et skritt inn i det å ikke være. (Det å være ingen.) Jeg skal forsøke, å forklare dette ved å stille et annet spørsmål. Hva er bevissthet? Hvis du sier det er en ting, en annen kropp, en substans, så vil du bare møte de samme vanskeligheter vi møtte ved OBE. Jeg foretrekker å si at bevissthet er akkurat hva det later til å være, en mental modell. Med andre ord, alle mentale modeller i en hvilken som helst persons sinn er bevisste, men bare én modell er en modell av "meg". Dette er den jeg tenker på som meg selv og til hvilken jeg relaterer alt annet. Den gir mitt liv en kjerne. Den tillater meg å tenke at jeg er en person, noe som hele tiden lever. Den tillater meg å ignorere det faktum at "jeg" forandrer meg fra øyeblikk til øyeblikk og sågar forsvinner hver natt under søvn.

Nå når hjernen kommer kloss opp til døden vil denne modellen av meg selv falle fra hverandre rett og slett. Nå er det ikke lenger noe selv. Det er en fremmed og dramatisk opplevelse. For der er ikke lenger noen opplever – men likevel er det opplevelse.

Det er klart at denne tilstanden er vanskelig å beskrive, for dette "du" som prøver å beskrive den kan ikke forestille seg det ikke å være. Likevel vil, denne dype opplevelsen etterlate spor. Selvet synes aldri å bli det samme igjen.

Etter-effektene:

Jeg tror at vi nå kan se hvorfor en essensielt psykologisk hendelse kan endre folks liv så mye. Opplevelsen har skaket deres vanlige (og feilaktige) syn på sammenhengen mellom dem selv og verden. Vi antar alle litt for lett at vi er en slags hårdnakkede skapninger inne i en forgjengelig kropp.-Men som Buddha lærte så må vi gjennomskue denne illusjonen. Verden er bare en konstruksjon av et informasjonsprosess-system, og det er selvet også. Jeg tror at NDO gir folk et gløtt inn til deres eget sinns natur, som er vanskelig å få på noen annen måte. Droger kan for en stund avstedkomme det samme. Mystiske opplevelser kan gjøre det hos spesielle mennesker, og årelang praktisering av meditasjon kan. Men NDO kan ut av løse luften rammen noen og vise dem hva de før ikke visste: at deres kropp er nettopp det – et stykke kjøtt – at de ikke er så betydningsfulle når det kommer til stykket. Og det er en meget frigjørende og belysende opplevelse.

Og etter hvert? Dersom inin analyse av NDO er riktig kan vi ekstrapolere til det neste trinn. Mangel på oksygen produserer tørst en øket aktivitet gjennom disinhibitisjon (svekket hemning.), men kanskje så stanser det hele. Siden det er denne aktivitelen som produserer de mentale modellene, de som gir grunnlag for bevisstheten, vil alt dette opphøre. Der vil ikke lenger være noen opplevelse, noe selv, slik at det – så langt mitt konstruerte selv er involvert – er slutten.

Altså – er NDO inn- eller ut av kroppen? Jeg ville si ingen av delene. For verken opplevelser eller selv’er har noen lokalisasjon. Det er til slutt døden som oppløser den illusjonen at vi er et solid selv inne i en kropp.

Note
I november 1990 besøkte jeg Nederland for å holde to foredrag. Det første, om parapsykologi, var en del av en serie organisert av Studium Generale ved universitetet i Utrecht og bar tittelen "Science Confronts the Paranormal". Det andre var ved Skepsis’ konferanse. Skepsis er den meget aktive nederlandske skeptiker-organisasjonen kalt Stichting Skepsis, som betyr "skeptical foundation". Formann er Cornelis de Jager, professor emeritus i astronomi. Skepsis ble opprettet i 1987 og tilgir tidsskriftet Skepter. Stichting Skepsis utgir også konferansereferater og monografier på emner som reinkarnasjon, spiritisme og homeopati. Siden dens formål er folkeopplysning mottok Skepsis et startbidrag fra staten, men er nå selvfinansiert, takket være mange generøse donasjoner. Dette er det foredraget jeg holdt ved organisasjonens 1990-konferanse under temaet -"Tro på det paranormale".

Referanser

• Barrett, W. 1926. Death-bed Visions. London: Methuen.
• Blackmore, S. J. 1982a. Beyond the Body. London: Heinemann.
• — 1982b. Birth and the OBE: An unhelpful analogy. Journal of the American Society for Psychical Research, 77:229-238.
• — 1984. A postal survey of OBEs and other experiences. Journal of the Society for Psychical Research, 52:225-244.
• — 1987. Where am I? Perspectives in imagery and the out-of-body experience. Journal of Mental Imagery, 11:53-66.
• — 1988. Do we need a new psychical research? Journal of the Society for Psychical Research, 55:49-59.
• Blackmore, S. J., and T. S. Troscianko. 1989. The physiology of the tunnel. Journal of Near-Death Studies, 8:15-28.
• Cowan, J. D. 1982. Spontaneous symmetry breaking in large-scale nervous activity. International Journal of Quantum Chemistry, 22:1059-1082.
• Georgeson, M. A., and M. A. Harris. 1978. Apparent foveo-fugal drift of counterphase gratings. Perception, 7:527-536.
• Grof, S., and J. Halifax. 1977. The Human Encounter with Death. London: Souvenir Press.
• Irwin, H. J. 1986. Perceptual perspectives of visual imagery in OBEs, dreams and reminiscence. Journal of the Society for Psychical Research, 53:210-217.
• Moody, R. 1975. Life After Life. Covinda, Ga.: Mockingbird.
• Morris, R. L., S. B. Harary, J. Janis, J. Hartwell, and W. G. Roll. 1978. Studies of communication during out-of-body experiences. Journal of the Society for Psychical Research, 72:1-22.
• Morse, J., P. Castillo, D. Venecia, J. Milstein, and D. C. Tyler. 1986. Childhood neardeath experiences. American Journal of Diseases of Children, 140:1110-1114.
• Morse, J., D. Venecia, and J. Milstein. 1989. Near-death experiences: A neurophysiological explanatory model. Journal of Near-Death Studies, 8:45-53.
• Ring, K. 1980. Life at Death. New York: Coward, McCann & Geoghegan.
• — 1986. Heading Toward Omega. New York: Morrow.
• Saavedra-Aguilar, J. C., and J. S. Gomez-Jeria. 1989. Journal of Near-Death Studies, 7:205-222.
• Sabom, M. 1982. Recollections of Death. New York: Harper & Row.
• Sagan, C. 1979. Broca’s Brain. New York: Random House.
• Schoonmaker, F. 1979. Denver cardiologist discloses findings after 18 years of neardeath research. Anabiosis, 1:1-2.
• Sheils, D. 1978. A cross-cultural study of beliefs in out-of-the-body experiences. Journal of the Society for Psychical Research, 49:697-741.
• Tart, C. T. 1978. A psychophysiological study of out-of-the-body experiences in a selected subject. Journal of the Society for Psychical Research, 62:3-27.

Kilde:
NIVFO-bulletin 1993 nr. 1