Den hundrede apen

2004, Jul 1st | Emner: Myter og mysterier, New Age

af Ron Amundson

En av de mest bemerkelsesverdige New Age-tesene – en “spontan” opptreden av potet-vasking hos en flokk aper – holder ikke ved nærmere gransking. Den måten troen på denne tesen vokste på er et eksempel på pseudovitenskapens metodologi.

Påstanden om overnaturlige fenomener støttes på mange forskjellige måter. Personlige rapporter (“Jeg ble kidnappet av utenomjordinger”), henvisning til forbløffende hverdagsopplevelser (“har du noen gang fått telefon fra noen du nettopp har drømt om”) og påberopelse av “urgammel visdom”, er noen eksempler på dette.

I den grad man anvender faktiske, vitenskapelige resultater, så begrenser man seg vanligvis til ESP-eksperimenter og noen forsøk på å mystifisere den moderne fysikkens allerede bisarre oppdagelser. Men den nye tidsalderen er over oss (får vi vite) og New Age-forfattere som Rupert Sheldrake (1981) og Lyall Watson (1979) støtter sitt nye syn på virkeligheten med vitenskapelig dokumentasjon. Sheldrake har en bibliografi med 200 titler, og Watsons fortegnelse omfatter eksakt 600 kilder.

De anførte kildene er hovedsakelig respektable akademiske og vitenskapelige publikasjoner. “Vitenskapsmenn sier” (ingen navn !) og “En dag da Fred Jones tok en tur i skogen for seg selv…” tilhører en forgangen tid – eller gjør de det ?

Jeg underviser på college i epistemologi (erkjennelsesteori -red.) og vitenskapsfilosofi, og i pseudovitenskap og okkultisme. Elevene på mine kurs kommer helt naturlig med eksempler på bemerkelsesverdige og overnormale påstander.

I de senere år har et slikt blitt spesielt populært, nemlig “fenomenet med den hundrede apen”. Den som gav dette navnet til fenomenet var Lyall Watson, som for å dokumentere tilfellet viser til fem meget respektable artikler av japanske primatforskere (Imanishi 1963, Kawai 1963 og 1965, Kawamura 1963 og Tsumori 1967).

Watsons behandling av dette fenomenet omfatter mindre enn to sider (1)

Apene det gjelder er virkelig bemerkelsesverdige. De er japanske makaker (Macaca fuscata) som levde vilt i flokker på flere øyer i Japan. De er blitt observert i mange år. I 1952 og 1953 begynte primatforskerne å forsyne flokkene med “proviant” i form av f.eks. søtpoteter og hvete. På den måten behøvde ikke apene å plyndre bondegårdene, og dessuten ble de lettere å observere. Maten plasserte man på åpne plasser, ofte strender.

Som resultat av denne nye økonomi utviklet apene flere nye adferdsmønster. Et slikt ble lansert i 1953 av en atten måneder gammel hunn som observatørene gav navnet Imo. Imo var medlem av flokken på øya Koshima. Hun oppdaget at hun kunne få bort sand og grus fra søtpoteten ved å vaske den i en bekk eller i havet.

Imos’ lekekamerater og hennes mor lærte seg knepet av Omo og snart spredte det seg til flokkens øvrige medlemmer. Til forskjell fra de fleste matvanene var dette en nyhet som de eldre lærte seg av de yngre. Ellers var det for det meste omvendt.

Vanen med å vaske potetene spredte seg ifølge Watson, langsomt frem til 1958, men om høsten det året hendte noe bemerkelsesverdig på Koshima, nemlig det fenomenet som kom til å bli kalt “fenomenet med den hundrede apen”.

