Boganmeldelse: UFO-dommen

2004, Jul 1st | Emner: Bøger, UFOlore

av George O. Abell


The ufo verdict : examining the evidence / Robert Sheaffer ; foreword by James Oberg. – Buffalo, NY : Prometheus Books, 1981

Robert Sheaffer beskriver UFO’ene som et jaloux-fenomen, og han konsentrer seg om den lite anvendte betydning av ordet: "Mistenksom årvåkenhet". Og UFO’ene er sannelig jaloux i denne betydning, for de er uhyre omhyggelige i deres valg av hvor- og for hvem de vil dukke opp.

Noen mennesker ser ut til å besitte alt dette hellet. De mennesker som (ofte) ikke pleier å betrakte himmelen observerer ikke bare UFO’er, men blir også tatt med ombord, medisinsk undersøkt og sogar elsket. Hva mer er: I mange tilfelle har de ikke bare en UFO-opplevelse men flere, ja mange. Jeg, som er astronom og som har fotografert det meste av himmelen med verdens største Schmidt-teleskop har aldri sett et eneste! Det samme gjelder de fleste av mine kolleger.

Jeg må si at jeg har mottatt mange rapporter om mystiske objekter på himmelen. I de fleste tilfelle viser det seg å være kjente ting, som f.eks Venus eller en annen lyssterk planet eller en værballong – selv om disse objekter ofte tilskrives meget bemerkelsesverdige bevegelser og andre aktiviteter.

Noen av de rapporter jeg har fått er så selsomme at jeg ikke kan gi en eksakt forklaring, men i intet tilfelle har det vært bevismateriale som antydet at det overhodet behøvdes en forklaring. Dessuten er jeg på det rene med de utrolige avstandene i universet, tiden og den enorme mengde energi som er nødvendig til reiser mellom stjernene.

Som en konsekvens av dette er jeg skeptisk med hensyn til romskips-hypotesen (ETH.) Jeg anser den for å være av de minst sannsynlige forklaringer på det illuderende (jaloux) UFO-fenomenet.

Den kan imidlertid ikke helt utelukkes og det ville være kolossalt spennende hvis vi fant beviser for fremmede romskip – det første bevis for ikke-jordisk liv. Så i de tilfelle hvor jeg er kompetent nok til å hjelpe er jeg rede til å undersøke bevismaterialet.

Jeg har sett nærmere på flere saker av det slaget, men har hittil kun funnet tilfredsstillende, alminnelige forklaringer uten å skulle forutsette de mest spennende, men minst sannsynlige forklaringer. Nå, ingen Nobel-priser for det!

Likevel forteller noen av mine venner, som er ETH-tilhengere -eller i det minste UFO-tilhengere -at jo mer jeg studerer og leser om emnet, jo mer vil jeg bli overbevist om bevismaterialet. Faktisk er det motsatte tilfelle. Gjennom de seneste år har jeg lest en hel del om og brukt mer tid på emnet enn jeg i virkeligheten har tid til, og jo mer jeg beskjeftiger meg med UFO-saken, jo mer åndssvak synes den.

"The UFO Verdict" (Ufo-dommen) viser dette tydeligere enn jeg kunne ha gjort det. Sheaffer er en velkjent skeptiker men også en meget erfaren UFO-forsker. Bokens 22 kapitler vurderer bevismaterialets beskaffenhet, beskriver UFOlogiens historie, tilveiebringer en interessant innsikt i de mennesker og grupper som er involvert i studiet av UFO’ene, og betrakter UFOlogiens psykologi og forbindelsen mellom UFOlogien og vitenskapen.

Imellom disse mer generelle diskusjoner er det kapitler som behandler bestemte UFO-saker og mulige forklaringer (noen ganger som en følge av Sheaffers egen etterforskning.

Bokens 45 fotos og illustrasjoner er stort sett beslektet med disse sakene.

Dessverre er bildene bokens svakeste punkt. Jeg vet at det er dyrt å reprodusere fotos (halvtonebilder), og av den grunn er det vanlig å klumpe bildene sammen på blankt papir og plassere dem midt i boken. Men i "The UFO Verdiet" er de plassert på samme papirmateriale som bokens tekst og av så ringe kvalitet og størrelse at de nesten er ubrukelige.

Sheaffers fremstilling er til gjengjeld klar: Det kan finnes sannsynlige og ganske alminnelige forklaringer på alle de fenomener som er beskrevet til dato. Man kan ikke alltid bevise at disse forklaringene er de riktige, men hvis det er mulig å finne en sannsynlig forklaring, hvorfor da seriøst overveie de esoteriske? Selvfølgelig kan ikke alle UFO-saker bli behandlet i en bok, og jeg har ikke ekspertise til å påstå at noen av de mer overbevisende sakene ikke er utelatt. Men kolleger som har større ekspertise enn jeg har (inklusive "troende") fortalt meg at det ikke finnes beviser for ETH-hypotesen. Jeg har heller ikke omhyggelig kontrollert alle Sheaffers opplysninger eller kilder. Men jeg har tatt noen stikkprøver, og fant ingen iøynefallende uoverensstemmelser.

