Et skeptisk manifest

af Michael Shermer

Betydningen av og grensene for skeptisisme Den rasjonelle skeptiker Vitenskapen og den rasjonelle skeptiker Sinnets verktøy Bibliografi

På åpningssiden av den fortreffelige lille boken To Know a Fly , gjør Vincent Dethier denne humoristiske observasjonen av hvordan barn vokser opp til å bli vitenskapsfolk: "Selv om små barn har tabuer mot å tråkke på maur fordi det sies at dette fremkaller regn, har det visst aldri vært noen tabu mot å plukke vingene av fluer. De fleste barn vokser seg fra dette. De som ikke gjør det vil enten ende dårlig opp eller bli biologer (1992, s. 2).

Det samme kunne sies om skeptisismen. I sine tidlige år er barn kunnskapsnarkomane, spør om alt de ser, men tilkjennegir lite skeptisisme. De fleste lærer aldri å skille mellom nysgjerrighet og troverdighet. De som gjør det vil enten komme dårlig ut eller bli skeptikere.

James Randi er en av disse. Det er også grunnleggerne og medlemmene av Committee for the Scientific Investigation of Claims of the Paranormal (CSICOP), forgjengeren til the Skeptics Society og hvis tidsskrift, Skeptical Inquirer , har satt standarden for hvordan denne og andre slike publikasjoner må anstrenge seg i skeptisismens interesse. Men hva vil det si å være skeptiker? Ordet er beheftet med visse problemer. Det har forskjellige betydninger for ulike mennesker.

Betydningen av og grensene for skeptisisme

Skeptisisme har en lang historisk tradisjon helt. tilbake til de gamle grekere. Den fornemste historikeren på området Richard Popkin, forteller oss: "Akademisk skeptisisme, kalt så fordi den ble formulert, i det Platonske Akademi i det tredje århundre f.Kr., utviklet seg fra den Sokratiske observasjon: ‘Alt jeg vet er at jeg intet vet’". To av de populære betydningene hos mange mennesker i dag er at en skeptiker ikke tror noe, eller er avvisende til spesielle oppfatninger. Det er gode grunner til den første oppfatningen. The Oxford English Dictionary (OED) gir denne alminnelige betydningen av ordet skeptiker;

"En som i likhet med Pyrrho og hans tilhengere i gresk antikk tviler på muligheten av virkelig kunnskap av noe slag; en som mener at det ikke finnes adekvate grunner for å være sikker på sannheten av noen som helst påstand."

Siden dette standpunktet er sterilt, uproduktivt og støttet av praktisk talt ingen (bortsett fra noen forvirrede solipsister som betviler selv deres egen eksistens), er det ikke rart at såvidt mange finner skeptisismen forvirrende. En mer produktiv betydning av ordet skeptiker er den andre bruken gitt av OED:

"En som tviler på gyldigheten av hva som påstås å være kunnskap innen enkelte spesielle forskningsfag; en som inntar en tvilende attityde med henvisning til enkelte spesielle spørsmål eller uttalelser."

Historien til ordene skeptiker og skeptisisme er interessant og ofte underholdende. I 1672 f.eks., nedtegnet Philosophical Transactions VII denne beslutningen: "Her griper han muligheten til å undersøke Pyrrhonisme eller skeptisisme, innført av en sekt av menn som snakker annerledes enn de tenker." Påstanden er sann. De mest ivrige skeptikere trives med sin skeptisisme så lenge den ikke kolliderer med deres mest avholdte tro. Da forsvinner skepsisen ut av vinduet. Nylig ble jeg oppringt av en mann som presenterte seg som skeptiker og ønsket å støtte organisasjonen. Han var enig i vår skeptisisme vedrørende allting unntatt vitaminenes evne til å gjenopprette helsen og holde sykdom unna. Han håpet at vi ikke ville holde noen foredrag eller utgi skrifter på dette området, som, forklarte han, nå var vitenskapelig bevist som effektivt. "Ditt felt ville ikke være vitaminterapi eller hva?" spurte jeg. "Det kan du stole på at det er," svarte han.

