Arkæoastronomi

2004, Jul 1st | Emner: Pseudohistorie

av David Vogt

Arkeoastronomi (studiet av den astronomiske kunnskap og tro hos verdens kulturer gjennom deres etterlatenskaper) og etnoastronomi (det samme, gjennom etnografiske opptegnelser) har et desperat behov for hjelp fra skeptikere.

Begge områder (de blir gradvis ett) er unge, og representerer interdisipliner som involverer spesialister med radikalt, forskjellige oppfatninger av verden og de metoder man oppnår kunnskap ned. Til å begynne med var det en del rabalder fordi så få antropologer interesserte seg for astronomi eller fant noen tilfredsstillelse ved de aktuelle beregninger, og fordi så få astronomer hadde noen respekt for antropologi eller noen ferdigheter med den innviklede prosessen argumentoppbygging innen de sosiale vitenskaper. Og det er fremdeles en del rabalder. Ved konferanser ønsker jeg noen ganger at noen få representanter for de gamle kulturene man diskuterer kunne være til stede; de ville nok ha fått seg en god latter av hvordan våre oppkonstruerte grenser mellom fagene begrenser vår evne til å forstå dem. Noen ganger føler jeg det håpløst, men som oftest oppfatter jeg slikt interdisiplinært pionerarbeide som det eneste håp – da det danner båndene som holder skjelettet av vår kunnskap sammen, hindrer det fra å falle fra hverandre. Litt på siden av emnet kanskje, men det er her at god skeptisisme kommer inn: Evnen til å sette spørsmålstegn ved standard oppfatninger, metoder og informasjon er essensiell for tverrfaglig arbeide som arkeoastronomi.

La oss ta et berømt eksempel:

Stonehenge. Det ble berømt i arkeoastronomisk sammenheng ved utgivelsen av Stonehenge Decoded av Gerald Hawkins som gav grobunn til mytologi: at Stonehenge og andre europeiske megalitter var ‘observatorier’ og ‘eclipse-computere’. Argumentene var greie nok, de kunne visserlig ha vært brukt til dette formålet, men de kunne også ha vært brukt til å kalkulere pi til 200 desimaler, beregne tidevannet eller antyde hvor Europas moderne storbyer ville bli lagt. Poenget er: det faktum at vi kunne benytte et relativt innviklet ‘verktøy’ som Stonehenge for å frembringe en innviklet aktivitet, betyr ikke at de konstruerte den for samme aktivitet, ikke en gang at de så på den som et verktøy. Det er derfor ikke fair å stille spørsmålet, “kunne Stonehenge ha vært brukt til å forutsi solformørkelser?” Det passende spørsmålet å stille er: “Å anta at en opprinnelig metode for eclipseberegninger ville ha involvert (f.eks.) oppstillinger i disse atten retningene, er et mye høyere antall enn forventet hos Stonehenges stillet opp mot disse retningene?”

Dette er et mye mer begrenset spørsmål, mindre eggende og ladet med vanskeligheter, men det sikrer i det minste muligheten for et nyttig resultat. I de siste 25 år, når spørsmål av denne type er blitt stilt angående Stonehenge og megalittene har svarene alltid vært nei. Selv de moderne keltiske tvangsforestillingene om sommersolverv-observasjoner over Helstenen er blitt utfordret av en måne-observasjon i samme retning og som fungerer litt bedre (og dermed reiser tvil om begge observasjonene.) Etter særdeles omhyggelig forskning finner vi at vi vet mindre om Stonehenges funksjon nå enn noen gang tidligere. Selv om vi vet mer om kulturen og livsstilen til de menneskene som bygde den.