Jeg er fullstendig klar over at de rettroende ikke vil bli rokket av hans argumenter. Men til den nøytrale leser vil jeg si: Prøv å være fordomsfri -dvs. motstå den indre trang til å tro på det som ser ut til å være det mest selsomme eller underholdende. Undersøk argumentasjonen. Hvis den er tvilsom så undersøk referansene for å se om de er korrekte. Undersøk deretter omhyggelig bevismaterialet, bruk rasjonell logikk og forsøk å komme til en konklusjon – eller ingen konklusjon hvis bevismaterialet ikke er overbevisende. Det er nettopp mulig at du vil oppdage at ETH-hypotesen er mindre overbevisende enn det de romantiske instinkter ønsker. (Men vær forvisset om at den virkelige vitenskapelige utforskning av f.eks. partiklenes grunnprinsipper, naturkreftene og kosmologi, vil, når man studerer det nærmere, sørge for et rikt mål av mystikk og spenning!

Alt dette sier ikke noe om sannsynligheten for intelligent liv i universet, hvilket Sheaffer understreker i kapittel 13. Kanskje er vi det eneste høyt utviklede samfunn i galaksen, eller kanskje vrimler det av sivilisasjoner. Hvis det siste er tilfelle har vi en begrenset mulighet til å lære mer om det ved hjelp av radiokommunikasjon. Det er endog en svak sjanse for at romskip fra andre verdener har besøkt jorden. Men som Sheaffer forklarer er det, på bakgrunn av vår nåværende viten, overordentlige store odds imot.

Hvis jeg skal kritisere Sheaffer blir det hans lett korsfareraktige holdning. Han lyder som litt av en anklager som forsøker å overbevise juryen om at den anklagede burde sendes i stolen. Dypest sett er jeg enig med Sheaffer. Likevel vet jeg at mange fornuftige mennesker tar UFO’ene dypt alvorlig, og jeg ville ha foretrukket at saken ble grepet an på den måten at bevismaterialet og dokumentasjonen ble fremlagt og så la argumentene tale for seg selv. Men dette er et smaksspørsmål.

Jeg liker veldig godt kapitlet om de fotografiske beviser og hvordan mange eksperter er blitt tatt ved nesen av det som senere har vist seg å være svindel. Og jeg synes at kapitlet om vitneutsagns upålitelighet er særlig godt.

Sheaffer tar med her den berømte historien om astronomen Simon Newcomb, som har beskrevet hvordan en gruppe offiserer fra hæren i 1860 ble forvirret over den rutinemessige tilsynekomsten av planeten Mars.

Sheaffer understreker også hvordan selv erfarne astronomer kan bli villedet av ønsketenking – som f.eks. Lowells (og andres) observasjoner av ikke-eksisterende kanaler på Mars.

Jeg tror imidlertid at Sheaffer tar feil når han antyder at astronomen George E. Hale er blitt narret av Barnards forsøk på å beregne Andromedatåkens parallakse. (En slik beregning av denne fjerntliggende galakses forskyvning i forhold til jordens bevegelse omkring solen er umulig med den eksisterende teknikk.) Barnard som ikke visste at tåken var meget langt vekk forsøkte å beregne dens parallakse; men Hale, som fremla Barnards resultater, påpekte at den beregnede effekt var innenfor den forventede usikkerhet og under alle omstendigheter i den gale retning til å kunne være virkelig. Men dette er en spissfindig detalj.

Sheaffer kunne forresten også ha nevnt hvordan den høyt respekterte Adrian van Maanen’s ukorrekte beregninger av galaksenes rotasjoner forsinket den ekstragalaktiske astronomi i adskillige år. Øyenvitner er langt fra ufeilbarlige, heller ikke erfarne vitenskapsmenn.

Sheaffer dokumenterer en slående likhet mellom den moderne UFOlogi og tidligere tiders argumenter for eksistensen av feer og hekser. Selvsagt tror vi ikke i dag på feer og hekser (eller gjør vi ?), men øyenvitneberetningene og fotografiene var den gang ikke bare like overbevisende som mange UFO-beretninger og UFO-fotos er i dag, men ligner også disse bemerkelsesverdig mye !