Det er lett, til og med morsomt, å utfordre andres tro når vi er selvgode i vår egen overbevisning. Men når vår egen blir utfordret skal det adskillig med selvkontroll til for å lytte med et uhildet øre. Men det er et dypere lag i ekte skeptisisme. Bragt til det ekstreme kan posisjonen i seg selv ikke holde. OED gir oss dette litterære eksemplet (Tucker Lt. Nat. II) fra 1674: "Det er et anstrøk av positivitet i all skeptisisme, en ureservert tillit til styrken i de argumentene som er antatt å kullskaste alle menneskenes kunnskaper." Skeptisisme er i seg selv en positiv påstand om kunnskap, og kan derfor ikke holde når den blir vendt mot seg selv. Hvis du er skeptisk overfor allting, så må du også være skeptisk overfor din egen skeptisisme. Skeptisisme alene vil ikke avstedkomme fremgang. Det er ikke nok bare ganske enkelt å tilbakevise det irrasjonelle. Skeptisisme må følges opp med noe rasjonelt, eller noe der produserer fremgang. Som den østerrikske økonomen Ludwig von Mises advarte antikommunistene mot at de ikke presenterte noe rasjonelt alternativ til det systemet de var så skeptiske til (1956, p. 112):

En anti-ett-eller-annet-bevegelse er en rent negativ attityde. Den har ingen som helst mulighet, til å gi suksess. Dens vidløftige og heftige utfall reklamerer så å si for det programmet de angriper. Folk må kjempe for noe de ønsker å oppnå, ikke bare blindt avvise det onde, hvor ille dette enn måtte være.

Carl Sagan kom med en lignende advarsel til de profesjonelle skeptikerne på CSICOPs årsmøte i 1987: "Du kan havne i en vanetenking der du finner glede ved å harsellere over alle disse andre menneskene som ikke ser tingene like klart som du gjør. Vi må vokte oss vel for dette" (in Basil, 1988, p. 366)

Den rasjonelle skeptiker

Den andre populære oppfatningen, den at skeptikerne er sneversynte overfor visse trosretninger, beror på en misoppfatning av skeptisisme og vitenskap. Skeptikere og vitenskapsfolk er ikke nødvendigvis "sneversynt avvisende" (selv om de kan være det fordi de er mennesker).

De kan ha vært åpensinnede til en tro, men da bevisene viste seg ikke å støtte denne troen avviste de den. Det er allerede nok av legitime mysterier i universet hvor bevisene sikrer vitenskapsfolk nok av for til deres forskning. Så det er ikke alltid praktisk å bruke tid på å vurdere "usette" eller "skjulte" mysterier. Når ikke-skeptikeren sier: "Du er lukket overfor de ukjente kreftene i universet," svarer skeptikeren: "Vi forsøker fremdeles å forstå de kjente kreftene i universet."

Dette er grunnen til at det kan være nyttig å modifisere ordet skeptisk til rasjonell. Igjen er det konstruktivt å undersøke historien til og bruken av dette uttrykket som er så alminnelig brukt. Rasjonell betyr; "Ha evnen til å vurdere; begavet med fornuft" ( OED , s. 2420). Og fornuft som "en konstatering av visse fakta brukt som et argument for å justere eller tilbakevise enkelte saker, bevise eller motbevise visse påstander, ideer eller tro" (s. 2431). Det kan virke noe pedantisk å grave seg ned i ordboken og trekke ut gammel ordbruk og historier. Men det er konstruktivt å kjenne til hvordan et ord var ment å skulle brukes og hva det er kommet til å bety. Det er ofte ikke det samme, og som oftest har de flere bruksmåter slik at når folk kommuniserer snakker de stadig på tvers av hensikten. En persons skepsis kan være en annens godtroenhet. Og hvem tror ikke at de selv er rasjonelle når det gjelder deres egen tro og ideologier?