Underet på Koshima
Ifølge Watson vasket alle ungene på Koshima sine poteter i begynnelsen av 1958, men de eneste voksne apene som gjorde det var de som hadde lært det av ungene sine. På høsten 1958 skjedde noe oppsiktsvekkende. Den eksakte arten av hendelsen er uklar. Watson sier:

… Resten av historien må man samle sammen fra personlige anekdoter og folkloristikk hos primatforskerne, da de fleste fremdeles ikke er riktig sikre på hva som hendte. Og de som faktisk aner sannheten vil nødig si det offentlig da de er redde for åkunne bli til latter.

Jeg ble derfor tvunget til å improvisere detaljene, men såvidt jeg vet synes dette til å ha hendt: På høstparten dette året holdt et ikke-spesifisert antall aper på Koshima på å vaske søtpoteter i havet… La oss for enkelthets skyld anta at de var 99 stykker , og at klokken 11 en tirsdags formiddag kom der ytterligere en ape og sluttet seg til potetvaskernes skare på den vanlige måten.

Men nå virker det som om denne hundrede apen gjorde at antallet aper overskred en slags terskel og kom til å danne en slags kritisk masse, for på kvelden samme dag vasket nesten alle apene poteter. Og ikke bare det, vanen lot til å ha spredt seg over de normale barrierene og opptrådt spontant, som glyserinkrystaller i forseglede prøverør, i kolonier på andre øyer og på fastlandet hos en flokk i Takasakiyama.

En slags gruppebevissthet hadde utviklet seg blant apene, sier Watson. Den hadde kommet plutselig, som resultat av at den siste apen hadde lært seg å vaske poteter på konvensjonell måte. At resten av Koshimaflokken plutselig lærte seg å gjøre det kunne ikke tilskrives de tidligere årenes normale metode med én ape ad gangen.

Det nye gruppebevissthetsfenomenet forklarte ikke bare at apene på Koshima plutselig lærte seg, men også at aper på den andre siden av havet like plutselig tilegnet seg vanen. Watson innrømmer at han ble tvunget til å “improvisere” endel av detaljene – tidspunktet på døgnet, ukedagen og det eksakte antallet aper som dannet en “kritisk masse” ble ikke oppgitt i den vitenskapelige litteraturen.

Men på kvelden (eller i hvert fall meget snart) hadde nesten alle (eller i hvert fall et stort antall av de igjenstående apene) i kolonien plutselig lagt seg til med vanen. Dette er bemerkelsesverdig dels med tanke på den langsomme og gradvise tilvenning som hadde skjedd de første fem årene etter Imos nye påfunn, dels og i enda høyere grad fordi underet på Koshima tydeligvis plutselig brøt igjennom naturlige barrierer.

Dokumentasjon
I dette avsnitt undersøker jeg forholdet mellom Watsons beskrivelse av fenomenet med den hundrede apen og de vitenskapelige kilder han benytter for å verifisere det.

Visserlig får vi ikke lov til å vente oss mye av kildene. Watson har advart oss om at hele historien ikke fremkommer der, og at han er blitt tvunget til å “improvisere detaljene”.

Derimot burde vi kunne vente oss å finne visse indisier på det mystiske i det som skjedde på Koshima i 1958. Fremfor alt burde vi kunne vente oss å finne en episode av rask innlæring innen flokken på dette tidspunktet (dog kanskje ikke på en eneste ettermiddag) og tegn på at vanen med å vaske søtpoteter plutselig dukket opp hos andre flokker straks etter det som hendte på Koshima.

Vi har også negative forventninger når det gjelder litteraturen. Den skal ikke inneholde visse viktige detaljer. Vi venter oss ikke at den skal fortelle oss eksakt hvor mange aper som vasket poteter før eller etter det som skjedde i 1958, eller at den skal gi oss noen forklaring på hvordan de apene på Koshima som lærte seg å vaske poteter etter det som hendte ervervet sin viten. Watson påstår jo tross alt at det som skjedde på Koshima gav opphav til en overnaturlig innlæring av potetvask.

