av Lynda Harwood
Ray Hyman, professor i psykologi ved University of Oregon, og har vært medlem av CSICOPs Executive Council siden starten i 1976. Han fikk sin doktorgrad (Ph.D.) ved John Hopkina University i 1953, underviste ved Harward University i fem år og arbeidet i det kreative ingeniørprogrammet til General Electric Company inntil 1961, da han begynte undervisningen ved University of Oregon. Siden 1950-årene har han ofte vært konsulent for myndighetene på paranormale spørsmål. Nylig hadde han en prat med Skeptical Briefs redaktør, Lynda Harwood, om noen av sine forskningsprosjekter.
Sp.: Hvordan ble du først involvert i CSICOP?
Sv.: Tidlig på 1970-tallet dannet Randi, Martin Gardner og jeg en informell gruppe som skulle se på paranormale påstander. Ideen var å holde andre innen den akademiske verden informert om hva som var blitt gjort på området paranormale påstander. Paul Kurtz hadde allerede satt i gang en kampanje for vitenskapsfolk for å få signert et manifest om mangelen på vitenskapelig basis for astrologi. I 1976, etter invitasjon fra Paul Kurtz, møttest vi alle på University of Buffalo Amherst Campus, og CSICOP ble etablert.
Sp.: Hva arbeider du med akkurat nå?
Sv.: Jeg er ved en nasjonal forskningskomite, the Committee on Techniques for the Enhancement of Human Performance, som ble opprettet i 1985 etter anmodning fra Hæren, for å se på de mange grenselinje-aktivitetene som går på å øke den menneskelige yteevne – meditasjon, nevrolinguistisk programmering, læring gjennom søvn, og spesielt parapsykologiske teknikker. Alle disse teknikkene var enten blitt gransket eller allerede solgt, noen var også blitt forsøkt hos våre militære- og etterretningsoiganisasjoner som måter å øke effektiviteten hos U.S. operasjoner på.
Sp.: Ble dette opprinnelig satt i verk fordi vår regjering antok at russerne lå foran oss i psykisk krigføring?
Sv.: En av motivasjonene var frykten for at russerne lå foran oss. Faktisk var det nå mye snakk om russernes fremgang på dette felt blant folk som var entusiastiske angående bruk av disse teknikkene at de hadde skapt et ord for USAs mangel på kompetanse, “Psi-Gap”. Psi er uttrykket for psykiske fenomener, og Sovjet lå, trodde man, en 25 år foran oss i å tilpasse disse fenomenene til det militære.
Sp.: Hvordan kom du med i denne komiteen?
Sv.: Der var 14 psykologer utvalgt til komiteen og jeg var en av dem. Siden 50-årene har jeg undersøkt forskjellige psykiske påstander for regjeringen. F.eks. da Uri Geller første gang dukket opp på scenen ble jeg sendt av Forsvarsdepartementet for å se nærmere på det han gjorde. Jeg har også sett på en sak for National Institute for Mental Health; det gjalt en dame som angivelig kunne lese med fingertuppene. Og jeg har vært forespurt av forskjellige regjerings instanser om å vurdere forslag de har fått vedrørende psykiske fenomener.
Sp.: Hva hendte i 50-årene da du ble involvert med regjeringen?
Sv.: Vel, jeg hadde en bakgrunn i magi. Før jeg ble psykolog var jeg magiker, og tjente til mitt livsopphold ved å demonstrere mentalisme (tankelesning). Og så snart jeg ble psykolog (jeg har erfaring både som statistiker og psykolog), mente mange at dette var en fin kombinasjon når det gjaldt å se nærmere på ekstraordinære påstander.
Sp.: Jeg vil gjerne spørre deg litt om statistikk. Er det vanskelig å finne ut om statistikker har blitt manipulert?