Det er også viktig å huske at ordbøker ikke gir definisjoner. De gir bruksmåter. For at en tilhører skal forstå en taler, eller for at en leser skal kunne følge en forfatter, må viktige ord defineres med semantisk presisjon hvis kommunikasjonen skal bli suksessfull. Hva jeg mener med skeptisk er det andre utsagnet ovenfor: "En som betviler gyldigheten av det som påstås å være kunnskap innen enkelte spesielle forskningsfag." Og med rasjonell: "En konstatering av enkelte fakta brukt som argument for å justere eller tilbakevise visse saker, bevise eller motbevise påstander, ideer eller tro." Men disse definisjonene utelater én viktig komponent: Målet for rasjonalitet og fornuft. Den ytterste grensen for tenking er å forstå årsaks-og-virknings- sammenhengene i den verden som omgir oss. Det er å forstå universet, verden og oss selv. Siden rasjonalitet er den mest troverdige metoden innen tenking, kan en rasjonell skeptiker defineres som:

En som stiller spørsmål ved gyldigheten av spesielle påstander om kunnskap ved å benytte eller etterlyse utredninger om fakta for å bevise eller motbevise påstander, som et verktøy til forståelse av kausalitet.

Men hvilken metode skal vi benytte? Bare å være skeptiske vil ikke føre til noen annen konklusjon enn den sokratiske, at vi ikke vet. Svaret, gitt i et eneste ord, er vitenskap, og metoden, i to ord, er den vitenskapelige metode.

Vitenskapen og den rasjonelle skeptiker

Det er unødvendig å peke på at en oversikt over bruken og historien til ordet vitenskap ville føre for langt her og jeg har allerede gitt den i en viss utstrekning på slutten av denne artikkelen. I den hensikt å skape klarhet kan vi si at vitenskap betyr: Et sett av kognitive og behavioristiske metoder konstruert for å beskrive og fortolke observerte eller deduserte fenomener, før og nå, i den hensikt å reise en kunnskapsbygning som er testbar og åpen for avvisning eller stadfestelse.

Vitenskap er en spesifikk måte å tenke og handle på; et verktøy for å forstå informasjon som er mottatt direkte eller indirekte ("observert eller dedusert"). "Før og nå" refererer til både den historiske og eksperimentelle vitenskapen. Kognitive metoder inkluderer innskytelser, gjetninger, ideer, hypoteser, teorier, paradigmer etc. Behavioristiske metoder omfatter bakgrunnsforskning, innsamling av data, organisering av data, samarbeide og kommunikasjon, eksperimenter, korrelasjoner av funn, statistiske analyser, tilrettelegging av manuskripter, konferanser, publikasjoner etc. Denne definisjonen vil bli diskutert senere i artikkelen. Mer kontroversiell og med mindre sjanse til å avstedkomme enighet blant praktikanter, er definisjonen av den vitenskapelige metode. En av de mer innsiktsfulle og morsomme observasjonene av dette problemet ble gjort av nobelpristakeren og vitenskapsfilosofen Sir Peter Medawar (1969, s. 11):

Spør en vitenskapsmann hva han tenker seg at den vitenskapelige metoden er og han vil benytte et uttrykk som på en og samme tid er høytidelig og upålitelig: høytidelig fordi han føler at han bør tilkjennegi en oppfatning; upålitelig fordi han lurer på hvordan han skal skjule det faktum at han ikke har noen mening å tilkjennegi.

Det finnes en mengde litteratur om den vitenskapelige metoden og det er liten consensus blant forfatterne. Dette betyr ikke at vitenskapsfolk ikke vet hva de gjør. Det å gjøre og det å forklare kan være to forskjellige ting. Når det gjelder å skissere en metode for den rasjonelle skeptiker for å anvende den ved tvilsomme påstander kan følgende tretrinns prosess være representativ på de enkleste nivåer, noe som kan kalles den "vitenskapelige metode."