Disse tre forventningene kommer til å bli prøvet mot kildene. Var det slik at noe helt plutselig inntraff på Koshima ? Fulgte innlæringen i andre kolonier tett på det som hendte på Koshima? Improviserer Watson faktisk detaljer bare når de anførte kildene ikke gir tilstrekkelig informasjon? De anmerkninger som følger kommer til å begrenses til den litteratur om makaker som Watson faktisk anfører.

Nesten all informasjon om flokken på Koshima finnes i en tidsskriftsartikkel av Masao Kawai (1965). De andre påberopte artiklene er av sekundær natur i denne sammenheng.

Kawais artikkel gir en bemerkelsesverdig detaljert beskrivelse av det som skjedde på Koshima. Flokken inneholdt 20 aper i 1952, et antall som i 1962 hadde steget til 59. (Ingen ape på Koshima kunne altså være “den hundrede apen”, bokstavelig talt.)

Watson sier at “et ikke spesifisert antall aper på Koshima” i 1958 hadde tillagt seg vanen med å vaske søtpoteter. I virkeligheten var antallet meget spesifisert.

Kawais opplysninger gir leseren både tidspunktet for innlæringen av potetvaskingen, fødselsdato og slektsrelasjoner for hver eneste ape i Koshima flokken fra 1949 til 1962. (fig. 1, pp. 2-3 og på andre steder i oppsettet).

I mars 1958 hadde eksakt 2 av 11 aper over sju års alder lært seg å vaske søtpoteter, mens eksakt 15 av 19 aper mellom to og sju års alder hadde lagt seg til vanen (s.3). De totale tallene blir altså 17 av 30 aper aper over to års alder.

Hverken i denne fremstillingen eller noen annen sies et eneste ord om at det skulle ha funnet sted noen plutselig innlæring høsten 1958. Derimot noteres at i 1962 var det 36 av de 49 apene som hadde tillagt seg vanen.

Både populasjonen og antallet potet-vaskere hadde altså øket med 19 under denne fireårsperioden. Kanskje er det dette Watson mener med at noe plutselig hendte på høsten 1958. Og kanskje (men det er bare gjetting) ble denne tanken hos Watson forsterket av følgende mening hos Kawai:

“Ervervelsen av denne opptredenen kan deles opp i to perioder: Før respektive etter 1958.” (s.. 5)

Kawai oppgir altså hverken dato, ukedag eller engang årstid for noen plutselig hendelse i 1958, men han nevner i det minste årstallet. Nåvel, forbløffes så Kawai av forskjellen mellom innlæringen før og etter 1958 ? Er han “ikke riktig sikker på hva som hendte” ? Er han motvillig til å publisere noen detaljer fordi at han “er redd for å bli til latter” ?

Nei. Han publiserer hele historien inn i minste detalj. Det eneste bemerkelsesverdige med innlæringsperioden etter 1958 er at den var så normal. Perioden 1953-1958 var kjennetegnet av noe nytt og spennende. Flokken fant nye matforråd og ungene fant nye måter å håndtere den nye maten på.

Men i 1958 hadde den revolusjonære ungdommen blitt etablert og middelaldret – makaker modner raskere enn mennesker. Det uvanlige innlæringsmønsteret fra unger til voksne gikk tilbake til den normale måten hvor ungene lærte av foreldrene sine.

Imos’ første unge, en hanne som hette Ika, ble født i 1957 (s. 5 og 7). Imo og hennes tidligere lekekamerater oppfostret sine unger til gode små potetvaskere. Man kan bare håpe at Ika ble til mindre besvær for sin mor enn Imo hadde vært for sin.

Kawai taler om den innovative perioden 1953-1958 som “individuell spredning” (s 5) og erioden etter 1958 som “førkulturell spredning” (s. 8). (Sistnevnte term antyder intet uvanlig hos aper. Flokkene har under normale omstendigheter visse karakteristiske oppførsler og vaner som føres videre innen flokken med “førkulturelle” midler. Uttrykket antyder bare en motvilje mot å benytte ordet “kultur” i sammenheng med aper.)