Sv .: Vel, ikke nødvendigvis manipulert. Et bedre ord kan være upålitelig, [fudged – red.] Det er lett å lage statistikker som bakker opp din tro, selv om det kan skje på en halvbevisst måte. Folk innen mitt felt som ikke steller med paranormale påstander, er også sårbare. Statistikk er i første rekke basert på en matematisk teori, en teori som som har å gjøre med en ideell modell av verden som ikke eksisterer. Det er et empirisk spørsmål i min situasjon hvorvidt statistikk er hensiktsmessig i den vikelige verden. Mange glemmer dette. De anvender statistikk og får svar som kanskje er uriktige, fordi statistikken ikke har gyldighet for den delen av realitetenes verden. Selv ikke statistikere innser alltid at det er et empirisk spørsmål hvorvidt statistikk gir mening til den spesielle type data.
Det er det ene. Det andre er hva vi kaller “outcome space”, som inkluderer alle de mulige resultatene av et eksperiment. Sannsynlighet er på den ene siden en meget enkel ting; i en annen forstand er den kanskje en av de mest kompliserte ting menneskehjernen har å gjøre med. Men i utgangspunktet avhenger hver eneste eksperimentelle påstand innen parapsykologi av å si: “Hei, det hendte noe som er meget usannsynlig ut fra ren slump.” Så kommer man til det var noe annet som skjedde, noe psykisk. Men – denne konklusjonen om hva som kunne ha hendt og hva som i realiteten hendte avhenger hvordan du egentlig definerte alle de mulighetene du skulle vurdere. Og hvis du ikke har gjort dét meget klart på forhånd da kan du, ut fra fakta, overbevise deg selv om at du studerer en meget liten bit av verden, og det vil få dine sannsynligheter til å fortone seg adskillig bedre enn de i virkeligheten er. Dessverre er det det slik at ikke i et eneste parapsykologisk eksperiment som jeg vet om – og dette gjelder også de fleste eksperimenter i psykologi – setter forskeren seg ned på forhånd og sier: “Jeg hengir meg selv til disse helt eksakte tingene. Jeg vil nå se på dem og ikke noe annet.” bare under slike forhold gir statistikk mening. Jeg ville si at i de fleste parapsykologiske eksperimentene, såvel som de psykologiske, er statistikk mer enn bare litt suspekt.
Sp.: Ville dette gjelde for Robert Jahn’s eksperimenter ved Princeton?
Sv.: ja, nå absolutt, selv om min hovedinnvending mot hans eksperimenter er at han nå har samlet data i mer enn ti år og alt har havnet tilbake i den samme samle kassen. De gjør alle slags tester. Det er kanskje tusenvis av forskjellige måter å se på disse dataene. I årenes løp har de hopet opp det de anser som høyt signifikante resultater, godt over tilfeldighetsverdiene, som er astronomisk lave. Men, dette gjelder bare dersom du tar hver enkelt test de utfører og isolerer dem fra de øvrige. Det virkelige problemet er at de aldri hengir seg til en spesiell test på forhånd. Det er umulig å vite hvilke muligheter det er for å oppnå noe når de sitter med alle slags typer av i henhold-til-fakta-muligheter når de går tilbake og ser på alle data. Inntil de stopper opp og sier, “Okay, nå skal vi samle inn nye data, uavhengig av hva vi allerede har skaffet til veie, og bestemme oss på forhånd,” vil det være umulig å få noe fornuftig ut av deres statistikk. Jeg mener at ethvert antall de rapporterer på dette punkt er nesten meningsløst.
Sp.: Skal det nasjonale forskningsrådel utgi noen bok i høst?
Sv.: Ja, vi gav ut en i 1988 som var en rapport om den første fasen av vårt arbeide om parapsykologi. Den var meget kontroversiell. Nå kommer vi med en bok om den andre fasen. Her tar vi opp ting som f.eks. subliminale lydbånd. Det påstås at hvis du lytter til slike bånd og budskapet er for svakt til at du kan høre det, vil du bli kurert for dine nevroser, sengeveting, eller sørge for at du får den kvinnen du ønsker deg. Osv.
Sp.: Jeg lyttet til båndet med subliminal-innslaget på CSICOPs 1991-konferanse. Og min grunnleggende konklusjon var at dersom du tror på det, vil det fungere for deg.
Sv.: De empiriske bevisene, i den grad noen finnes, sier at hvis du får et bånd som antas å påvirke ditt minne nå vil du tro at din hukommelse er blitt forbedret, selv om du mottar et galt bånd. Det er forbløffende at ingen av produsentene ikke gjør noen undersøkelser på det. Når de viser til forskning så er det forskning som er helt irrelevant til det de foretar seg.