1) Observasjon : Innsamling av data gjennom sansene eller sensorisk forbedrede teknologier. 2) Induksjon : Trekke generelle konklusjoner fra dataene; utforming av hypoteser.

3) Deduksjon : Gjøre specifikke forutsigelser utfra generelle konklusjoner.

4) Verifikasjon : Sjekke forutsigelsene mot ytterligere observasjoner.

Vitenskap er naturligvis ikke så rigid som dette og ingen vitenskapsmann går konsekvent gjennom slike "trinn". Hele prosessen er en konstant interaktiv sådan, mellom det å gjøre observasjoner, trekke konklusjoner, gjøre forutsigelser og så sjekke dem mot ytterligere beviser. Denne prosessen utgjør kjernen i det som vitenskapsfilosofene kaller den hypotetisk-deduktive metoden. Denne involverer "(a) sette frem en hypotese, (b) forbinde den med et utsagn vedrørende ‘innledende forhold’, (c) fra disse to dedusere en forutsigelse og (d) finne ut om forutsigelsen ble oppfylt eller ikke" (Bynum, Browne, Porter, 1981, p. 196)

Observasjoner er altså det som skyver tilside den hypotetiske-deduktive prosess og fungerer som den endelige dommer for gyldigheten av forutsigelsene. Sir Arthur Stanley Eddingtton bemerket: "Når det gjelder sannheten i vitenskapens konklusjoner, er observasjonen apellens høyesterett" (1958, s. 9).

Gjennom den vitenskapelige metoden kan vi formulere følgende generaliseringer:

Hypoteser : En testbar påstand basert på en samling av observasjoner. Teori : En godt underbygget testbar påstand basert på en samling observasjoner. Fakta : Data eller konklusjoner som er bekreftet i en slik utstrekning at det vil være grunn til en midlertidig godtakelse. (Antaket fra Gould, 1983, p. 255)

Dette kan stride mot en konstruert , eller ikke-testbar påstand bygget på en samling observasjoner. Observasjonen av levende organismer på jorden kan være argument for evolusjon eller for Gud. Den andre påstanden er en konstruksjon, den første en teori. De fleste biologer ville sågar kalle evolusjonen for et faktum ifølge ovennevnte definisjon.

Gjennom den vitenskapelige metoden forventer vi:

Objektivitet : Å basere konklusjonene på ekstern validitet.

Vi unngår:

Mystisisme : A basere konklusjonene på personlig innsikt som savner ekstern validitet (gyldighet).

Det er ikke noe galt med personlig innsikt. Mange store vitenskapsfolk har kunnet føre betydningsfulle ideer tilbake til innsikt, intuisjon eller andre konsepter som er vanskelige å definere. Alfred Wallace sa at ideen om naturlig utvalg "plutselig slo ned i" ham under et anfall av malaria. Timothy Ferris kalte Einstein for "the great intuitive artist in science". Men innsiktsfulle og intuitive ideer oppnår ikke akseptering før de er blitt eksternt gyldige. Som Richard Hardison forklarte (1988, s. 259-260):

Mystiske ‘sannheter’ må ifølge sin natur være helt personlige, og de kan ikke ha noen som helst ekstern gyldighet. Samtlige har den samme påstand om sannhet. Tyding av kaffegrut, astrologi og Buddhisme; samtlige er like sunne eller usunne hvis vi vurderer ut fra fraværet av relaterte beviser. Det er ikke hensikten å forkleine noen på grunn av troen, man skal bare være oppmerksom på umuligheten av å få verifisert deres riktighet. Mystikeren er i en paradoksal posisjon. Når han leter etter ekstern støtte for sine syn må han benytte seg av eksterne argumenter, og i denne prosessen benekter han mystisisme. Ekstern validitet er pr. definisjon en umulighet for mystikeren.