Når jeg leser avsnittene om "mystiske menn i sort", barnslige teorier om at UFO’ene kommer fra jordens indre gjennom et hull i nordpolen (med fotografisk "bevis"!) og forutsigelsene i "National Enquirer," må jeg innrømme at jeg synes Sheaffer overdriver. Når alt kommer til alt, hvor mange amerikanere tar "National Enquirer" alvorlig? Men det har senere gått opp for meg at ikke bare tar millioner av amerikanere denne alvorlig, men selv fremtredende UFO-tilhengere fester lit til de mest meningsløse og sladderaktige påstander. UFO-bladene er utrolig ukritiske. På deres lister over anbefalelsesverdige bøker nevner de f.eks. Ralp og Judy Blums "Beyond Earth" – et overfladisk og spekulativt "kulørt hefte". Jeg møtte en gang Ralph Blum i en TV-debatt, og jeg spurte ham om han i det hele tatt tok UFO’ene blott så seriøst som jeg gjorde.

UFO-tidsskriftene diskuterer sjelden de alminnelige forklaringer som gis på de "beste sakene". "Sheaffer påviser dette utmerket.) De villeste historier aksepteres uten annet bærende bevismateriale enn f.eks. stjernekartet av Betty Hill, som er så primitivt at det kan fortolkes på utallige måter. Siden sin påståtte bortførelse har Betty Hill sett UFO’er på et mer og mindre regulært grunnlag. Tilhengere tror stadig på hennes historie. Jeg forledes til å tro at det ville bli vanskelig, ja umulig, å finne på en historie som er så vill at den avgjort ville bli avvist av UFO-fellesskapet.

Jeg mener dog ikke at alle UFO-forskere er skjøre. Jeg har møtt en del som både er intelligente, omhyggelige og fullt ut oppriktige. Som Sheaffer understreker er Bruce Maccabee, en fremtredende UFO-forsker og vanligvis ikke skeptisk, ikke desto mindre meget kvalifisert og grundig. Jeg har hatt anledning til å lese hans rapport om New Zealand-UFO’ene i 1978, og jeg er enig med Sheaffer i at det er et omhyggelig dokument, som fremviser en betydelig mengde erfaring og proffesjon.

På den annen side har jeg i rapportens innledning (her må jeg støtte meg til hukommelsen, da jeg ikke lenger har rapporten) lest at Maccabee omtaler det observerte som ekte UFO’er ‘.

Sheaffer diskuterer New Zealand-observasjonene og gir det som for meg ser ut til å være ganske alminnelige og sannsynlige forklaringer. De er muligens ikke korrekte forklaringer (dem finner vi sannsynligvis aldri), men Maccabee viser en forkjærlighet for de uvanlige forklaringene.

Det er faktisk min erfaring at de fleste UFO-tilhengere ikke er fordomsfrie. Jeg anerkjenner i det minste muligheten – om enn spinkel – for at ikke-jordiske romskip kan eksistere, og jeg er villig til å se og bli overbevist. Men for meg ser det ut til at UFOlogene på forhånd er bundet til ETH-hypotesen.

Mot slutten av "The UFO Verdiet" beskriver Sheaffer alternative ideer angående UFO-fenomenet. Det er, sier han, en "ny bølge" – en rekke teorier som beskriver UFO’ene som "ekstra-dimensjonale", at de ligger utenfor den menneskelige forståelse og undersøkelse. Men hvis dette er tilfelle sier han, kan de heller ikke undersøkes med vitenskapelige metoder, dvs. at disse teoriene ikke kan etterprøves, og de hører dermed ikke til innenfor vitenskapens område. Dette gjør etter min oppfatning ikke UFO-ene særlig interessante.

Hva er det så som holder interessen for UFO’ene ved like? Mediene spiller helt bestemt en rolle. Sheaffer fordømmer ikke mediene for å søke nyheter og underholdningsstoff, men han bebreider dem deres falske nyhetsformidling. De selsomme rapportene blir slått opp stort, men sjelden forklaringene – og når de bringes er det med liten vekt.

Jeg kan ikke si at "The UFO Verdiet" er en høyst autoritativ bok om emnet, for jeg er ingen ekspert på området. Jeg kan si at storparten av den del av boken som jeg kan vurdere er korrekt. Sheaffer utviser f.eks. stor astronomisk viten. Jeg kan likedan bekrefte mesteparten av det han skriver om øyenvitneberetninger vedrørende objekter på himmelen.

Jeg ville ha foretrukket en mindre debatterende form, men Sheaffer har ikke desto mindre fullstendig rett i at UFO’ene (slik som andre paranormale ting) er et jaloux-fenomen.

"The UFO Verdiet" er den beste bok jeg har lest om emnet, og jeg kan kraftig anbefale den til både troende og skeptikere (dvs. de fordomsfrie).

George O. Abell er professor i astronomi ved University of California i Los Angelses.

Kilde:  NIVFO bulletin 1982 nr. 4 Fra: The Skeptical Inquirer, Fall 1981

Bookmark and Share
Tags:

Skriv kommentar

*