Sp.: Hvordan blir budskapet ført inn på båndet?
Sv.: De hevder at de tar sublimale budskap opp på båndet. Med det mener de at de er for svake eller er maskerte, på en slik måte at du ikke er i stand til bevisst å oppfatte dem. Deres teori, i den grad de har noen, er at siden du ikke bevisst kan høre budskapene, glir de inn i underbevisstheten og gir en voldsom effekt på deg. Men alle de beviser vi har kunnet fremskaffe som psykologer er at hvis båndene er slik at du ikke kan høre noe i det hele tatt, så kan de ikke ha noen effekt, selv ikke på det ubevisste plan. Men sensiviteten av folks hørselsnivå varierer så mye at om du sitter med noe som er “ubevisst.” for deg så kan det være høyst bevisst for andre. Hvis vi gjør det så svakt at det er uhørlig for de fleste mennesker, så vil det sannsynligvis ikke ha noen effekt på noen, hverken psykologisk eller på annen måte.
Sp.: Dersom du kjøper disse båndene i den tro at de vil hjelpe deg, vil de da virke?
Sv.: Dette gjelder for nesten alt. Hvis jeg kan få deg til å kjøpe mitt produkt og forsøke det, vil du overbevise deg selv om at noe skjer med deg. For ellers vil du føle deg som en tosk.
Sp.: Jeg har hatt mange diskusjoner med folk som sier: “Hvis jeg tror på noe og dette får det til å skje, er det. da ikke psykisk?” Hva slags svar finnes på et slikt argument?
Sv.: Det er en hel del forvirrinq her. Det at deres tro kan få dem til å tro at noe skjer betyr ikke nødvendigvis at det skjer. F.eks., en tro kan få dem til å føle seg lykkeligere under visse omstendigheter. fordi det er en subjektiv tilstand. Men denne troen er ikke i stand til å kurere deres canser, eller endre deres fotstørrelse, eller brystvidde, eller gjøre deres gråe hår svart. Ikke noe av dette vil inntreffe som følge av tro.
Sp.: Jeg hører ofte at det finnes nye data innen holistisk medisin som peker i retning av visse trosfaktorer. At hvis du tror vil du bli bra – sykdommen vil slippe taket?
Sv.: Ikke i virkeligheten. Der finnes ingen solid støtte for dette. Problemet er at slik tilbakegang forekommer, og hvis den så inntreffer på et tidspunkt da en person holder på å prøve troshelbredelse, da vil jo denne få æren for det. Det er for tiden stor uenighet om hvorvidt psykosomatisk medisin eller tro kan påvirke fysiologiske lidelser. Man kan føle seg bedre, men nettopp dét kan maskere meget alvorlige ting som krever behandling. På den annen side, hvis du får kvalifisert behandling, og en dyktig lege vil også få deg å føle deg bedre og mer optimistisk, da er hele situasjonen av det gode. Så kombinasjonen av en eller annen psykologisk teknikk og god medisinsk behandling er utmerket. Problemet oppstår når slike teknikker blir brukt i stedet for proper medisinsk behandling.
Sp.: Hva skal du så gjøre videre?
Sv.: Jeg skriver på en egen bok, om hvordan smarte mennesker kan ta feil og gjøre store tabber. I første rekke fokuserer jeg på folk som store vitenskapsmenn som gjør alvorlige blundere, og jeg ønsker å vise at det å være smart ikke er noen garanti for ikke å bli lurt. Det finnes mange tilfeller hvor ansette vitenskapsfolk er blir lurt av psykiske.
Der finnes også saker som Pilton-mannen, hvor vitenskapsfolk i 40 år ble tatt ved nesen ved hjelp av en temmelig grov spøk om våre forfedre. Jeg har forsøkt å plukke opp sakene på en slik måte at hver enkelt av dem gir oss forskjellige psykologiske grunner til hvorfor vi går oss så til de grader ville, og tror på ting som slett ikke er slik.
Kilde: NIVFO Bulletin 1991 nr. 4-5. / Skeptical Briefs 1991 nr. 2
Seneste kommentarer