Vitenskap fører oss til:

Rasjonalisme : Å basere konklusjonen på den vitenskape lige metode. F.eks.: Hvordan vet du at jorden er rund?

1) Skyggen mot månen er rund.
2) Skipets mast er det siste du ser.
3) Horisonten er buet.
4) Fotos tatt fra verdensrommet.

Vitenskap hjelper oss til å unngå:

Dogmatisme : Å basere konklusjonene på en autoritet heller enn en vitenskap. F.eks.: Hvordan vet du at jorden er rund?

1) Mine foreldre fortalte meg det.
2) Mine lærere fortalte meg det.
3) Min minister fortalte meg det.
4) Min ordbok fortalte meg det.

Dogmatiske konklusjoner er ikke nødvendigvis ugyldige, men de fører med seg et annet spørsmål:

Hvordan kom autoritetene frem til sine konklusjoner?

Brukte de vitenskap eller noe annet?

Det er også viktig å være oppmerksom på vitenskapens feilbarlighet. Men nettopp innenfor denne feilbarligheten ligger dens store styrke: Selvkorrigering
.
Enten feiltakelsene er gjort med vilje eller’, ikke (uærlig/ ærlig), enten en bløff er blitt til bevisst eller u-bevisst, vil den i tide bli fjernet fra systemet på grunn av mangel på ekstern verifikasjon. Fiaskoen med kald fusjon er et klassisk eksempel på systemets hurtige konsekvenser for feiltakelser og forhastet publisering. På grunn av det verdifulle ved denne selvkorrigerende egenskapen får man det som Richard Feynman kaller "et prinsipp hos vitenskapelig tenking som korresponderer med den ytterste ærlighet." Han sier: "Hvis du utfører et eksperiment, bør du rapportere alt som du tror kan gjøre det ugyldig – ikke bare hva du mener er korrekt ved det: andre årsaker kan kanskje forklare dine resultater" (1988, s. 247).

På tross av disse innebygde mekanismene er vitenskapen stadig gjenstand for en rekke problemer og mangler som selv den mest omhyggelige vitenskapsmann og rasjonelle skeptiker er klare over kan være plagsomme. Likevel kan vi finne inspirasjon hos de som har overvunnet dem og yte monumentale bidrag til forståelsen av verden og oss selv. Charles Darwin er et slående eksempel på en vitenskapsmann som fant den rette balansen i det som Thomas Kuhn kalte "essensiell avstemming" i vitenskapen mellom total akseptering av og hengivelse for status quo, og en åpen villighet til å utforske og godta nye ideer. Denne delikate balansen danner grunnlaget for hele konseptet av paradigmeskift i vitenskapens historie. Når en tilstrekkelig del av det vitenskapelige samfunn (spesielt de i maktposisjoner) er villig til å oppgi den gamle ortodoksien til fordel for den (tidligere) radikalt nye teori, da, og bare da, kan paradigmeskiftet inntre.

Denne generaliseringen vedrørende forandringen i vitenskap gjelder vanligvis paradigmet som et system. Men vi må innse at paradigmet er en kognitiv struktur i enkeltmenneskets bevissthet. Darwinisten Frank Sulloway påviser tre karakteristikker ved Darwins intellekt og personlighet som utpeker ham som en av den håndfull giganter i vitenskapens historie som fant den riktige balansen (1991, p. 28): "For det første, selv om Darwin i sannhet hadde en uvanlig ærefrykt for andres oppfatninger, var han åpenbart i stand til å utfordre autoritet og tenke selv." For det andre, "Darwin var også uvanlig som vitenskapsmann i sin ekstreme respekt for og oppmerksomhet på, negative beviser." F.eks. så inkluderte Darwin et kapittel om "Difficulties on Theory" in the Origin of the Species ; med det resultat at hans motstandere ble i stand til å presentere ham for en utfordring som han ikke allerede hadde møtt eller gitt seg i kast med. Og som det tredje var Darwins evne til å melke det vitenskapelige samfunns felles resurser og til å verve andre vitenskapsfolk som medarbeidere i hans egne forskningsprosjekter." Darwins samlede korrespondanse utgjør mer enn 16.000 utgående brev, hvorav de fleste omfatter lange diskusjoner og spørsmål-og-svar-sekvenser om vitenskapelige problemer. Han stilte konstant spørsmål, lærte hele tiden, trygg nok til å formulere originale ideer, og likevel beskjeden nok til å innse sine egne begrensninger.