Hva kan gjøres? Der er bare to tilnærmingsmåter å stole på når det gjelder å løse de megalittiske gåter. Den første er å søke gralen (*) – ‘do-or-die’ – med en spesifikk hypotese som rigorøst lar seg teste ved hjelp av den kunnskap vi har. Det er dette man som oftest gjør, fordi det medfører spenning, bokkontrakter, berømmelse og kanskje også hell for de som er modige nok til å forsøke. Altfor ofte blir mange av prisene vunnet med negative, inkonklusive eller sågar fikserte tester, men det er en annen historie. Hvis testen ikke er klart positiv, er ideen dømt til å forsvinne (når det gjelder antallet. av slike tester på subjekter som Stonehenge, har enkelte forskere begynt å frykte for at testene kunne falle positivt ut rett og slett på slump!) De beste hypotesene, og de som mest sannsynlig vil ha suksess, er helt klart de som er fast forankret i anerkjent antropologi, og heldigvis gjør de fleste forskerne nå sine lekser først.

Den andre måten å nærme seg de megalittiske mysterier på er en som jeg foretrekker (siden jeg har relativt få inspirasjoner og er mindre tiltrukket av berømmelse, bokkontrakter og hell.) Jeg kaller den for informasjons-vitenskap-tilnærmelsen. Informasjons-vitenskap er det å se på hvordan informasjon er organisert i strukturer, og hvordan disse strukturene bringer kunnskap. Den grunnleggende antakelsen her er at man kan finne et antall subjekter (her megalitter) som det er grunn til å tro hører sammen – bygget av de samme menneskene og/eller over en kort periode i tid og/eller på noenlunde samme sted og/eller med de samme grunnleggende funksjonene. Så analyserer man variasjonen innen gruppen med hensyn til den tilgjengelige informasjon vedr. de ideene man studerer (hva astronomi angår er man først og fremst opptatt av retninger, for geometriens vedkommende av dimensjoner) for å finne ut hva som kan sies om forholdet mellom gruppens komponenter. Slike analyser avdekker strukturen (eller mangel på sådan) innen informasjonen, og setter derfor klare grenser for de hypotese-typer som kan overveies.

Ta nå ikke alt dette så alfor alvorlig. jeg kunne ikke være så svært dyktig, for ellers ville jeg ha løst puslespillet med det samme. Husk at dette er et puslespill laget av mennesker, snarere enn av naturen, hvis puslespill naturvitenskapsmenn er opptatt av å løse. Der er to merkelige poenger ved de ulike typer av puslespill jeg ønsker å overlate deg. For det første finner jeg det interessant at vi har en tendens til å være langt mer omhyggelige med løsningen av menneskelige puslespill enn av naturens, fordi sosialvitenskapsfolk (og erfaring) har vist oss at menneskelige puslespill er multidimensjonale og kan uttrykke skjulte motiver. Spørsmålet er – hvorfor antar vi at naturens puslespill er så enkle? Det andre merkelige poenget er at alle går ut fra at megalittene er et puslespill som har en løsning: tanken på at der kanskje ikke finnes noen identifiserbar hensikt med eller mening med megalittene blir snaut overveid.

Har våre moderne konsepter på orden og presisjon narret oss til å tenke at alle menneskelige ting må uttrykke orden, eller har måten v i så kyndig har sørget for løsninger på så mange av naturens gåter fått oss til å forvente løsninger over alt?

Jeg vet ikke. Søkingen fortsetter. Lev lenge og skeptisk!

Kommentarer:

Arkeoastronomi er en slags variant av astroarkeologi; hvor sistnevnte baseres på en ide om at jorden i fortiden har hatt besøk av vesener fra andre kloder. Jmfr. Däniken.

(*) Gralen – (Graal) -Ifølge middelalderens trosforestillinger som regel den skål som Josef fra Arimatea samlet Kristi blodsdråper i, eller den som ble brukt under nattverden. Opprinnelig dreier det seg trolig om keltiske myter i forbindelse med fruktbarhetskultus. Men disse ble tidlig satt i forbindelse med sagnkretsen om kong Arthur og ridderne av det runde bord.

– Red.

© David Vogt
Kilde: NIVFO bulletin 1991 nr. 1

Bookmark and Share
Tags:

Skriv kommentar

*