Ingenting forties altså i Kawais beskrivelse. Intet mystisk, eller engang plutselig, hendte i 1958. 1958 og 1959 var de årene da en gruppe oppfinnsomme ungdommer modnet. Menneskeverdenens hippier fra 60-tallet vet hvordan det føles.

I virkeligheten var 1958 et uvanlig dårlig år når det gjelder nye vaner på Koshima. Det var bare to aper som lærte seg å vaske søtpoteter det året, nemlig to unge hunner som hette Zabon og Nogi. I de fem forutgående årene hadde det gjennomsnittlige antall aper som hadde lagt seg til vanen vært tre (tabell 1, s. 4). Ingenting tyder på at Zabon og Nogi var telepater eller uvanlige på noen annen måte.

La oss forsøke å ta Watson på alvor en gang til. Ettersom bare to aper lærte seg å vaske poteter i 1958 (ifølge Watsons egen kilde) så må en av dem ha vært “den hundrede apen”. Watson sier at det ikke er “spesifisert” hvem av dem det var, hvorfor jeg “tvinges til å improvisere”, så “la oss for enkelthets skyld anta at det var Zabon. Det betyr i så fall at “nesten alle apene” i kolonien som, ifølge Watson, plutselig og som ved et under, begynte å vaske sine søtpoteter denne høstettermiddagen var Nogi, stakkars liten.

Watson hevder at vanen med å vaske søtpoteter “spontant” brøt igjennom naturlige barrierer. Finnes det noe som tyder på det? Tja, to kilder rapporterer at oppførselen var blitt observert utenfor Koshima, i minst fem ulike kolonier (Kawai 1965, 23; Tsumori 1967, 219).

Disse rapportene sier uttrykkelig at oppførselen ble observert bare hos noen enkelte aper og at den ikke var blitt spredt til en hel koloni. Det finnes ingen rapport om når disse oppførslene fant sted. De må ha vært observert en gang mellom 1953 og 1967, men det finnes ingen ting som tyder på at de fulgte tett på noe underverk på Koshima høsten 1958, eller at de fant sted plutselig ved noe annet tidspunkt, eller at de var bemerkelsesverdige på noen annen måte.

Faktum er at det ikke finnes noen som helst slags grunn til å tro på noe 1958-under på Koshima. Det er all grunn til å benekte det. Watsons beskrivelse av det som skjedde tilbakevises i minste detalj nettopp av de kildene han selv anfører for å verifisere sine standpunkter. Tvert imot Watsons påstander om en plutselig og uforklarlig hendelse synes slike handlingsmønstre å “overføres friksjonsfritt mellom individer innen flokken og føres videre til neste generasjon”. (Tsumori 1967, 207).

Pseudovitenskapens metodologi
Her er vi ferdige med selve saksspørsmålet. Watsons tese om “fenomenet med den hundrede apen” tilbakevises en gang for alle nettopp av de kilder han selv benytter for å støtte den. Enten har han ikke forstått den informasjonen som finnes i disse vitenskapelige artiklene, eller så har han med hensikt forfalsket dem. Watsons egen måte å resonere og rapportere på, liksom den reaksjon han har vakt innen populærlitteraturen, fortjener dog oppmerksomhet. Det er gode eksempler på den pseudovitenskapelige tradisjonen. Tenk på følgende:

1. Skjulte informasjonskilder:
Watson forteller oss at de vitenskapelige rapportene lar viktige opplysninger forbli “uspesifiserte”. Det er ganske enkelt ikke sant.

På et mer subtilt plan forteller han oss at de fleste forskerne fremdeles er usikre på hva som hendte, og at “de som faktisk aner sannheten helst ikke vil si det offentlig ettersom de er redde for å bli til latter.”

Med et eneste genialt trekk lykkes Watson i å få seg selv til å stå frem som modig, forklarer hvorfor ingen annen har våget å rapportere om dette mirakuløse fenomenet og avskrekker oss fra å kikke etter i de anførte kildene om de bekrefter hans opplysninger eller ikke.