Et fjerde som må nevnes er at Darwin oppnådde en god porsjon beskjedenhet og forsiktighet som Sulloway betrakter som "en verdifull atributt som bidrar til å forhindre overestimasjon av egne teorier." I denne forbindelse er det mye å lære av Darwins Autobiography . Darwin innrømmer at han ikke har "noen rask oppfattelsesevne eller vidd som er så bemerkelsesverdig hos dyktige menn," og en mangel som gjør ham til en dårlig kritiker: et notat, en bok, når jeg leser de første gang, vekker generelt min beundring, og det er først etter inngående refleksjoner at jeg legger merke til de svake punktene." Dessverre har mange av hans kritikere på en selektiv måte sitert slike uttalelser mot ham, uten i ettertid å se de fordelene Darwin så i den tålmodige unngåelsen av beklagelige feiltakelser gjort i hastverk (1892, s. 55).

Jeg tror jeg er blitt litt flinkere til å gjette de riktige forklaringene og å sette opp eksperimentelle tester, men dette kan være et resultat av praksis og større kunnskap. Jeg har like store vanskeligheter som før med å uttrykke meg klart og konsist og denne vanskeligheten har påført meg mye tap av tid. Men det har hatt den kompenserende fordelen at det har tvunget meg til å tenke lenge og vel på hver sentens, og på den måten er jeg ofte blitt ledet til å se feil i resonnementer og i mine egne og andres observasjoner.

Han er en lekse i vitenskap og livsførsel vel verd å lære. Det Sulloway ser som særlig spesielt ved Darwin var hans evne til å løse den essensielle spenning i ham selv. "Vanligvis er det det vitenskapelige samfunn som helhet som avspeiler den essensielle spenningen mellom tradisjon og forandring," sier Sulloway, "fordi de fleste mennesker har en preferanse for den ene eller den andre måten å tenke på. Det som er forholdsvis sjelden i vitenskapens historie er å finne disse motsatte kvalitetene kombinert på en suksessfull måte i ett individ." (s. 32).

Carl Sagan oppsummerte den essensielle spenningen mellom skeptisisme og godtroenhet i sitt CSICOP-foredrag "the Burden of Skepticism":

Det synes for meg som om det vi trenger er en utsøkt balanse mellom to motstridende behov: den mest skeptiske holdning til alle hypoteser som vi blir servert og på samme tid stor åpenhet for alle nye ideer. Dersom du bare er skeptisk, da vil ingen nye ideer nå deg. Du vil aldri lære noe nytt. Du blir en støvet gammel person overbevist om at nonsense styrer verden. (Og selvsagt er det mange data som støtter deg.) På den annen side, hvis du er åpen inntil det godtroende, og ikke har et eneste kilo av skeptisk sans i deg, da vil du ikke kunne skille de nyttige ideene fra de verdiløse. Hvis alle ideer har lik verdi da er du ferdig; fordi at da – tror jeg – vil ingen ideer ha noen verdi i det hele tatt (in Basil, 1988, p. 366).

Det er et visst håp om at rasjonell skeptisisme og den effektive anvendelsen av den vitenskapelige metode, kan hjelpe oss med å navigere gjennom de forærderiske farvannene mellom skeptisisme og rendyrket godtroenhet.

Sinnets verktøy

Vitenskap er den beste metoden som menneskeheten har frembragt for å forstå kausalitet (årsakssammenheng). Derfor er den vitenskapelige metoden det mest effektive verktøy når det gjelder å forstå årsakene til de virkningene vi konfronteres med i våre personlige liv, såvel som i naturen. Det er få menneskelige trekk som observatører flest ville kalle virkelig universelle. De fleste ville dog erkjenne at artenes overlevelse i sin, og oppnåelsen av større lykke hos de enkelte individer, er universaler som nesten alle mennesker søker. Vi har sett de indre sammengengene mellom vitenskap, rasjonalitet og rasjonell skeptisisme. Dermed må vi gå så langt som til å si at menneskeslektens overlevelse og oppnåelsen av større individuell lykke avhenger av vår evne til å tenke vitenskapelig, rasjonelt og skeptisk.

Det er antatt at mennesket er født med evnen til å oppfatte årsaks- og virkningssammenhenger. Når vi er født har vi ingen kulturelle erfaringer i det hele tatt. Men likevel kommer vi ikke inn i verden komplett ignorante. Vi vet en hel del – hvordan se, høre, fordøye mat, fange et objekt i bevegelse med blikket, blunke mot gjenstander som nærmer seg, bli spente når vi kommer til en avsats, utvikle smaksaversjon ovetfor usunne matvarer osv. Vi arver også de egenskapene våre forfedre utviklet i en verden full av rovdyr og naturkatastrofer, gift og farer fra alle kanter. Vi kommer fra de mest suksessfulle forfedre når det gjelder å forstå kausalitet.

Våre hjerner er naturlige maskiner; den setter sammen hendelser som kan relateres og løser problemer som krever vår oppmerksomhet. Man kan forestille seg en forhistorisk skapning fra Afrika, som bearbeider en stein til et skarpt verktøy for å skjære opp et stort pattedyrkadaver. Eller vi kan forestille oss det første individet som oppdaget at det lot seg gjøre å skape en gnist ved å slå på flint, og derved tenne ild. Hjulet, vektstangen, buen og pilen, plogen – var opptakten til at vi kunne forme våre omgivelser istedenfor at de formet oss. Slik begynte et mønster for sivilisasjonen som har ført til vår moderne vitenskapelige og tenknologiske verden.

I sin diskusjon om vitenskapens belønninger gjennomgår Vincent Dethier, hvis ord innledet dette manifest, panteonet for de mest opplagte – pengesystemet, tryggheten, verdigheten – såvel som de transcendente: "En billett til verden, en følelse av å tilhøre en rase, en følelse som gjennomtrenger politiske grenser og ideologier, religioner og språk." Men han feier disse til side for "en høyere og mer subtil; og det er den naturlige menneskelige nysgjerrigheten som drivkraft til å forstå verden:

En av de egenskapene som skiller mennesket fra alle andre dyr (for et dyr er han uten tvil) er et behov for kunnskap for kunnskapens egen skyld. Mange dyr er nysgjerrige, men hos dem er nysgjerrigheten en fasett av brukbarhet. Mennesket har en hunger etter å vite. Og han har en plikt til å vite. All kunnskap, selv om den er liten, selv om den er irrelevant for fremgang og velbefinnende, er en del av helheten. Det å ha kunnskap om fluen er å dele litt av kunnskapens sublimitet. Dette er vitenskapens utfordring og fornøyelse.

Barn er naturlige, de er nysgjerrige, spørrelystne og undersøkende overfor sine omgivelser. Det er naturlig å ønske å vite hvordan ting fungerer og hvorfor verden er som den er. På sitt mest grunnleggende nivå er det dette vitenskap dreier seg om. Som Richard Feynman observerte: "Jeg er blitt fanget så å si – på samme måten som når noen fikk et eller annet vidunderlig som barn, da vil han alltid lete etter det igjen. Jeg leter alltid, som et barn, etter de undere jeg vet jeg vil komme til å finne; om enn ikke hver gang, men alltid en gang imellom" (1988, s. 16). Det viktigste spørsmålet vedrørende utdannelse er dette: hva slags verktøy blir gitt til barna når det gjelder å forstå verden?