Watson fikk vite sannheten gjennom “personlige anekdoter og folkloristikk hos primatforskerne… ” De av oss som ikke frotterer seg med så fint folk må tro på Watson. Teknikken var effektiv. Av de kommentarer jeg har funnet om fenomenet. med den hundrede apen tyder ikke en eneste på at opphavsmannen har sjekket noen av de vitenskapelige kildene som Watson angir. Likevel fremstiller de alle Watsons fantasier som vitenskapelige fakta.

Heller ikke finnes det noen ytterligere informasjon å få hos Watson. Jeg har skrevet både til ham og hans forlegger og bedt om slik informasjon, men har aldri fått noe svar.

2. Motvilje mot naturlige forklaringer:
Faktum er at potetvaskingen ble observert på flere øyer. Watson trekker den slutningen at oppførselen på en eller annen overnaturlig måte hadde vandret fra det ene stedet til det andre. Akkurat som andre entusiaster for det overnaturlige ser Watson bort fra to rimelige forklaringer på at oppførselen opptrer samtidig på flere steder. For det første kunne flere aper meget vel ha funnet den samme løsning på det samme problem uavhengig av hverandre.

Denne muligheten er tabu for pseudovitenskapere. Indianerne i Mellom-Amerika kunne ganske enkelt ikke ha funnet opp pyramiden uavhengig av egypterne – de var ganske enkelt ikke kløktige nok til det. I mer ekstreme tilfeller (f.eks. von Däniken) er et menneske rett og slett altfor forkorket til å kunne komme på kloke ting, så det må det være utenomjordinger som har gjort.

Watson antar at Imo var den eneste apen som kunne begripe det vettige i å vaske søtpoteter. Imo var, med hans egne ord, et “apegeni”, og potetvasken kunne “nesten sidestilles med oppfinnelsen av hjulet”. Aper på andre øyer var for korket til å kunne komme på slike nyheter.

Men tenk nå på at disse apene aldri hadde sett en søtpotet, langt mindre hatt anledning til a vaske en, før 1952 eller 1953 da man begynte å legge ut maten. I 1962 hadde aper på minst fem steder lært seg å vaske poteter. Det synes jeg tyder på at aper er ganske kloke dyr. Watson, synes det tyder på at en eneste ape var klok, og at det overnaturlige tok seg av resten.

En annen forsømt forklaring er naturlig spredning, og Kawai rapporterer faktisk at en potetvasker som hette Jugo i 1960 svømte fra Koshima til den øya der Takasakiyama-flokken lever. Jugo vendte tilbake i 1964 (Kawai -65, s. 17). Det nevner Watson ikke.

De japanske apene er kjente for å være både kloke og bevegelige, og begge egenskapene skulle kunne forklare hvordan potetvaskingen ble spredt mellom øyene. Watson ser bort fra begge forklaringene, og mener å ha funnet opp en ny overnaturlig kraft.

3. Myteinflasjon:
Når myter føres videre pynter alle litt på dem. Følgende to eksempler kommer fra annenhandskommentarer som i stor utstrekning siterer Watson: Likevel begynte allerede Watson selv a smøre på en smule.

For det første hadde primatforskernes rapporter bare nevnt at noen isolerte tilfeller av potetvask var observert utenfor Koshima. Watson får dette til at vanen “opptrådte spontant… i kolonier på andre øyer”.

Det kan man ikke direkte stemple som usannhet, ettersom de fåtallige individene faktisk tilhørte andre kolonier (selv om det bare var enkelte individer som lærte seg til med oppførselen og ikke hele kolonier).

I Watsons fotspor rapporterer Ken Keyes at etter den hundrede apen på Koshima “begynte apekolonier på andre øyer… a vaske sine søtpoteter”! (Keyes 1982, s. 16). Av Keyes’ formulering får man inntrykk av spontane masseorgier i småpotetskylling.