På det mest grunnleggende planet må vi enten tenke eller dø. De som er i live tenker og bruker fornuften i større eller mindre utstrekning. De som anvender mer fornuft, de som praktiserer rasjonell skeptisisme, vil oppnå større tilfredsstillelse fordi de forstår grunnen til denne tilfredsstillelsen. Det kan ikke være annerledes. Som Ayan Rand konkluderte i sitt store opus Atlas Shrugged (1957, s. 1012):

Mennesket kan ikke overleve uten å samle kunnskaper, og fornuften er hans eneste hjelpemiddel til å oppnå de…. Menneskets hjerne/sinn er hans grunnleggende verktøy for å overleve. Livet er gitt ham, overlevelsen ikke. Kroppen er gitt ham, livsoppholdet ikke. Sinnet er gitt ham, dets innhold ikke. For å holde seg i live må han handle, og før han kan handle må han kjenne sin handlings hensikt og natur. Han kan ikke oppnå sin føde uten å ha kunnskap om føde og hvilke måter den kan skaffes på. Han kan ikke grave en grøft eller bygge en cyclotron uten kunnskap om sine hensikter og måter å gjøre det på. For å holde seg fortsatt i live må han tenke.

For over tre århundreder siden konkluderte den franske filosof og skeptiker René Descartes – etter en av de mest gjennomførte skeptiske utrenskingene i den intellektuelle historie – at han visste én ting for sikkert: "Cogito ergo sum", "jeg tenker, derfor er jeg."

Ved en lignende analyse, å være menneske er å tenke. Så, for å omskrive Descartes: "Sum Ergo Cogito." – "Jeg er, derfor tenker jeg."

Bibliografi

• Basil, R. 1988. Not Necessarily the New Age. Buffalo: Prometheus Books.
• Bynum, W.F., E.J. Browne, R. Porter. Dictionary of the History of Science. Princeton: Princeton University Press.
• Darwin, C. 1892. The Autobiography of Charles Darwin. Francis Darwin (Ed.). New York: Dover.
• Dethier, V.G. 1962. To Know a Fly. San Francisco: Holden-Day.
• Eddington, A. S. 1958. The Philosophy of Physical Science. Ann Arbor: University of Michigan Press.
• Feynman, R.P. 1988. What Do You Care What Other People Think? New York: W.W.Norton.
• Gould, S. J. 1983. Hen’s Teeth and Horse’s Toes. New York: W.W. Norton.
• Hardison, R.C. 1988. Upon the Shoulders of Giants. New York: University Press of America.
• Kuhn, T. S. 1962. The Structure of Scientific Revolutions. Chicago: University of Chicago Press.
• _____ . 1977. The Essential Tension: Selected Studies in Scientific Tradition and Change. Chicago: University of Chicago Press.
• Medawar, P. 1969. Induction and Intuition in Scientific Thought. London.
• Mises, L.V. 1956. The Anti-Capitalistic Mentality. New York: D. Van Nostrand.
• Oxford English Dictionary. 1971. Oxford.
• Popkin, R. H. 1979. The History of Scepticism from Erasmus to Spinoza. Berkeley: University of California Press.
• Rand, A. 1957. Atlas Shrugged. New York: Random House.
• Sulloway, F. J. 1991. “Darwinian Psychobiography.” A review of Charles Darwin: A new Life by John Bowlby. The New York Review of Books, October 10

Kilde: Para-nyt 1999 nr. 6. Hentet fra: NIVFO Bulletin 1994, nr. 4/5

[*]