Enda et eksempel: Vedrørende primatforskernes holdning til det som skjedde i 1958 rapporterer Watson bare at “de fleste er fremdeles ikke riktig sikre på hva det var som hendte”, men primatforskernes forvirring blir fort verre. For Science Digest (1981) rapporterer “et mysterium som har forbløffet vitenskapen i nesten et kvart sekel”.

Når det gjelder akkurat disse to utsagnene så er Watsons egne uttalelser i det minste noe tilbakeholdne. De er ikke hva man vil kalle nøyaktige, men heller ikke iøynefallende falske.

I andre generasjon finner vi at “ikke riktig sikre på hva som hendte” har blitt til “et mysterium som har forbløffet vitenskapen i nesten et kvart sekel”, og vanen som opptrådte hos individer i apekolonier blir en vane hos disse koloniene . Husk at andre generasjon henter all sin informasjon fra Watson, og til og med Watsons egen ikke særlig nøyaktige rapport blir ytterligere forvrengt. Det sier seg selv at dette ikke øker nøyaktigheten.

4. Det overnaturlige bekrefter det overnaturlige:
Det gyldige i en overnaturlig rapport styrkes av at den stemmer overens med andre slike rapporter. Watsons kommentarer viser hvordan dette fungerer.

Keyes støtter fenomenet med den hundrede apen ved at det stemmer overens med J.B.Rhines arbeide på Duke, hvor han “påviste” telepati mellom enkelte mennesker.

“Vi vet nå at styrken i denne ekstrasensoriske kommunikasjonen kan forsterkes til et meget effektivt nivå ,når det “hundrede menneskets” bevissthet kommer til” (Keyes 1982 s. 18).

Elda Hartleys film “Den hundrede apen” påberoper Edgar Cayce, og som et bemerkelsesverdig eksempel på gruppebevissthet kan nevnes at fire av fem sekundære kilder betoner likheten mellom den hundrede apen hos Watson og Rupert Sheldrakes forestilling om det “morfogenetiske feltet”.

Den spontane igjenkjennelsen av likhetene mellom Watson og Sheldrake synes å ha brutt igjennom de naturlige grensene mellom de fire publikasjonene! Det kan man virkelig kalle et under. (For man kan vel ikke forklare et slikt sammentreff med at flere personer har kommet på det uavhengig av hverandre, eller med naturlig spredning?)

Konklusjoner
Jeg må erkjenne at jeg sympatiserer med endel av de sekundære kildene til fenomenet med den hundrede apen. Det gjør jeg på grunn av den hensikten man har med å anføre fenomenet.

Ken Keyes’ bok tar opp fenomenet som et sideemne, mens hovedemnet er nedrustningen av kjernevåpen. Arthur Steins artikkel og (i mindre utstrekning) Hartley’s film inspireres av Keyes’ håp om at fenomenet med den hundrede apen kanskje kan hjelpe til med å forebygge en kjernefysisk krig. Budskapet er at “du er kanskje den hundrede apen” hvis bidrag til den kollektive bevissthet leder verden bort fra atomvåpenkatastrofen.

Det er vanskelig å finne noen feil i det motivet. Av samme grunn kan man ikke finne noen feil i motivet hos et barn som skriver til julenissen og ber om å få en verdensomfattende atomvåpennedrustning i julegave. Vi kan bare håpe på at julenissen og den hundrede apen ikke er de beste sjansene vi har når det gjelder å unngå en atomkrig.

Det Watson først og fremst er ute etter er ikke å forebygge krig, men å uttrykke sin beundring for det overnaturlige. Hans bok begynner med en beskrivelse av et barn som, foran Watsons egne øyne , og med en “kort implosiv lyd, meget mykt, som når en kork trekkes opp i mørket, fysisk vrengte en tenninsball ut-inn slik at den lodne siden vendte innover og gummisiden ut – uten at lufttrykket minsket. (s. 18).

Like etter diskusjonen om den hundrede apen har Watson en avslørende bemerkning. Han siterer med samtykke en uttalelse som tilskrives Lawrence Blair:

“Når en myte deles av et stort antall mennesker blir den virkelighet” (s. 148).

En slik relativistisk epistemologi er ikke uvanlig i New Age-tenkemåten. Jeg ville ha uttrykt Blairs tanke en smule annerledes:

“Overbevis tilstrekkelig mange mennesker om en løgn, så blir den sannhet.”

Jeg vil påstå at den som aksepterer et slikt syn på sannheten ikke er særlig troverdig som kunnskapskilde. Derimot kan han givetvis være en fantastisk kilde til fantasier, rykter og pseudovitenskapelige bestsellere.

Jeg foretrekker en epistemologisk realisme fremfor denne type relativisme. Sannheten er ikke avhengig av antall troende eller hvor ofte en tese gjentas offentlig. Den epistemologi jeg foretrekker kan uttrykkes meget enkelt: Fakta er fakta. Fenomenet med den hundrede apen finnes ikke.

Note:
(1) Der annet ikke er angitt går alle henvisninger til Watson på s. 147 og 148), men denne korte rapporten har vakt stor oppmerksomhet. I Watsons kjølvann har en bok (Keyes 1982), en tidsskriftsartikkel (Brain/Mind Bulletin 1982) og en film (Hartley 1983) fått tittelen “Den hundrede apen”. Dessuten finner vi en tidsskriftsartikkel med tittelen “The Hundredth Monkey’and Humanity’s Quest for Survival” (Stein 1983) og en art. med tittelen “The Quantum Monkey” i et populærvitenskapelig tidsskrift (Science Digest 1981). Hver og en bygger på Watson som eneste informasjonskilde vedrørende denne bemerkelsesverdige og overnaturlige opptreden hos primater.

Referanser:

  • Brain / Mind Bulletin. 1982. The hundredth monkey. In “Updated Special Issue: ‘A New Science of Life.'”
  • Harley, Elda (producer). The Hundredth Monkey (film and videotape). Hartley Film Foundation, Inc. Cas Cob, Conn.
  • Imanishi, Kinji. 1963. Social behavior in Japanese monkeys. In Primate Social Behavior, Charles A. Southwick, ed. Toronto: Van Nostrand
  • Kawai, Masao. 1963. On the newly-acquired behaviors of the natural troop of Japanese monkeys on Koshima island. Primates, 4:113-115
  • —–. 1965. On the newly-acquired behaviors of the natural troop of Japanese monkeys on Koshima Islet. Primates, 6:1-30
  • Kawamura, Syunzo. 1963. Subcultural propagation among Japanese macaques. In Primate Social Behavior, Charles A. Southwick, ed. Toronto: Van Nostrand
  • Keyes, Ken, Jr. 1982. The Hundredth Monkey. Coss Bay, Ore.: Vision Books. [Dansk udg.: Den hundrede abe. Kbh.: Borgen, 1984]
  • Science Digest. 1981. The quantum monkey. Vol. 8:57
  • Sheldrake, Rupert. 1981. A new science Life, Los Angeles: J.P. Tarcher
  • Stein, Arthur. 1983. The “hundredth monkey” and humanity’s quest for survival. Phoenix Journal of Transpersonal Anthropology, 7:29-40
  • Tsumori, Atsuo. 1967. Newly acquired behavior and social interactions of Japanese monkeys. In Social Communication Among Primates. Stuart Altman, ed. Chicago: University of Chicago Press.
  • Watson, Lyall. 1979. Lifetide. New York: Simon and Schuster. [Dansk udg.: Livstidevandet. Kbh.: Borgen, 1979]

Kilde: NIVFO-bulletin 1986, nr. 2

Bookmark and Share

Skriv kommentar

*